Jeg mener det var i ungdomsskoletida en eller annen gang rundt 1980 jeg første gang hørte og ble forklart begrepet “drivhuseffekten”. Det var visst enkel fysikk og lett å forstå. En nøktern, teoretisk framstilling av hvordan det en gang i en fjern framtid kunne bli varmere på kloden når atmosfæren gradvis fylles av karbondioksid. Vi noterte det bak øret, men ble ikke spesielt bekymret. Vi visste jo også at sola omsider en dag, millioner av år fram i tid, ville slukne og at alt liv på jorda da ville dø. Vi oppfattet nok drivhuseffekten omtrent på samme vis. It's not going to happen on my watch, som tidligere president i USA, George W. Bush, så ofte sa.

Lite visste vi om at det var nettopp i vår tid – på vår vakt – at dette skulle skje.

Det har ikke manglet på varsler de siste tiårene. Allerede 2. august 1977 kunne Aftenposten melde om at klimaendringer og matmangel fryktes som en konsekvens av bruken av kull som energikilde, med økende utslipp av karbondioksid som det bringer med seg. Aftenposten refererte amerikanske forskere som da nylig hadde lagt fram en rapport for president Carter og den Nasjonale Vitenskapelige komité i USA. Forskerne forutså alvorlige klimaendringer i første del av kommende århundre. Man kunne regne med temperaturstigning på omkring seks grader Celsius, som i omfattende grad kunne ødelegge matvareproduksjonen, medføre flere meter havnivåstigning og senke produktiviteten i sjøen.

En av lederne i forskergruppen, Roger R. Revelle, mente det ville være påkrevet med snarlige tiltak fordi det ville ta tiår å få full klarhet over situasjonen. Deretter ville det ta en generasjon å legge om til nye energikilder. Som Revelle sa det i 1977:

Roger Revelle

“Det vil være påkrevet med en helt usedvanlig innsats hvor man bringer sammen spesialister fra områder som matematikk, kjemi, meteorologi og sosialvidenskap. En av de største utfordringer man vil stå overfor vil være å få overtalt de forskjellige lands regjeringer og folk til å handle før det vil være for sent.”

Vel, nå er vi der. Vi er innhentet av framtiden. Kunnskapen om menneskeskapte klimaendringer er klar. Endringene i klimaet observeres tydelig og er noe som foregår – nå. Vi er på full fart mot minst to grader temperaturøkning, og med stor sannsynlighet for vesentlig høyere temperaturer på sikt.

Forskerne roper nå på umiddelbare og kraftfulle tiltak om vi skal unngå katastrofale klimaendringer om få tiår og videre. Forskerne står og vinker alt de kan for å fange oppmerksomheten vår. Not waving but drowning, for å sitere et kjent dikt.

Tiltak for å redusere klimagassutslippene har så langt i all hovedsak vært preget av at de skal kunne gjennomføres uten at vi skal merke noe til det, uten at vi skal kunne reagere negativt på det som iverksettes. De ulike næringene skal ikke merke noe til det. Klimatiltak som påvirker enkelte næringer, blir derfor gjerne kompensert med nye tiltak som motvirker effekten av klimatiltakene. Pent og forsiktig skal det være. Business stort sett “as usual”. Ingen ramaskrik. Politiske vedtak holder seg godt innenfor rammen av det vi kan akseptere, og vi er alle happy.

Problemet er bare at denne tilnærmingen i det store bildet ikke virker. I hvertfall ikke fort nok. Bare sjekk de siste målingene fra Mauna Loa, Hawaii.

Det som etter alle solemerker trengs framover er rett og slett tiltak vi vil merke. Tiltak som kraftig griper inn i vårt levevis. Tiltak som vil gjøre enkelte næringer mindre lønnsomme og dermed gi færre arbeidsplasser der (men kanskje skape flere arbeidsