Elefanten i beredskapsrommet

At beredskapsarbeid er viktig, det kan vi fort bli enig om. En grunnleggende utfordring med hvordan vi i praksis bedriver arbeidet med beredskap, er imidlertid at dette arbeidet gjerne blir reaktivt. Vi reagerer først når en uønsket hendelse har oppstått. Beredskapsarbeid blir da å unngå at samme hendelse skjer på nytt, og være best mulig rustet til å takle slike hendelser om de skulle inntreffe igjen. Ta 22. juli 2011. Én enkelt persons grufulle handlinger førte til en kritisk debatt om vår beredskap, politiets organisering, fysisk sikring av regjeringsbygninger osv. Det skulle bare mangle.

Når nye uønskede hendelser inntreffer, blir vårt virkelighetsbilde justert. Vi tar inn over oss at slike ting faktisk kan skje, og motiveres til å gjøre nødvendige endringer og bruke ressurser på å innrette oss slik at vi neste gang skal være bedre forberedt. Torsdag 21. juli 2011 var verden en annen enn det den ble for oss alle dagen etter.

Det er umulig å ha en god beredskap for absolutt alt som kan inntreffe, og det er like umulig å forutse absolutt alt som kan skje. Enkeltpersoners handlinger er kanskje noe av det vanskeligste å forutse. Gang på gang sjokkeres vi nettopp av hva vi mennesker er i stand til å gjøre – mot hverandre og mot planeten vi bor på.

Det vi har vanskeligst for å tenke beredskap om, er framtidige hendelser vi som enkeltmennesker og samfunn ikke har opplevd før. Selv om alle piler allerede skulle peke direkte i retning av en eller annen kommende katastrofe. Skriften på veggen er som skrevet med usynlig skrift – inntil dagen kommer og vi plutselig tydelig klarer å lese det som har stått der som et varsel så lenge.

Nyhetsbildet preges i dag av flyktningkatastrofen i Europa. Millioner av fortvilte mennesker er på flukt fra sine hjem i Syria og flere andre land. Mange klarer på utrolig vis etter hvert å komme seg til Europa. Enkelte kommer på sykkel over grensa fra Russland til Finnmark, andre finner andre veier. Mange har fått en våt grav i Middelhavet. Land etter land i EU stenger grensene, bygger piggtrådgjerder og snur seg vekk fra rekkene av mennesker på flukt.

Det står skrevet mye interessant i Nasjonalt risikobilde (NRB) 2014 som Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har publisert. Men det står ingenting om en mulig kraftig strøm av flyktninger fra Syria i 2015. Om 22. juli 2011 står det en hel del, naturlig nok.

Utklipp fra Nasjonalt Risikobilde 2014

Utklipp fra Nasjonalt Risikobilde 2014

Krigen i Syria har som kriger flest komplekse årsakssammenhenger. Deler av en befolkning reagerer med protester mot en diktator, av flere grunner. Så tar det hele etter hvert av i et voldskaos med mange ulike parter og ingen åpenbare løsninger. Det er det enkle bildet vi leser i overskriftene i avisene.

Syria har historisk sett vært selvforsynt med hvete. I årene før krigsutbruddet i Syria sviktet avlingene, som følge av en tørke som var den verste som noen gang er registrert i Syria. Landet ble preget av økende fattigdom og enormt mange mennesker på flukt. Samtidig ankom om lag 1,5 millioner flyktninger Syria fra borgerkrigen i nabolandet Irak. Omtrent like mange syrere forlot landsbygda på grunn av tørken som begynte i 2006. Både irakere og lokale bønder søkte tilflukt i de syriske byene, hvor det oppsto sosiale spenninger som bidro til misnøye med regimet. Situasjonen ble ikke bedre av at det syriske regimet gjorde lite eller ingen ting for å hjelpe de tørkerammede bøndene på landsbygda. Demonstrasjoner ble møtt med militær makt og krigen var i gang.

Flere forskere mener at det er grunnlag for å hevde at tørken i Syria skyldes eller ble forsterket av de menneskeskapte klimaendringene. Om man dermed kan si at flyktningene fra Syria er klimaflyktninger, vet jeg ikke, men indirekte kan det være en viss grad av dekning for å mene det.

Klimaendringene er kort nevnt flere steder i Nasjonalt risikobilde 2014, mest i form av mulige stormer, hetebølger og ekstremvær i Norge. «Klimatilpasning» brukes flere steder som begrep for en forebyggende løsning på disse klimautfordringene. Klimaflyktninger nevnes ikke. Hvordan vi skal klimatilpasse oss en framtidig stri strøm av globale klimaflyktninger, er mer uklart.

Risiko handler alltid om hva som kan skje i framtida og er derfor forbundet med usikkerhet. Usikkerheten knytter seg til om en bestemt uønsket hendelse vil inntreffe og hva konsekvensene av denne hendelsen vil bli. (NRB 2014)

I disse dager regner norske myndigheter på harde livet for å finne ut hvor mange milliarder kroner Syria-flyktningene vil koste oss i årene som kommer, og hvordan dette skal finansieres. Et av forslagene til inndekning er å kutte i klimastøtten Norge gir for å bevare regnskog. Å kutte i klimatiltak vil i det lange løp være å kutte i det som kanskje er viktigst for å bevare noenlunde stabilitet i levegrunnlaget for mennesker i mange land rundt om på kloden. Hvor disse menneskene vil flykte om de blir nødt til det, kan vi ikke vite, men man skal ikke se bort fra at mange vil søke mot områder som i mindre grad rammes av klimaendringene. Klimatiltak kan slik sett betraktes som å «hjelpe dem der de er», som det stadig snakkes om.

Det norske Forsvaret er basert på en tanke om beredskap. Minnet om 9. april gjør at det er bred støtte i befolkningen for å bruke et stort antall milliarder kroner på et militært forsvar til vanns, på land og i luften med. Nye jagerfly til omtrent en milliard kroner pr stk er bestilt. Vi vet ikke om Norge igjen kommer til å bli angrepet, men blir vi det så skal vi være forberedt. Det er tanken.

I beredskapssammenheng er det få kriser vi med høy grad av sikkerhet faktisk vet vil komme, om vi ikke gjør tilstrekkelig innsats for å forhindre det. Men klimakrisen er slik. Vi vet. Nok. Skriften på veggen står med store og tydelige bokstaver. Den store kloke beredskapsplanen som skal forhindre krisen mangler vi. Det vil si, beredskapsplanen finnes, men har dessverre foreløpig lav tilslutning. Noen skal visst snart snakke sammen i Paris. #COP21

Om ikke klimakrisen er «elefanten i rommet» man ikke snakker om, så er det i alle fall på tide å slippe klimakrisen ordentlig inn i beredskapsrommet. Tromme sammen troppene og tydelig mobilisere til innsats med krigslignende tempo. Vi kan når vi først bestemmer oss. Denne gangen kan vi dessverre ikke vente til krisen er et faktum før vi reagerer. Klimatiltak er beredskapsarbeid i beste forstand. Si det høyt.

Så får vi bestrebe oss på å ta i mot de flyktningene som kommer hit med den respekt og medmenneskelighet vi selv ville ha ønsket å bli møtt med, om det var vi som ble tvunget til å flykte fra eget hjem, familie, land og språk. Det er ikke så mange tiår siden vi selv var der.

 

Ditt navn om 76 år

I 1939 satt ekspedisjonssjef Carl Platou i Justisdepartementet og skrev en betenkning (notat), slik han hadde gjort så mange ganger før. Som en del av embedsverket var det hans rolle blant annet å gjøre vurderinger som politisk nivå kunne bruke når beslutninger skulle tas. Akkurat denne gangen dreide saken seg om hvordan Norge skulle stille seg til det å ta i mot jødiske flyktninger fra europeiske land hvor jøder var truet.

Nansenhjelpen forsøkte å organisere konkrete aksjoner for å berge ut grupper av jødiske barn fra Østerrike og Tsjekkoslovakia, hvor nazi-Tysklands jødeforfølgelser stadig sterkere kom til syne. Justisdepartementet fikk da spørsmål om Norge kunne ta i mot disse barna, og Platou satte seg ned ved sin kontorpult og skrev sin betenkning.

Lite visste juristen Carl Platou om at nettopp denne skriftlige betenkningen og hans navn 76 år senere skulle bli omtalt i Dagbladet, i en artikkel om hvordan det gikk med 21 jødiske barn fra Østerrike/Tsjekkoslovakia på et barnehjem i Oslo fra 1938 frem til de måtte flykte til Sverige i 1942. Berthold Grünfeld var et av disse barna.

Like lite visste også Platou om at han et par år etter å ha skrevet betenkningen kom til å bli avsatt fra sin stilling og arrestert av norske myndigheter under krigen.

Berthold Grünfelds datter Nina lager i 2015 film og bok om Nina Hasvoll, som var bestyrer ved det jødiske barnehjemmet hvor faren bodde like før og under krigen. I Dagbladets omtale 17. oktober om arbeidet med filmen, står følgende om Platous betenkning:

«Fra Justisdepartementet kommer det en skriftlig betenkning fra ekspedisjonssjef Platou, der han ber om at de foreldreløse jødiske barna ikke får oppholdstillatelse, fordi de kan komme til å bli en byrde for den norske stat.«

Justisminister Trygve Lie (Ap) godtok Platous betenkning. Norge hadde en stram innvandringspolitikk og særlig for jøder på denne tiden. Mange har skrevet om dette.

Det er i dag selvfølgelig vanskelig å vite akkurat hvorfor Platou formulerte seg som han gjorde i sin betenkning. Platou var visstnok bekymret for at det kunne bli et voksende jødehat i Norge om man tok inn for mange jøder. Den økonomiske belastningen var nok også et sterkt fremtredende moment for Platou, som i flere år som leder av riksgjeldsmeglingsinstituttet hadde arbeidet med å løse de store økonomiske utfordringene i kommunene siden 1920-tallet.

I oktober 1941 ble Platou avskjediget av NS-minister Riisnæs og kort etter arrestert av tyskerne. Han satt på Møllergata 19, Grini og Bredtvedt, men slapp ut før jul 1942 på grunn av sykdom. Etter den tyske kapitulasjon 8. mai 1945 ble Platou av Hjemmefrontens ledelse utpekt som rådmann i Justisdepartementet, og 1. november samme år ble han utnevnt til fylkesmann i Oslo og Akershus. Han satt i dette embetet til han gikk av ved oppnådd pensjonsalder i 1955.

Det er mange ulike sider ved denne historien. Det som slår meg når jeg leser artikkelen i Dagbladet, er enkeltmenneskets personlige rolle og ansvar, og hvordan de beslutninger vi tar blir å hefte ved oss kanskje mye lengre enn vi tror.

Hva vil ditt navn bli nevnt i sammenheng med om 76 år? Det kan være noe å tenke på også i dagens Norge og Europa.

 

Endringsorientert politikk?

Regjeringskameratene er nettopp blitt enige om Statsbudsjettet for 2015. Klimatiltak har som ventet vært et vanskelig tema å bli enige om. Grønne avgifter for eksempel. Noen er eksempelvis fornøyde med at bensin- og dieselavgiften for en gangs skyld IKKE øker. Andre er fornøyde med at elavgiften øker. Øker med 1 øre. Kanskje er de sistnevnte fornøyde BÅDE fordi nettopp denne avgiften øker OG fordi det gir en god slump penger i kassa til andre tiltak (også klimatiltak). Hva vet jeg.

1 øre økt elavgift, hva betyr det for deg og din økonomi? Hvilken endring innebærer det for ditt strømforbruk framover eller din satsing på ENØK-tiltak? Finn frem kalkulatoren og kjør regnestykket basert på ditt årlige strømforbruk. 2-300 kroner mer i året for boligen, sier du? Under en krone om dagen, med andre ord. Et skuldertrekk.

Hvordan vil det slå ut for deg at bensin- og dieselavgiften ikke justeres opp neste år? Noen få øre literen spart. Regn litt på det ut fra dine kjørte kilometer i året. Det blir nok ikke rare beløpet.

Elbil-salget går derimot så det suser om dagen! Til og med i Midt-Norge snakker man om bortimot 200% økning fra salget i fjor (som igjen var dramatisk større enn året før det). Norges avgiftspolitikk for elbiler omtales internasjonalt, nettopp fordi denne politikken har utløst et særnorsk fenomen – elbilsalget vokser uhyre raskt. Elbilen er i ferd med å bli bilen for folk flest. Hvem skulle trodd det for få år siden? Avgiftsfritak, lav årsavgift, null bompenger, gratis fergebillett, kjøring i kollektivfeltet, ladestasjoner som dukker opp over alt – budskapet går tydeligvis inn.

Elbil-politikken virker. Den virker fordi den utgjør en vesentlig endring, ikke en marginal endring du ikke merker. Så enkelt.

Varslede katastrofale klimaendringer innen få tiår avverges ikke med marginale, nesten umerkelige årlige mikrojusteringer av politikken. Det trengs mer politikk av elbil-typen, politikk som nettopp skaper masseforflytninger i befolkningen og dermed i næringer som berøres (med både vinnere og tapere). Hurtig masseforflytning i klimanøytral retning er resepten fra FNs klimapanel. Hvert statsbudsjett er en gylden sjanse til å skape politikk som flytter de store massene i riktig retning og i tide. Vi har ikke mange slike gyldne sjanser igjen før det blir for sent, i følge klimaforskerne.

I 2050 har vi fasiten på om Norge nådde de store klimamålene våre. Det er bare 35 år til. Hvis vi til da ikke har nådd målene, har nok toget gått. Det eneste toget som gikk. Toget som skulle ta oss med inn i en fremtid hvor økningen i gjennomsnittstemperaturen på jorda ikke overstiger to grader i forhold til førindustriell tid. To forhåpentligvis relativt trygge grader, ikke de 4-5 gradene vi er på vei mot nå. Kanskje vet vi svaret allerede i 2030. Mye må da være oppnådd. Når Norges beredskapsinnsats innen klimatiltak de siste tiårene blir evaluert i 2050 (og ved midtveis-evalueringen i 2030), kan det fort bli en svært stygg affære for alle med overordnet ansvar. Klimaendringene er fortsatt elefanten i beredskapsrommet.

Evalueringen kan bli ubehagelig om man ikke til da har oppnådd de masseforflytningene som behøves gjennom politikk av elbil-typen eller grovere kaliber. Hvert Statsbudsjett framover (blått, grønt eller rødt) må vurderes ut fra om klimatiltakene en blir enige om skaper vesentlige endringer allerede på kort sikt. Smådytting i riktig langsiktig retning holder ikke, selv om det skaper enighet i budsjettforhandlingene.

 

 

«Verden trenger energi»

Spør journalister en leder i Statoil om han eller hun er bekymret for klimaendringene, får de høre det samme innøvde mantraet hver gang. Det om at det er mange fattige i verden som mangler energi og at Statoil derfor skal fortsette som før med å levere fossil energi (underforstått: til verdens fattige). Dette forsvarsargumentet forsterkes gjerne med et poeng om at Statoils fossile produksjon har noe lavere CO2-avtrykk enn andres fossile produksjon, og dessuten at norsk gass er bedre for klimaet enn kull. Vi må ha to tanker i hodet samtidig, sier de. Både tenke klima og at vi må fortsette å levere (fossil) energi. «Verden trenger energi», sier de.

Statoil-ledere er gjerne bereiste mennesker. De vil av og til også fortelle en gripende historie om at de har vært i fjerne himmelstrøk og selv sett mennesker leve strevsomme liv i mangel på lett tilgjengelig energi. De har dermed fått en klar ledestjerne og visjon for arbeidet i Statoil, nemlig å fortsette som før med å produsere og levere fossil energi. End of story – slik Statoil ser det. Spissformulert, javel – men likevel.

Samtidig skal vi (også i følge lederne i Statoil) tenke på klimaet. La oss gjøre det. Tenke, tenke, tenke – hardt og grundig. Vi kan starte forsiktig med å tenke at vi vet at klimaendringene pågår for fullt. At i løpet av de nærmeste tiårene mot midten og slutten av dette hundreåret (og senere i økende grad) vil mange områder på kloden bli betydelig varmere og få mer ekstremvær. Mange områder vil bli vanskelige for mennesker å leve i. Områder i dag med tørke, vil bli vesentlig tørrere. Andre steder vil det bli langt mer nedbør, med fare for flommer og ras. Grunnlaget for matproduksjon vil mange steder bli kraftig forverret. Tilgangen på drikkevann vil mange steder bli svært vanskelig (slik det allerede er blitt mange steder). Folk må flytte på seg for å overleve. Klimaflyktninger. Flykte langt. En kamp om de grunnleggende ressursene. Alt dette vil gi grobunn for nye og sterkere konflikter mellom folk og mellom nasjoner.

Mange av de fjerne himmelstrøkene som lederne i Statoil har besøkt og har gripende historier fra, vil bli rammet av disse klimaendringene langt sterkere enn vi her på berget. De som lever i disse områdene har en allerede hardt prøvet hverdag som vil bli langt mer krevende, om ikke umulig. Vil menneskene som bor der da takke Statoil? Takke for at norske Statoil har bidratt til å levere billig fossil energi som nettopp har bidratt til å skape de altoverskyggende klimaendringene de står overfor? Jeg tror ikke det. Jeg tviler også på om argumentet om marginalt lavere norsk CO2-avtrykk på den fossile energien heller vil gjøre noe større inntrykk på de berørte menneskene.

Lederne i Statoil skjønner selvsagt dette. Vi snakker tross alt om noen av landets skarpeste hjerner. Dyktige folk, dyktige ledere, ingen tvil om det. «Livsløgn» blir dermed feil begrep å bruke på den argumentasjonen selskapet gjerne drar frem når klimaet kommer opp som tema. Argumentasjonen om «energi til verdens fattige» har imidlertid en slags indre logikk med et sosialt tilsnitt som åpenbart er godt nok til å berolige opinionen, de folkevalgte på Stortinget, de ansatte i Statoil og deres familier. Det funker, rett og slett.

Kanskje er også Statoils argumentasjon den eneste mulige offisielle forklaringen på at vi (som eier Statoil) skal fortsette som før med fossile energileveranser, om vi samtidig skal ha en viss troverdighet i klimadebatten. Det vil være et mindre salgbart argument å gå ut med at vi fortsetter som før fordi det gjør at vi kan opprettholde det særskilt høye velstandsnivået vårt. Arbeidsplassene det gir oss. Norge slik vi kjenner det. Det hadde vært det ærlige svaret.

Norge produserer olje, gass, skiferolje/-gass, olje fra tjæresand og kull (Svalbard). You name it. Vi gjør alt, og har samtidig konstruert en labyrint av argumentasjon for å forklare at alt vi gjør, gjør vi bedre enn noen andre og derfor må vi fortsette med det. «Verden trenger energi». En samlet argumentasjon som åpenbart bygger på en ønsket forestilling om at vi har godt med tid til løse klimautfordringene.

Godt med tid? Den hittil siste klimarapporten som nylig ble utgitt av Jens Stoltenberg & co, presiserer at vi har maks 15 år på oss til å iverksette en total omforming av samfunnet i klimanøytral retning. De fleste klimaforskere sier samtidig at, slik det ser ut nå med mangel på iverksetting av effektive tiltak, det vil være svært vanskelig å klare å holde verden på en kurs som tilsier maksimalt to grader global oppvarming i snitt. To grader er den anbefalte øvre grensen for det man håper er forsvarlig temperaturøkning. Vi er på full fart mot minst 3-4 grader. En helt annen verden. Vi ligger ikke foran skjema til å lykkes, vi er etter skjema. Ingen sikkerhetsmarginer å gå på. Vi har dermed ikke god tid. Vi har rett og slett ingen tid å miste når vi skal erstatte fossil energi med fornybare kilder. Det er det reelle bildet vi må forholde oss til, men som vi som olje-, gass- og kullnasjon (inkludert tjæresand) ikke liker å høre om.

Tenk på det neste gang du hører norske ledere i olje- og gassnæringen snakke om at «verden trenger energi». Verden trenger fornybar energi. Verden trenger hurtigst mulig å avvikle fossil energi.

Det vil ikke være teknologien det stopper på.

Kvoter, unoter og KISS

Folk forstår begrepet kvoter. I taxfree-køen på flyplassen er de fleste klar over hvor mye øl, vin og sprit det er lov å ta med seg heim uten å måtte fortolle varene. Enkelt og greit. Verre er det med klimakvoter.

Holder vi oss til flyreiser, har nok mange riktignok oppfattet at man som privatperson kan kjøpe en klimakvote som skal motvirke det CO2-utslippet din flyreise representerer. Vi betaler litt for at noen gjør et klimatiltak i utlandet. Så langt henger vi med, og tror sånn cirka at vi skjønner konseptet.

Men så har vi handelen med CO2-kvoter som skjer innenfor rammene av det europeiske systemet for handel med utslippsrettigheter. Systemet er kalt European Union Emissions Trading Scheme (ETS). Forkortelsen er kurant å lære seg, men hvordan virker det egentlig…? Hvilke virksomheter er berørt av systemet? Hvordan er kvoteprisene for tida? Hvem bestemmer kvotene? Hvordan påvirker systemet klimautslippene?

Du kjenner kanskje hodepinen komme snikende. Jeg skal heldigvis ikke gjøre noe forsøk på å forklare ETS-konseptet. Det berører imidlertid poenget mitt med dette innlegget: KISS (Keep It Simple, Stupid), et kjent og kjært begrep i mange sammenhenger. Gjør det enkelt. REMA-metoden.

Det foregår stadige diskusjoner om effekter av klimatiltak og om hvordan slike tiltak virker innenfor rammen av EUs klimakvotesystem. Elektrifisering av Utsira-feltet med strøm fra land er et ferskt eksempel. Ekspertene fekter med de skarpeste argumentene de har for å vinne debatten. Innlegg og motinnlegg med stadig mer avanserte begreper og sammenhenger, rikt krydret med forkortelser som viser at du har medlemskap i de rette forskningskretser og samfunnsøkonomiske miljøer.

Det er sikkert en interessant og spennende debatt, for de innvidde. Det finnes sikkert også en teoretisk, modellbasert fasit på spørsmålet om hvilken klimaeffekt elektrifisering av Utsira vil ha, gitt EUs kvotesystem. For den såkalte «mannen i gata», meg og deg, blir dette likevel i beste fall forvirrende. Det som den ene dagen isolert sett er et godt klimatiltak, er neste dag et tilnærmet bortkastet tiltak når klimakvotesystemet ETS tas med i betraktningen. Dagen etter kommer nye argumenter på det motsatte. Vi som ikke er eksperter klarer ikke å forstå kjernespørsmålene i debatten, og må bestemme oss for hva vi tror på ut fra hvilke eksperter vi synes er mest troverdige. Men mest sannsynlig melder vi oss ut av hele debatten. Klimakvotesystemet kan fort spre en følelse av maktesløshet og av at diskusjonen om klimatiltak bare er forbeholdt eksperter.

Jeg tror forsåvidt på det at et system med klimakvoter som handles internasjonalt kan være et effektivt verktøy for å få ned klimautslippene, om systemet gjennomføres og følges opp med tilstrekkelig politisk styrke. Jeg tror samtidig at en grunnleggende forutsetning for å få til den nødvendige overgangen til lavutslippsamfunnet er å utvikle tiltak som folk flest forstår. KISS, remember?

Først med allment forståelige tiltak kan vi ha forhåpninger om at nødvendig omstillingstrykk på politiske ledere bygger seg opp nedenfra. Uten en bred forståelse og aksept i folket om iverksetting av nødvendige tiltak, er det vanskelig å å ha tro på at den politiske evnen til reell handling blir sterk nok og i tide. Hva er det som skal sørge for at den politisk styringen av EUs klimakvotesystem gir nødvendig (fornybar) kraft i systemet?

Du vil aldri se et folkehav som går på barrikadene for å få politikerne til å redusere kvotene i ETS. Beklager. It ain’t going to happen. Sannsynligheten er dermed stor for at klimakvotesystemet i EU i lang tid fremover forblir en smart konstruksjon som gjennomføres på en «slarkete» måte, og med for lav effekt på klimautslippene. En konspirasjonsteoretiker ville sikkert mistenkt at kompleksiteten i systemet nettopp har til hensikt å sørge for å tåkelegge landskapet slik at lite skjer. Det er å dra det for langt. Likevel, hvis olje-, gass- og kullselskaper og deres likesinnede fremstår som varme talsmenn for klimakvoteordninger som det eneste saliggjørende, kan det gjerne være grunn til å se nøye på hvilken agenda de egentlig har.

I påvente av at systemet med klimakvotehandel gir tilstrekkelig fart i overgangen til fornybarsamfunnet, får vi fortsette å gjennomføre tiltak som vi kan forstå og ha forutsetninger for å mene noe om. Gjør vi begge deler samtidig, øker sjansen for å lykkes med omstillingen.

Tidsfølelse på Grunnlovsdagen

Jeg husker oldefar godt. Stemmen. Fortellingene. Alvor og humor. Alene i det hvite huset ved Nidelva. Sammen med undulaten, riktignok. Oldefar ble født i 1893. Det var det året Rudolf Diesel fikk patent på dieselmotoren og Coca Cola ble registrert som varemerke, mens Nansen seilte med “Fram” mot Nordpolen. Er det lenge siden? Jeg vet ikke.

Tippoldefar

Tippoldefar

Oldefars far – min tippoldefar – ble født i 1843. Det er han på bildet. Han døde noen tiår før jeg ble født, men vi har bildene og historiene om han. Tippoldefar kjente folk som levde da Grunnloven ble utformet og vedtatt på Eidsvold i 1814. Det er altså ikke lengre siden enn det. 200 år i dag.

Det føles tyngre å klare å tenke 200 år fram i tid, når 400-årsjubileet skal feires. 2030 virker også veldig lenge til, selv om det bare er 16 år til. Det er hele 36 år til 2050. Da skal Norge i følge Klimaforliket for lengst være klimanøytralt. Bare nevner det. For 36 år siden sang Abba “Thank you for the music”. Ikke så lenge siden, det.

Om 86 år er dette hundreåret over. En god del av de som fødes i år vil da trolig fortsatt være i live. Godt voksne, og med barn, barnebarn og kanskje oldebarn som lærer om Eidsvold 1814. For i 2114 skal Norge feire 300-årsjubileum for Grunnloven. Det blir sikkert litt av en feiring, det også.

De aller fleste som snakker om den globale oppvarmingen og de kommende klimaendringene, snakker om hvordan utviklingen ser ut til å bli resten av dette århundret. 3-4 grader temperaturstigning. Havet vil stige litt, men trolig ikke så mye som en meter. Før 2100. Mye annet vil endre seg. Det kan vi snakke om en annen dag, ikke på festdagen 17. mai.

Hva med det neste hundreåret, til år 2200 og til grunnlovsåret 2214? Det snakkes det lite om. Forståelig nok. Smelter eksempelvis innlandsisen på Grønland helt, stiger havnivået globalt med 7 meter, sånn cirka. Og smelter gjør den, om temperaturen i snitt på Grønland stiger med 3 grader. Det tar bare litt tid. Men la nå det ligge i dag.

Hvordan vil Verden og Norge se ut om 200 år? Det er det svært vanskelig å se for seg. Kanskje vil jeg da være noens tipptipptippoldefar.
Er det lenge til?
Jeg vet ikke.

Gratulerer med dagen!

 

Fossildrevet fornybar utvikling?

Dette er det nye det snakkes om stadig oftere og med økende intensitet av stadig flere. Du har kanskje halvveis snappet det opp i forbifarten. Sjansen er likevel til stede for at du ikke helt har oppfattet rekkevidden av det. La meg derfor for sikkerhets skyld innlede med det enkle budskapet som sakte men sikkert kryper fram i den offentlige bevisstheten:

Minst 2/3 av verdens kjente fossile energireserver (kull, olje, gass) må bli liggende der de er – urørt – om vi skal kunne tilby våre barn og videre etterslekt noenlunde stabile og levelige vilkår i årene framover. Hoveddelen av de fossile reservene er altså “ubrennbare”.

Budskapet gis fra FNs klimapanel og det internasjonale energibyrået IEA. Norske myndigheter har gitt støtte til konklusjonen. Lar vi minst 2/3 av kull, olje og gass ligge, kan vi begrense den globale temperaturøkningen til 2 grader. Da kan det å beholde noenlunde levelige vilkår være innenfor rekkevidde for oss og våre etterkommere.

Om 2/3 av kjente reserver må bli liggende, tenker du nok at det ikke kan være noe poeng i å lete etter flere fossile reserver, som følgelig ikke kan brukes i det hele tatt. Ubrennbare de også, bare å avskrive. Men det er altså langtfra nok å ikke finne og ta i bruk nye olje- og gassreserver. De reservene vi allerede har plottet inn på kartet, må i hovedsak ikke utnyttes. Det er et krevende budskap å ta inn over seg.

Blir kull, olje og gass først hentet opp, er det garantert at den fossile energien også blir benyttet. Så hvordan kan vi se for oss at vi skal klare å la være å hente opp mer enn maksimalt 1/3 av de enorme økonomiske verdiene vi vet om og har kompetanse og teknologi til å utvinne? Klarer vi å holde fingrene fra oljefatet? Du tviler? La likevel spørsmålet få henge litt i lufta.

En del av verdiene vi i Norge henter opp via olje og gass fra Nordsjøen, plasserer vi i Oljefondet vårt. Verdiene i Oljefondet investeres i utlandet og slik at vi skal få best mulig avkastning. En del av verdiene investeres i utenlandske selskaper som også utvinner kull, olje eller gass – slik at de dermed kan utvinne mer kull, olje eller gass.Vår utvinning av olje og gass gir dermed en slags dobbelt negativ fossileffekt. Vi forsterker med andre ord klimakrisen ytterligere. Ikke akkurat det vi trenger å gjøre om vi skal forsøke å sikre noenlunde levelige vilkår for barn og etterslekt.

Hva om vi i stedet bruker deler av Oljefondet til å investere i selskaper som utvikler og produserer fornybar energi, slik at verden etter hvert vil bruke mindre og mindre fossile energikilder? Når nye, fornybare energikilder gradvis overtar, kan vi tenke at verdien av de kjente fossile reservene omsider vil bli vesentlig redusert, og etterhvert lite lønnsomme å utvinne. Da vil det åpenbart bli langt lettere for oss å la disse fossile reservene bli liggende urørt.

Oljefondet vil ikke kunne endre verden alene, langt i fra. Spørsmålet er likevel om vi skal bruke Oljefondet til å svekke eller styrke sannsynligheten for at vi klarer å håndtere klimakrisen vi står overfor. Svaret gir seg selv. Dette bør være et av de enkleste tiltakene vi kan sette i verk.

Alternativt kunne vi jo umiddelbart begynne å redusere utvinningen av de fossile energikildene verden kjenner til. Sannsynligvis en vanskeligere vei å gå, tror du ikke? Utfallet til slutt må imidlertid uansett bli det samme – det meste av kull, olje og gass må vi la ligge.

 

Innhentet av framtiden

Jeg mener det var i ungdomsskoletida en eller annen gang rundt 1980 jeg første gang hørte og ble forklart begrepet “drivhuseffekten”. Det var visst enkel fysikk og lett å forstå. En nøktern, teoretisk framstilling av hvordan det en gang i en fjern framtid kunne bli varmere på kloden når atmosfæren gradvis fylles av karbondioksid. Vi noterte det bak øret, men ble ikke spesielt bekymret. Vi visste jo også at sola omsider en dag, millioner av år fram i tid, ville slukne og at alt liv på jorda da ville dø. Vi oppfattet nok drivhuseffekten omtrent på samme vis. It's not going to happen on my watch, som tidligere president i USA, George W. Bush, så ofte sa.

Lite visste vi om at det var nettopp i vår tid – på vår vakt – at dette skulle skje.

Det har ikke manglet på varsler de siste tiårene. Allerede 2. august 1977 kunne Aftenposten melde om at klimaendringer og matmangel fryktes som en konsekvens av bruken av kull som energikilde, med økende utslipp av karbondioksid som det bringer med seg. Aftenposten refererte amerikanske forskere som da nylig hadde lagt fram en rapport for president Carter og den Nasjonale Vitenskapelige komité i USA. Forskerne forutså alvorlige klimaendringer i første del av kommende århundre. Man kunne regne med temperaturstigning på omkring seks grader Celsius, som i omfattende grad kunne ødelegge matvareproduksjonen, medføre flere meter havnivåstigning og senke produktiviteten i sjøen.

En av lederne i forskergruppen, Roger R. Revelle, mente det ville være påkrevet med snarlige tiltak fordi det ville ta tiår å få full klarhet over situasjonen. Deretter ville det ta en generasjon å legge om til nye energikilder. Som Revelle sa det i 1977:

Roger Revelle

Roger Revelle

“Det vil være påkrevet med en helt usedvanlig innsats hvor man bringer sammen spesialister fra områder som matematikk, kjemi, meteorologi og sosialvidenskap. En av de største utfordringer man vil stå overfor vil være å få overtalt de forskjellige lands regjeringer og folk til å handle før det vil være for sent.”

Vel, nå er vi der. Vi er innhentet av framtiden. Kunnskapen om menneskeskapte klimaendringer er klar. Endringene i klimaet observeres tydelig og er noe som foregår – nå. Vi er på full fart mot minst to grader temperaturøkning, og med stor sannsynlighet for vesentlig høyere temperaturer på sikt.

Forskerne roper nå på umiddelbare og kraftfulle tiltak om vi skal unngå katastrofale klimaendringer om få tiår og videre. Forskerne står og vinker alt de kan for å fange oppmerksomheten vår. Not waving but drowning, for å sitere et kjent dikt.

Tiltak for å redusere klimagassutslippene har så langt i all hovedsak vært preget av at de skal kunne gjennomføres uten at vi skal merke noe til det, uten at vi skal kunne reagere negativt på det som iverksettes. De ulike næringene skal ikke merke noe til det. Klimatiltak som påvirker enkelte næringer, blir derfor gjerne kompensert med nye tiltak som motvirker effekten av klimatiltakene. Pent og forsiktig skal det være. Business stort sett “as usual”. Ingen ramaskrik. Politiske vedtak holder seg godt innenfor rammen av det vi kan akseptere, og vi er alle happy.

Problemet er bare at denne tilnærmingen i det store bildet ikke virker. I hvertfall ikke fort nok. Bare sjekk de siste målingene fra Mauna Loa, Hawaii.

Det som etter alle solemerker trengs framover er rett og slett tiltak vi vil merke. Tiltak som kraftig griper inn i vårt levevis. Tiltak som vil gjøre enkelte næringer mindre lønnsomme og dermed gi færre arbeidsplasser der (men kanskje skape flere arbeidsplasser på andre områder?). Vi må reise mindre med fly og bil, kjøpe færre ting, spise mindre kjøtt etc etc. Lista er lang. Vi vet hva det handler om. Men vi gjør det ikke helt frivillig.

Noen må sette grenser, grenser som faktisk begrenser. Slikt trenger man kloke politiske ledere til. Ledere som vil og tør utfordre de politiske rammene for hva som er akseptabelt å iverksette som tiltak. Ledere som vil gå foran. Ledere som kan mobilisere samfunnet til innsats som om det var krigstid. Ledere som klarer å stå samlet om retningen. En revolusjon av måten vi lever på er nødvendig, bare stillferdig evolusjon går for seint. R-ordet. Det er målestokken vi må bruke på klimatiltakene framover, om vi lytter til klimaforskerne.

Angela Merkel og Tyskland er godt i gang med sin «energiewende«, som et eksempel på at politisk ledelse i retning av lavutslippsamfunnet er mulig. Flere eksempler finnes. Eksempler på at noe er mulig, er viktig.

For vi har heldigvis gjort det før og med hell: levd gode liv med litt mindre av det meste – og kanskje med bedre tid til det som er viktig i livet. Det er noe vi kan. Vi er utrolig tilpasningsdyktige, det har vi bevist gang på gang opp gjennom historien. Det gir faktisk god grunn til optimisme.

Visste du forresten av det var svenske Svante Arrhenius som oppdaget drivhuseffekten allerede i 1896?

 

Fragmentsamfunnet

I den hastige hverdagen er det lett å glemme å lete etter, forstå og savne svar på hvordan alt henger sammen. Alt vi omgir oss med, hvor kommer det egentlig fra? Hvordan og av hvem er det satt sammen? Hvem har brakt det hit?

Vi er blitt utrolig dyktige til å hente ut fragmenter av ressurser fra alle deler av kloden, frakte disse fragmentene til helt andre kontinenter og deretter bearbeide og sette sammen fragmentene til nye produkter. Skiftende hender (små og store) og maskiner tar i fragmentene hele veien. Få, om noen, kjenner hele historien.

Vi er fragmentsamfunnet. Bygget på løsrevne deler, bruddstykker. Fragmenter.

(Foto: flickr CC by gelinh)

Helhet og tydelig forståelse av sammenhenger er ikke det vi er sterkest på. La oss glatt innrømme det.

Spesialisering i et ufattelig omfang. Teknologisk utvikling. Produksjon der lønnskostnadene er desidert lavest. Storskala transportløsninger som gir knapt målbare fraktkostnader per enhet. Globalisering. Vi oppnår fantastiske resultater. Det meste er mulig å produsere til latterlig lave priser, og er dermed oppnåelig og tilgjengelig for de fleste av oss. I nærmest ubegrensede mengder. Tenk deg om. Du finner fort eksemplene selv. Ta bare en titt på Ebay, DealExtreme (DX, blant venner) eller tilsvarende om du trenger inspirasjon. Inspirasjon uten perspirasjon.

Det er slik vi vil ha det. Det er jo det.

Fotografen Marcus Bleasdale gir oss i en rapport fra Øst-Kongo et sterkt innblikk i en flik av den lange kjeden fra ressursene (fragmentene) hentes ut av bakken til de omsider havner i de mobiltelefonene og bærbare pc'ene vi kjøper. Vi er en vesentlig brikke i et spill og en konflikt de fleste av oss ikke aner vi er en del av. Ett eksempel og én konflikt av mange.

Tillater man seg å fundere litt over temaet og prøver å se det store i alt det små, kan det i et ubevoktet øyeblikk dukke opp uvante spørsmål. Sære og rare spørsmål som:

  • Er vi i fragmentsamfunnet blitt dyktigere enn hva vi samlet sett har godt av?
  • Har vi overvunnet hindringer vi ikke burde overvunnet? Klarte vi ikke å stoppe når vi først var i gang?
  • Makter vi å se og reagere i tide (eller i det hele tatt) om det på et gjerne fjernt sted (som Bangladesh, Øst-Kongo eller atmosfæren) i den komplekse kjeden oppstår skadevirkninger?
  • I det lange løp: Klarer vi å se noe som helst i et langt løp?
  • Er kompleksiteten i fragmentsamfunnet så høy at nettopp kompleksiteten blir vårt viktigste alibi for ikke å se helheten og sammenhengene i alt vi driver med?

For å bryte litt med det vante (av og til en interessant øvelse), så kan vi jo gruble litt på slike spørsmål. I et fragment av et øyeblikk, i det minste.

 

– Der er neppe grunn til å overdrive sympatien

Holocaust. Vi tror kanskje vi kjenner historien. Om alle de millioner av jøder som nazistene på utspekulert vis tok livet av under andre verdenskrig. Auschwitz og de andre konsentrasjonsleirene. Kjent stoff. Eller…?

På samme vis som hendelsene 22/7, reiser Holocaust for evig og alltid det store spørsmålet: Hvordan kunne det skje? I motsetning til 22/7 var ikke Holocaust én manns verk. Tyskland, en europeisk kulturnasjon – hvordan kunne du? Glem heller ikke alle de villige medhjelpere i flere land som bidro til at det kunne skje.

Marion A. Kaplan har skrevet boken «Between Dignity and Despair: Jewish Life in Nazi Germany«. Her viser hun gjennom mange små historier hvordan jødene i Tyskland fikk merke at Hitler og nazistene kom til makten i 1933. På kort tid klarte nazistene å demontere demokratiet og fundamentet for rettssikkerhet for innbyggerne – og for jødene spesielt. Til stor jubel fra massene. Vilkårlige overgrep og drap i begynnelsen ble snart satt i system. En kan bare prøve å forestille seg hvordan livet som jøde i Tyskland var fra 1933 og fram mot krigen. #denfølelsen, som det heter på Twitter.

Hvordan fanget man i Norge opp det som var i ferd med å skje med jødene? Hvordan var debatten her? Hva meldte avisene om det som foregikk i Tyskland? Hvilke holdninger til det hadde «folk flest»? Spørsmålene er mange.

Aftenpostens avisarkiv (tilgjengelig som egen app i App store, for øvrig) gir spennende lesning om valget i Tyskland i mars 1933 og tiden etterpå. Nesten daglig rapporteres det fra utviklingen i Tyskland, og ikke minst om situasjonen for jødene. Mye av det som skrives om jødene har en nøktern tone. Om de «påståtte» overgrepene som utenlandske media rapporterer om.

Gjennom små og store artikler og avisinnlegg i Aftenposten våren 1933 får jeg følelsen av et kanskje noe annet klima i samfunnsdebatten enn i dag. En hver tvil om dette feies til side når jeg leser lederen i Aftenposten 4. april 1933, med overskrift «Jødehat». Her kommer det til overflaten svært tydelige holdninger. Det begynner med følgende:

«Det kan ikke være tvil om at tyskernes aksjon mot jødene i disse dager skaper en forsterket jødesympati ute i verden, som disse Istraels sønner ikke fortjener.»

Lederartikkelen referer til det jødehat som finnes også i Norge, og kommenterer:

«Derimot kan vi innrømme at en tusenårig kamp mot allverdens vanskeligheter har gitt jødene en spesiell smidighet og en særlig begavelse i å øine muligheter og utveier i alle situasjoner – egenskaper som vi på vår side burde møte med solide lover, germansk dyktighet og med forsterket årvåkenhet. Vi kan ikke befri oss fra den tanke, at det også skyldes svakheter ved oss selv, når jødene så ofte trekker det lengste strå.

Med disse betraktninger vilde vi advare mot å dømme for strengt om tyskernes oppgjør med jødene – et opgjør som vi ikke kjenner forutsetningene for. Det er et tiltalende trekk å sympatisere med den forfulgte, men der er neppe grunn til å overdrive sympatien.»

Jeg vet ikke i hvor stor grad Aftenpostens lederartikkel gjenspeiler holdningene generelt i Norge på 1930-tallet. For meg gir artikkelen likevel et bidrag til å nyansere bildet jeg har hatt om holdninger som ga grobunn for Holocaust, og gir økt innsikt i alle de små og store elementer som førte til at det faktisk kunne skje.

For det er vel det som er viktig, at vi aldri slutter å stille spørsmålet om hvordan det ufattelige kunne skje. Holocaust må aldri bli en historie vi føler oss ferdig med.

I forlengelsen av Bergensbanen

I 1909 kunne man nyte et godt måltid i fornemme omgivelser, mens man reiste med toget mellom Oslo og Bergen. I et intervju i Dagens Næringsliv 25.02.2012 om sin dokumentarfilm om finanskrisen, omtaler Hans Petter Moland nettopp Bergensbanen:

Det er jo litt trist at fattiglandet Norge klarte å bygge Bergensbanen som skulle nedbetales på 100 år, mens vi nå ikke makter å tenke like langsiktig. Problemet er at en politiker ikke vil kunne høste fruktene i dag av gode vedtak for fremtiden.

Så kan en lure på om politikerne som vedtok byggingen av Bergensbanen hadde helt andre rammevilkår for å utøve politikk og bli valgt/gjenvalgt enn dagens politikere har. Valgordningen i Norge ble i stor grad endret tidlig på 1900-tallet, før systemet etter hvert ble slik vi kjenner det i dag. Er det endringene i valgordningen som har gitt oss et mer kortsiktig preget politisk system? Jeg tviler.

Hans Petter Moland er inne på noe når han sier om politikerne:

Men det er ikke bare deres feil, heller. Vi velgere må ville ha de politikerne som tenker langsiktig. Vi må stemme på den politikeren som virkelig vil bli den grønne revolusjonens far. Hvis han finnes.

Kanskje er det slik at det er med oss velgere at den største endringen har skjedd, siden de reisende i 1909 kunne nyte en god kopp kaffe mens de lot øynene følge den spektakulære utsikten fra Bergensbanen? Kanskje er det vi som ikke evner å tenke ut over morgendagen eller i beste fall inneværende fireårige valgperiode?

I 1909 var det i overkant av 2 millioner nordmenn. 19. mars 2012 vil vi, i følge SSB, passere 5 millioner. Det var med andre ord langt færre som den gangen skulle bidra til å finansiere det store løftet som Bergensbanen var. Likevel fremsto det da som et riktig valg for fremtiden.

Les gjerne dette i lys av de klimautfordringene vi står overfor. Om ikke mange år må vi ha omformet samfunnet slik at det i et langsiktig perspektiv er bærekraftig.

Hans Petter Molands uttalelser til DN gir grunnlag for spørsmålet: hva kan bidra til at vi velgere virkelig vil ha politikere som tenker langsiktig og som tør å gjøre valg som går langt utover det å posisjonere seg for neste valg?

Kjente jeg deg – egentlig?

Kanskje en søkt kobling til Rolf Jacobsens sterke dikt «Kjente jeg deg?«, som har et helt annet tema. Men likevel: det er et grunnleggende spørsmål som kan stilles i mange sammenhenger. På ett vis kan det også handle om å utfordre ens egne forutinntatte oppfatninger eller fordommer, om du vil. Det som nå har utløst min bruk av dette spørsmålet, er den nye bølgen av synspunkter omkring inndelingen av kommuner i landet, og ikke minst alle de som framfører bastante oppfatninger om hvor elendig det står til i de små kommunene. Konklusjonen som trekkes er enkel: her må kommunene slås sammen.

Når en skuer ut over landet med ståsted i hovedstaden eller andre større sentra, kan en ha forståelse for at det synes åpenbart at små kommuner (som vi har mange av) med opptil noen få tusen innbyggere, neppe kan gi gode løsninger for innbyggerne. Et annet sentralt argument som nå kommer fra flere, er at det er urettferdig at de som bor i de større kommunene må ta rekninga som følger av at små kommuner er dyrere i drift.

På lederplass i Dagens Næringsliv 18.09.2010 tråkker man til: «Småkommuner er også dyre i drift. Storsamfunnet bidrar betydelig. Det har aldri vært noen demokratisk rett at andre skal betale regningene.» En harmdirrende pekefinger. En halvvering av antall kommuner er løsningen.

Det er bra med en diskusjon og vurdering av hvilken organisering av samfunnet vi bør ha framover. Endringer i strukturer, behov, løsninger osv kan medføre behov for nye inndelinger og omfordeling av oppgavene som skal løses. Det en imidlertid kan ønske seg, er en mer nyansert samfunnsdebatt om temaet, hvor påstander i større grad dokumenteres. Noen ganger kan det faktisk være forskjell på det en TROR, og det som (hvis en tar seg bryet med å sjekke tilgjengelige fakta) er VIRKELIG. Det kjedelige er selvsagt at virkeligheten har så utrolig mange flere aspekter ved seg enn de enkle konklusjonene som skaper de sterke innleggene i media.

Nylig kunne vi lese i Kommunal Rapport at grunnskolen i Flatanger (en kystkommune i Nord-Trøndelag med rundt 1100 innbyggere) rangeres på topp når skolenorge skal beskrives med statistikk. De oppnår svært gode læringsresultater, og har lærere med god kompetanse. Alt er tydeligvis ikke helsvart ute i distriktsnorge.

Ja. Det er åpenbart at skoleklasser med maksimalt antall elever (for eksempel i Oslo) er billigere å drive enn en skoleklasse med færre elever (for eksempel i Flatanger kommune). Ta en titt på norgeskartet. Det er klart det på mange områder koster mer pr tjenestemottaker å gi et tjenestetilbud i spredtbygde områder med et lite antall innbyggere, enn i mer konsentrerte sentra. Og rådmannens årslønn målt pr innbygger gir selvsagt et mye høyere tall i Flatanger enn i Oslo.

Fra Flatanger til nærmeste by Namsos er det ca en times reisetid gjennom vakkert landskap langs fjell og svingete veier. Kanskje kunne man styrt skolene og helsetilbudene i Flatanger fra Namsos. Det ville neppe gitt bedre skoleresultater for elevene, men noen ledende stillinger i Flatanger hadde en nok spart. Over tid kan en undre seg over hvordan dette ville påvirket Flatanger-samfunnet. Hvordan ville det påvirke flyttestrømmene i regionen? Hvor ville den økonomiske besparelsen på sikt tatt veien?   Med fortløpende endringer i inntektssystemet for kommunene og med skiftende regjeringer er dette vanskelig å forutse.

Som rådmann i en liten kommune er jeg ikke på noe vis nøytral i debatten om kommunenorges framtid. Jeg ser ikke bort fra at endringer av kommunegrenser kan være fornuftig mange steder, etter at en har veid alle potensielle fordeler og ulemper opp mot hverandre. Men om jeg er føler meg skråsikker på noe, så er det at svarene på hva som gir gode løsninger i kommunene framover, handler om mer enn å fastsette et tall på hvor mange kommuner vi skal ha.

Det gjøres utrolig mye bra arbeid også i mange små kommuner, som har mange svært engasjerte medarbeidere med god kompetanse og som – på grunn av små forhold – samarbeider godt med øvrige deler av kommuneorganisasjonen om å gi optimale tilbud til innbyggerne. Noe av dette kan en kalle smådriftsfordeler, og handler om at korte linjer og god oversikt kan gi raske beslutninger og godt tilpassede tjenester med god tilgjengelighet. Dette hører med i debatten om kommunenorge.

La debatten om kommunestruktur framover bli preget av raushet, nyanser og faktabaserte argumenter. Og mist ikke av syne alle de gode historiene som hver dag skapes mellom kommunen og innbyggerne også i småkommunene!

Kindled Spirits

Etter å ha testet ut e-bokleseprogrammet Kindle for pc en stund med god erfaring, bestilte jeg siste versjon av det fysiske lesebrettet (Kindle 3) fra Amazon da det i slutten av juli ble annonsert. Slo til på billigste versjon, dvs uten 3G men med Wifi trådløst nett, som med min planlagte bruk er fullt ut tilstrekkelig. 139 dollar. Med avgifter og frakt ble summen vel kr 1200,-. Brettet ble sendt en dag før antydet leveringsdato, en av de siste augustdagene. Det tok to dager fra USA til Oslo. Der måtte det åpenbart puste ut, ettersom det først 6 dager senere ble levert på døra her av Postens utsendte. Men pakken var som den skulle være, og alt fungerte som det skulle. Eksemplarisk pakket, forøvrig.

Det første spørsmålet var hvordan jeg skulle få av plastbelegget som dekket skjermen med bruksanvisning om hvordan man startet opp lesebrettet. Så gikk det opp for meg at det faktisk ikke var noe belegg, det var skjermbildet! Mitt første møte med e-Ink…

Tilkobling til trådløstnettet fungerte umiddelbart. Det gikk i det hele tatt smertefritt å komme i gang, og få lastet over de bøkene jeg tidligere hadde handlet på Amazon.com. Fungerte gjorte det også å sende over egne dokumenter (PDF) til lesebrettets egen epost-adresse.

Etter å ha brukt det noen dager, er min opplevelse at Kindle 3 er trolig lett (240 gram, lettere enn en paperback), utrolig tynn, god å holde i, fantastisk lesbarhet (noe helt annet enn en vanlig pc-skjerm), lett å orientere seg i, og med god funksjonalitet. Det er kjapt å gjøre oppslag i den innebygde ordboka. Det samme med søk (enten i boka du leser, i alle bøkene på brettet, eller på nett i Wikipedia, Google…).

Du kan gjøre notater, merke avsnitt, dele (Twitter/Facebook) avsnitt med kommentarer, osv.

Kindle 3 har en eksperimentell webleser (webkit), som er det den gir seg ut for, nemlig ekseprimentell. Har vist seg noe ustabil, men fungerer ellers sånn passe. Kjekt å ha, men du kjøper ikke en Kindle først og fremst for å bruke web.

OPPDATERT: Etter automatisk oppdatering med versjon 3.0.1, ser det ut til at webleseren er blitt svært stabil.

Med opptil 1 måned batteritid er ikke lading noe tema.

Lesing av bøker på brettet (som jo er hovedformålet) er rett og slett meget bra. Tror nesten jeg foretrekker det framfor en vanlig bok, som gjerne er tyngre.

Gode erfaringer så langt, altså. Kommer nok tilbake med flere synspunkter etter hvert.

Årets første padletur

Endelig klart for årets første og svært etterlengtede padletur! Har også tidligere år gjerne startet sesongen i april. I dag er det ingen tvil, alt ligger til rette for en flott tur. Bor så nære sjøen at det enkleste er å trille kajakken etter meg på dertil egnet tralle. 5 små minutter å spasere ned til havna. Jeg er ikke alene, båtfolket er også i full gang med å starte sesongen.

Så er jeg nede i kajakken og glir rolig ut fra havna, herlig følelse. Små krusninger på overflata, en liten bris blafrer i mot meg. Legger kursen langs land ut mot den åpne fjorden. Passerer noen hytter, enkelte er åpenbart allerede i full bruk. Mye som skal gjøres klart.

Runder neset og fjorden åpner seg. En annen kajakkpadler kommer i mot, er på tur heim. Vi hilser og stopper, får en hyggelig prat om kajakkutstyr og erfaringer. Alltid noe nytt som frister. Takk for praten, snakkes! Og jeg glir videre utover. Stillheten smyger seg innpå – selv om jeg bare er få minutter utenfor byen.

Et lite stykke framfor meg ser jeg vannoverflata brått stilne, et speil av himmel åpner seg så langt jeg ser. Noen padletak videre og jeg legger ned åra, siger lydløst langs berget. Eventyrlig.

Hemnafjellet er fortsatt snøkledd.

Fra en strand ser jeg hvit røyk fra tre bål, her jobbes det!

Turen tilbake er ren nytelse, studerer formasjonene i svabergene, de ulike lagene og fargene i fjellet. Som vanlig en liten kribling i magen når hurtigbåten passerer ikke mange meter unna med fossende bølger på slep. Alltid rart å se hvordan sjøen hever seg før bølgene når kajakken.

Tilbake i havna. Mersmak. Det må ikke bli lenge til neste tur, og gjerne en lengre tur!

Kvalitet, klær og holdbarhet

Everything we personally own that’s made, sold, shipped, stored, cleaned, and ultimately thrown away does some environmental harm every step of the way, harm that we’re either directly responsible for or is done on our behalf. (Yvon Chouinard i boken «Let My People Go Surfing«).

glidelås

Photo by khairilfz (cc)

Fleecegenser er et praktisk plagg, og her i familien har vi en del eksemplarer av arten – av både kjente og ukjente merker. Fleecegensere kan holde seg veldig godt lenge, og gjerne gå i arv mellom ungene. Men liten tue kan som kjent velte stort lass. Glidelåsen i halsen på disse genserene er ofte et kritisk punkt. Hvem har vel ikke erfart at glidelåsen går i stykker etter bare et par gangers bruk (blir sittende fast i bare en av sidene). Og dermed blir jo hele plagget adskillig mindre attraktivt å bruke. Det havner gjerne lengre og lengre bak i klesskapet – før det til slutt dessverre blir kastet. Det å eventuelt skifte glidelås i disse gensrene er ingen liten oppgave, og blir i praksis ikke gjort. Selve genseren i seg selv er god som ny. The devil is in the details, som det heter.

Because the overall durability of a product is only as good as its weakest element, the ultimate goal should be a product whose parts wear out at rouhgly the same time and only after a long life. (Yvon Chouinard, samme bok)

Dette bare som ett lite eksempel på klær som med normal bruk likevel ender opp med å ha kort holdbarhet. Glidelåser er ofte kritiske punkt. Andre klær tåler ikke normal vask, de krymper, blir skeive, mister fargene eller trykk, etc. Eller blir fort umoderne.

Noen klesprodusenter garanterer for levetida til plagget. Går noe i stykker, får du fikset det uten ekstra kostnad. Flott service! Jeg har en velbrukt Norrøna goretex skalljakke med slik garanti. Etter relativt kort tid i bruk, gikk også her glidelåsen i stykker ved at den delen en drar i, brakk av. Tilbake til butikken med jakka, og ny glidelåsholder ble satt på med en gang. Fornøyd kunde. End of story – nesten.

For ikke lenge etter, gikk glidelåsholderen av på ny. Samme problem. Denne gang ble en liten binders en akutt og midlertidig løsning, som viste seg å bli en mer permanent løsning. Og når den lille bindersen var utslitt, gikk jeg bare over til en litt større – for bedre grep.

Kudos til produsenter som tenker kvalitet i alle detaljer, for mer holdbare klær.

Grønn Hverdag har gode tips om klær.

Blås i det?

Aftenposten 31.03.2010 skriver om endringer i vår oppfatning av røykere de siste 20 årene. SIRUS-forsker Karl Erik Lund siteres:

– Røykerne er tapergruppen. De sitter igjen med en adferd som før var glamorøs og populær, men som nå bare blir sett på som harry.

Illustrasjon røykingI min barndoms 1973 røykte over halvparten av voksne menn. Siden da er antallet røykere blitt halvert. Det er nå 21 % av den voksne befolkningen som røyker daglig. I tillegg er det 9 % som røyker av og til.

Det er snart gått 40 år siden 1973. Fire tiår. Vi er i løpet av disse årene blitt 910.000 flere nordmenn, samtidig som andelen som røyker er redusert med 50 %.

Endringen i nordmenns oppfatning av røykere, kommer som følge av en rekke ulike tiltak i løpet av de siste tiårene. Antirøykekampanjer og stadig nye restriksjoner får mye av æren. 1. juli 1975 ble tobakkskadeloven innført. Den omfattet da den ble innført forbud mot tobakksreklame, aldersgrense for kjøp av tobakk (opprinnlig 16 år) og påbud om merking av av tobakksvarer med advarsel om helsefare. Siden har lovens restriksjoner blitt gradvis skjerpet. Fra 1. juni 2004 ble det forbudt med røyking på serveringssteder. Lovens § 6 (om offentlige steder) omtales gjerne som «røykeloven».

En reduksjon på 50 % i andel røykere (antallet røykere ikke redusert med mer enn ca 38 %) på nesten 40 år – hva kan dette si oss om mulighetene til reduksjon i våre klimagassutslipp framover? I følge forskerne må vi redusere utslippene med kanskje 80-90 % i løpet av de nærmeste årene. Gir utviklingen på røykeområdet grunn til optimisme eller pessimisme?

Illustrasjon klimagassutslippSammenlignet med klimautfordringene er røyking et begrenset område som er veldig konkret og lett forståelig. Røykerne selv vet svært godt at røyken inneholder flere tusen stoffer, hvorav ca 50 er kreftfremkallende. Hjerte-/karsykdommer. Osv. Ingen mangel på informasjon. Likevel er det fortsatt ca 30 % voksne som røyker daglig eller av og til. Avhengighet.

Kanskje skal vi også oppfatte klimagassutslippene våre som avhengighet. Vi er blitt avhengige av å bruke bilen i det omfang vi gjør. Vi er blitt avhengige av å fly på utenlandsreiser noen ganger i året. Vi er blitt avhengige av å kunne kjøpe rimelige forbruksartikler, nye mobiltelefoner hvert år, osv. Som med røykesluttkurs må vi kanskje arrangere klimagassutslippkutt-kurs? Go to rehab?

På røykeområdet ser vi at restriksjoner gjennom lovgivningen har gitt vesentlige resultater. På tross av betydelig motstand ved innføringen av restriksjonene. Og vi har vennet oss til den nye hverdagen hvor det er røykerne som ikke lenger oppfattes å sette standarden.

Det gir en viss pekepinn på hva som vil være nødvendig framover for å nå klimamålene.

Miljøledelse i media

Hva er viktig? Hva er vi opptatt av? Sjansen er nok stor for at svar på disse enkle spørsmålene er sterkt påvirket av hva vi fanger opp i media. Media former i stor grad samfunnsdebatten og oppfattelsen som hver av oss har av samfunnet vi lever i. Ingen bombe, vi vet det er slik det er.

Når avisene gang på gang har flersiders oppslag om hvem av Ica, Kiwi, Mega, Rema etc som har aller billigst mat, er det lett å konkludere med at dette nok er en svært viktig sak. Når media med storslegga stadig hamrer inn i oss at det er KRISE i kraftsituasjonen  i Midt-Norge, er det få som vil våge å stille spørsmål ved om situasjonen fortjener betegnelsen krise og for hvem av oss det eventuelt måtte være krise (og sammenlignet med hva?). Slik er det.

Samtidig er det slik at det media ikke skriver om, åpenbart ikke kan være særlig viktig. Når det ikke skrives om hvem av Ica, Kiwi, Mega, Rema etc som gjør mest for å forsikre seg om at måten de driver på og produktene de selger (både på kort og lang sikt) tar hensyn helsa di og til omgivelsene, er det nok for at dette er uviktig.

Forskere har en god stund påpekt at vår livsstil også her på berget setter alt for store klimaspor, og vil medføre store og uante endringer i livsbetingelsene rundt omkring på kloden. Trolig må vi redusere våre klimaspor med 80-90 % for å unngå at det hele blir ukontrollerbart. Det er mye. Svært mye. De tiltakene vi setter inn må derfor være tilsvarende kraftfulle. Slike nødvendige tiltak krever i vårt demokratiske samfunn at tiltakene har støtte i befolkningen. Blant velgerne. Slik at våre politiske ledere kan få vedtatt det som kreves.

Mellom velgerne og politikerne befinner media seg. Og påvirker som nevnt hva vi mener er viktig.

For å si det kort, gjenstår det et godt stykke før vi er der at nødvendige klimatiltak har tilstrekkelig støtte i befolkningen. Hvilken rolle media påtar seg framover i forhold til dette, vil trolig være avgjørende for om og eventuelt når vi kommer dit at de påkrevde grepene kan bli tatt.

Forslag

Jeg har derfor et helt konkret forslag til et tilsynelatende lite tiltak som media selv kan gjennomføre. Tiltaket vil enkelt sagt med stor sannsynlighet bidra til at media i økende grad vil påta seg den rollen i opinionsdannelsen rundt klimaendringene som media må ha. Om vi skal lykkes. Forslaget er rett og slett:

Innfør miljøledelse i virksomheten.

Miljøsertifisering ISO 14001 - illustrasjonEn måte å gjøre dette på, er å miljøsertifisere virksomheten – mediabedriften – i henhold til ISO-standarden 14001. Det finnes flere typer miljøsertifiseringer, men den internasjonale standarden ISO 14001 er en av de sertifiseringer som gjerne anbefales av de som forstår seg på det. Når sertifiseringa er gjennomført, har du etablert et system i virksomheten for vurdering av hvor tiltak bør settes inn, oppfølging av tiltak og fokus på kontinuerlig miljøforbedring. Den røde tråden i det man driver med i miljøarbeidet.

Når miljøsertifikatet først er i lomma, betyr ikke det nødvendigvis at det skinner gyldent av virksomheten på miljøområdet. Det betyr imidlertid at du har påtatt deg og virksomheten en forpliktelse og etablert et system for å gjennomføre tiltak som gradvis vil gi forbedringer. Og du stiller deg åpen for innsyn fra en ekstern revisor.

Den virksomheten jeg er en del av – Overhalla kommune – ble miljøsertifisert etter ISO 14001-standarden høsten 2007. Et par nabokommuner gjorde det samme. Mange private virksomheter – små som store – har gjort det. Vel og bra å ha blitt sertifisert første gang (årlig resertifisering). Min erfaring er imidlertid at det over tid gjør noe med virksomheten. Og det har gjort noe med meg som leder i virksomheten. Miljøarbeidet er blitt en sentral av styringssystemet vårt. Og har med det fått fokus.

Det samme miljøfokuset bør media ha. Hvis vi skal lykkes med å omstille samfunnet vårt til et lavutslippssamfunn. Da bør journalistikken heves flere hakk over fokus på marginale forskjeller i matpriser, bensinpris m.v. Miljøsertifisering av egen virksomhet er et godt sted å begynne.

Miljøsertifisering er fullt gjennomførbart for de fleste virksomheter. Ett eksempel er Hoston Miljøservice AS i Orkdal, Sør-Trøndelag. De er et selskap som blant annet driver med tømming og mobil rensing av slam fra septiktanker og renseanlegg. De er ca 6 ansatte, og har vært miljøsertifisert siden 2006.

Sertifisering krever litt tid og et systematisk arbeid, men er kanskje først og fremst et spørsmål om vilje til miljøfokus i virksomheten.

Noen mediabedrifter (gjerne lokalaviser) som tar utfordringen?

Bakvendtland

…der øst er vest…

Når en kommer inn på enkelte tema, slår det meg at holdningene våre gir et visst preg av å være ‘bakvendtlandsk’. Ta for eksempel økologisk mat.

Hvis vi starter med blanke ark, og stiller oss spørsmålet:

Hva skal jeg velge, når jeg a) kan spise ren mat, eller b) kan spise mat som er dyrket med en viss tilføring/sprøyting av ulike (og for deg ukjente) kjemikalier og stoffer?

blomster

I utgangspunktet skulle en tro at ren mat (uten kunstige tilsettingsstoffer) virket som det logiske valget. Med andre ord, en skulle tro økologisk mat ville vært hovedvalget for alle forbrukere. Og dermed skulle en tro at alternativet med mat som ikke er økologisk fremstilt, ville hatt en tung oppgave med å overbevise om at det likevel er slik mat som bør foretrekkes.

Men markedsandelen til økologisk mat viser jo at dette langt fra er situasjonen. Tvert i mot. Det gjennomføres stadig nye undersøkelser som prøver å slå fast om det faktisk er slik at økologisk mat gir noen helsemessige gevinster. Det synes som om det er en slags omvendt bevisbyrde, hvor det er den rene maten som er tiltalt og må bevise sin uskyld.

Pussig fenomen.

Jeg sier ikke at mat som ikke er økologisk er helseskadelig. Jeg peker bare på at i vårt samfunn er det den ‘unaturlig’ fremstilte maten som sees på som normalen. Økologisk blir – satt litt på spissen – gjerne sett på som det litt sære, eksentriske søskenbarnet til vanlig mat. Gjentar: Vanlig mat.

Noe av årsaken til at uøkologisk mat velges, er selvsagt at den er noe billigere enn økologisk mat. Spørsmålet er bare hva som er riktig pris. Hvis riktig pris er det det koster å fremstille mat på en for samfunnet  bærekraftig måte, er det trolig økologisk mat som har riktig pris.

Forøvrig kan en bemerke at matbudsjettet til norske husholdninger aldri har vært lavere, sett i forhold til samlet inntekt.

Ny velstand

Smaker på ordet ‘velstand’. Tygger litt på det, kjenner det har en kjerne jeg ikke har vært helt bevisst. En kjerne som nærmest står i motsetning til den betydningen av ordet jeg har oppfattet så langt. Og jeg kommer til det straks.

Forskere ved CICERO og NTNU sier det samme: «CO2-utslipp er svært avhengig av velstandsnivået». Velstandsnivået. Der er det igjen.

En nærliggende slutning ut fra det CICERO og NTNU sier ovenfor, er at eneste måte å redusere klimautslippene på, er å redusere velstanden vår. Veldig motiverende med en målsetting om mindre velstand. Mer tristhet, mer av det traurige, mer av det som sender oss i retning av depresjon og hva verre er. Ikke sant?

Men er det sant?

Når føler vi egentlig velstand? Vel-stand. Kanskje når vi er i en tilstand hvor vi befinner oss vel? Når ståa rett og slett er bra?

Tenker jeg tilbake på sommeren som ligger bak meg, finner jeg fort egne eksempler på slik velstand. Teltliv på Helgeland med familien. Våkne barn. Sovende barn. Turstier. Padleturer i stillhet på blankstille sjø i nærområdet (se videoen nedenfor fra en slik tur). Korte sykkelturer. Det enkle livet.

Fra teltåpningen

Fra teltåpningen

Et fellestrekk er at dette dreier seg om tid. Litt lengre tid enn ellers. Saktere tempo. Og dermed større oppmerksomhet om omgivelsene. Og om meg selv.

Det er velstand. Smak på det. Tygg gjerne litt på det du også.

Velstand ble brått et ord jeg har fått større sans for. Jeg vil ha mer slik velstand! Men det er en helt annen velstand enn det CICERO og NTNU sier vi må ha mindre av, om vi skal redusere klimagassutslippene. Den nye velstanden har klimaet faktisk godt av. Og jeg har godt av den nye velstanden. Grei motivasjon det, for å bidra positivt til å unngå for dramatiske klimaendringer.

Ingenting nytt i det jeg skriver om her. Mange andre har tenkt og skrevet langt skarpere om essensen i dette. Men akkurat denne definisjonen av velstand gir god mening og funker for meg. Henger du med?

Få lavutslippsbil på 1-2-3!

Vi har fokus på hvor mange gram CO2 de nye hybridbilene slipper ut per km. Stadig forbedret teknologi imponerer med stadig lavere utslipp.

Selv kjører man kanskje en ikke lenger så ny bil som *kremt* slett ikke lenger imponerer på klimafronten. Bør man selge og anskaffe f.eks. en Prius?

Rema-svaret på det er jo at det enkle ofte er det beste. I denne sammenhengen kan det sies slik (nå kommer det):

Noen få færre bilturer enn vanlig, og du har konvertert din bil til en lavutslippsbil! (wow!)

3 av 10 bilturer er korte bilturer i nærområdet. Bytt ut noen av de korte turene med sykkel, buss etc og du kan klappe deg selv på ryggen for å ha oppnådd en mer klimavennlig transport. Ikke vanskelig i det hele tatt. Gir en god følelse – og en helsemessig gevinst på toppen hvis du går eller sykler.

10 av 10 bilførere sier dette virker.

Shampoens bakside

Bare for å gjøre det klart med én gang: Nei, jeg er ikke veldig opptatt av shampo eller andre hårprodukter. Ikke i det hele tatt. Utover det at jeg med relativt  jevne mellomrom vasker håret og da fortrinnsvis med noe som jeg synes lukter greit. Shampoflasken plukkes mer eller mindre tilfeldig opp i dagligvaren.

Men tilfeldigvis har dette med hårlivets gleder likevel nå fattet min interesse. Eller mer spesifikt, ei shampoflaske produsert i regi av Celina Midelfart: Herbal Essences. For normalt hår.

Produktnavnet gir hentydninger om essenser av urter. Mmmm… Kanskje var det dette jeg falt for i dagligvaren? Jeg vet ikke.

Framsida av shampoflaska lokker også med følgende tre stikkord: kamille, aloe vera og pasjonsblomst. Igjen mmmm… Høres ut som den reneste livseliksir. Skulle kanskje til og med tatt en liten slurk?

Teksten på baksida av flaska gjør meg imidlertid mer usikker på shampoens helse- og lykkebringende sider. Når jeg bare får lest teksten, skriftstørrelsen setter øynene på prøve. Innholdet er dette (med forbehold om feil pga liten skrift):

  • Aqua
  • Sodium Laureth Sulfate
  • Sodium Lauryl Sulfate
  • Cocamidopropyl/Betaine
  • Sodium Chloride, Sodium Citrate
  • Citric Acid
  • Sodium Xylenesulfonate
  • Parfum
  • Cocamide MEA
  • Sodium Benzoate
  • Tetrasodium EDTA
  • PEG-60 Almond Glycerides
  • Propylene Glycol
  • Linoleamidopropyl PG-Dimonium Chloride Phosfate
  • Guar Hydroxypropyltrimonium Chloride
  • Benzyl Alcohol
  • Butylphenyl/Methylpropional
  • Hexyl Cinnamal
  • Limonene
  • Sodium Diethylenetriamine Pentamethylene Phosfonate
  • Etidronic Acid
  • Hydroxyisohexyl 3-Cyclohexene Carboxaldehyde
  • Citronellol
  • Passiflora Incarnata
  • Anthemis Nobilis
  • Aloe Barbadensis
  • Methylchlorisothiazolinone
  • Phenoxylethanol
  • Cl 19140
  • Methylisothiezolinone
  • Cl 60730
  • Cl 15510
  • Methylparaben
  • Ethylparaben
  • Butylparaben
  • Propylparaben
  • Isobutylparaben
  • Fumaric Acid.

Det var det hele.

Og så jeg som bare skulle vaske håret…

Det som – i dusjen – i et glimt fanget mitt øye, var de siste ordene som slutter på -paraben. Har tidligere fått med meg en advarsel i forhold til solkremer (for barn) som inneholder parabener, og at dette kan ha mindre bra sider. For å si det pent. Hormonhermende, eller noe i den dur.

Jeg er ingen kjemiker og innrømmer åpent at det er få av ordene i innholdet jeg skjønner hva er. Lista starter bra med Aqua, noe jeg regner med er godt gammeldags vann. Deretter går vi på lista inn i en – for meg – mørk og dyp underverden som ikke høres særlig koselig ut.

Neste skritt for meg nå blir å sjekke ut på nett hva noen av ingrediensene er for noe. Tar gjerne i mot tips om det er noen eksperter der ute. Men samtidig vil jeg gjøre en annen ting: Si farvel til Celina Midelfart og Herbal Essences, og heller gå til anskaffelse av en økologisk shampo. Føre var-prinsippet slår meg som et lurt trekk. Er jeg overdrevent forsiktig? Hysterisk? Mulig det. Pussig likevel at vi som forbrukere tar for gitt at alt vi kjøper og gjerne smører på kroppen, er sunt og helt ok. Historien har tross alt mange eksempler på at det motsatte var tilfelle.

Sorry, Celina!

Oppdatering:

Se også:

Min afrikanske opprinnelse

Et av de store spørsmålene som kan dukke opp av og til, er hvor vi – jeg – kommer fra. Hvem var mine forfedre? Hvor og hvordan levde de? Hvordan var de? Hvordan var samfunnet de levde i? Mange spørsmål utledet av det første.

Jeg har derfor syslet en del med slektsgranskning, og stadig fått tak i mer informasjon om mine forfedre noen få generasjoner tilbake i tid. Som regel stopper tilgangen til opplysninger opp når en går 2-300 år tilbake i tid.

Nysgjerrigheten ble derfor vekket da jeg hørte om  et prosjekt i regi av National Geographic: The Genographic Project. Her samler de inn DNA-prøver fra de som melder seg til å delta i prosjektet. På bakgrunn av analyser av DNA-prøvene forsøker de å kartlegge hvordan mennesket har forflyttet seg fra opprinnelsen. Jo flere som sender inn, desto bedre vil kartleggingen bli.

Så jeg bestilte og mottok et prøvesett, utførte testprosedyren (skrape med en liten børste i munnhulen), sendte inn og fikk omsider en rapport som viser reiseruta til mitt Y-kromosom! Y-kromosomet overføres uendret fra far til sønn, fra generasjon til generasjon. Uendret, med unntak av mutasjoner som oppstår. Disse mutasjonene kalles markører, som også kan følges fra generasjon til generasjon.

Resultatene var kanskje ikke særlig overraskende, men likevel var det med en viss følelse av høytid jeg leste rapporten om hvor jeg kommer fra: På et kart var det trukket opp en lang reise som startet i det nordøstlige Afrika, i området ved Rift-dalen, kanskje i dagens Etiopia, Kenya eller Tanzania for ca 50.000 år siden.

M168 er navnet på markøren på Y-kromosomet til min først registrerte forfar – min afrikanske opprinnelse. Hans etterkommere ble den eneste slektslinjen som har overlevd utenfor Afrika. Han blir derfor en felles forfar til alle ikke-afrikanske menn som lever i dag.

Da isen over nord-Europa begynte å smelte for 50.000 år siden, fikk man en periode i Afrika med et varmere og fuktigere klima. Dette medførte at Sahara-ørkenen en tid ble til frodig savanne med et dyreliv som var jaktbart. Man fikk med andre ord en slags ‘korridor’ gjennom den tidligere hindringen som Sahara som ørken representerte. Samtidig utviklet mennesket økt intelligens, og man fikk forbedrede verktøy og våpen som samlet sett ga mennesket en mulighet til å utforske nye muligheter.

Andre markører i Y-kromosomet viser en reiserute via midt-Østen, Balkan, Spania (i tilflukt fra den siste istida i nord-Europa) og til slutt hit til nordvest-Europa – meg.

En kan bare fantasere om hvilke utfordringer, drama, liv alle disse forfedrene opplevde, og hvordan deres ferd var fra Afrika og – steg for steg – hit til et lite sted i Norge. Hver og en i en lenke direkte til meg.

Ser en det ut fra slike lange linjer, kaster det et annet lys over de diskusjonene som kommer opp med jevne mellomrom om innvandring, rase- og kulturblanding, nærmest som om dette er et nytt fenomen som nå skaper helt nye utfordringer. Innvandring, rase- og kulturblanding har pågått kontinuerlig i de titusener av år siden M168 og hans gruppe dro ut av Afrika gjennom Sahara og etterkommerne som siden har befolket blant annet Europa. Det samfunnet vi har i dag er resultatet (skapt av) av slike menneskeforflytninger.

Anbefaler flere å delta i dugnaden til The Genographic Project, slik at kartleggingen av vår felles forhistorie stadig blir forbedret. Det har betydning for vår forståelse av oss selv og av framtidige samfunnsendringer.

Bilen – rett og slett

Tenkte første bloggpost (!) skulle handle om bilen, en velsignelse i hverdagen med barnehage, jobb, handling, tidsklemme osv osv. Starter rett utenfor døra di og bringer deg helt fram dit du skal, når du vil og etter den ruta du bestemmer. Effektivt. Frihet. En grunnleggende rettighet, nærmest, ikke sant?

I 2007 var det 2,7 millioner biler i Norge. Omtrent 600.000 husstander har 2 biler. Vi kjører hvert år lengre med bilene våre. Noen få prosenter i økning hvert år. SSB viser utviklingen i persontransporten etter krigen:

Persontransport 1946-2007 (SSB)

Den blå kurven peker fortsatt oppover. Ett problem: bilene slipper ut CO2. Og her kommer spørsmålet som kan besvares i to ulike retninger: Hvordan redusere klimautslippene fra biltrafikken?

Den ene svar-retningen går langs høyteknologisk forskning, spennende nye typer drivstoff, hybrid, el,… Løsninger som skal redusere klimautslippet fra nye biler, som gradvis skal fortrenge de gamle bensinslukerne. EU stiller krav om at nye biler i 2015 ikke skal ha høyere utslipp enn 120 gram CO2/km. Det er en del lavere enn utslippet fra min bil nå. Men hvis vi hvert år får stadig flere biler som kjører stadig litt mer – blir det da summa summarum noe særlig mindre klimautslipp fra bilparken…?

Den andre svar-retningen snakkes det mindre om. Fordi det fort blir upopulært: Kjøre mindre bil. Javel ja. Redusert frihet. En nærmest utenkelig tanke?

Er det noen politiske partier som har programfestet en årlig reduksjon i biltrafikken fremover? Ingen vinnersak til årets stortingsvalg.

Hvordan i all verden skal man kunne få redusert biltrafikken i årene fremover? Du og jeg må åpenbart enten helt kutte ut noen bilreiser eller kjøre litt kortere reiser. Hmmm… Eller så må de samme reisene foregå på annen måte:

Kollektivt, flere i samme bil (samkjøring), eller eventuelt «manuelt» (gå/sykle) når turen er kort nok.

30 % av bilturene våre er på under 3 km. Mange av disse turene kan sikkert erstattes av å gå eller sykle. Mange sykler også daglig til og fra jobb adskillig lengre etapper enn 3 km.

I følge Statistisk Sentralbyrå kostet bensinen oss mest (sett i forhold til lønna) i 1975. Da merket man det på pungen når tanken skulle fylles. Hvordan er det i dag? Aldri vært så billig å dra kortet for en full tank.

Og når noe er billig, blir det vanligvis kjøpt (og her kjørt) mer. Samtidig som den reelle literprisen er på det laveste, blir også bilene mer og mer gjerrige. I tråd med strengere statlige krav. Vi kjører stadig lengre på en liter. Trenger ikke stoppe så ofte for påfyll. Større frihet. Herlig. Men sterke incentiver til redusert bilkjøring…?

Jeg har en god stund vært opptatt av den nye lovende teknologien som reduserer klimautslippet fra de nye bilene. Men nå har dette bleknet. Vi lurer oss selv. Rett og slett. Med stadig økende biltrafikk monner nye lavutslippsbiler i beste fall lite. Alt for lite, og for sent. Klimagassutslipp på 120 g/km i år 2015 tilsvarer fort 150 g/km når du tar hensyn til økende trafikk. Ikke akkurat spenstig. Og slettes ingen del av den store Løsningen på klimautfordringene.

Først og fremst må vi – du og jeg – ønske oss politikere som snakker om dette med reduksjon i personbiltrafikken. Og som er villige til å gjennomføre tiltak i tråd med en slik målsetting.

Tiltak: Kraftig forsterket fokus på og tilrettelegging av kollektivtilbud, også i distriktene. Kraftig forsterket fokus på utbygging og tilrettelegging av gang- og sykkelveier – med den folkehelseeffekten det vil gi. Aktiv og sterk bruk av prismekanismene for å stimulere til å vri trafikken over til kollektivbruk (ca 60 øre CO2-avgift pr liter monner ikke…).

I 2008 pendlet over 620 overhallinger til og fra jobb i Namsos (SSB tabell 03321). Det er nærmere 1/3 av de sysselsatte i kommunen. En reiseavstand på grovt regnet mellom 15 og 30 km hver vei, avhengig av bosted og arbeidssted. Forsøk med å få disse pendlerne over på buss, viser så langt at ca 1 – 3 % benytter seg av busstilbudet. 1 – 3 %...  Svært mange kjører alene, på omtrent samme tid som bussene går. Stort sett til samme tid hver dag. Jeg vet det fordi jeg selv samkjører motsatt vei (i mangel av passende busstilbud). Selv om mange nok har gode grunner for at buss ikke passer til deres behov (bussruta, rutetider, levere i barnehage osv), burde utvilsomt en vesentlig større andel tatt bussen.

Dette er en god illustrasjon på utfordringene i persontransporten i forhold til å nå klimamålene. Sterkere tiltak må til, enn kun å fokusere på nye teknologier som gir litt lavere g/km utslipp pr bil.

Skal vi nå klimamålene må vi nok snarest komme dit at vi som hovedregel (der det er mulig) kjører kollektivt, samkjører med andre eller bruker beina. Skal vi nå klimamålene må det å kjøre alene i bilen til jobb bli unntaket, ikke hovedregelen slik det gjerne er nå. Igjen: der det er mulig. Mange steder eksisterer det ikke noe reelt alternativ til bilkjøring. Med sterk satsing på kollektivtilbud bør det bli færre slike steder etter hver.

Samkjøring til og fra jobb er forøvrig mulig å få til mange steder. Kan trygt anbefales!

Helseminister Bjarne Håkon Hanssen formidler i disse dager glimrende tanker om hva som vil kreves av helsereform for å møte fremtidas økende antall eldre og livsstilssykdommene. Forebygge, ikke reparere, er budskapet.

Sånn er det faktisk med klimautfordringene også. Teknologi-tiltakene er bare reparasjon. Tiltak som reduserer forbruket er forebygging. Yes we can?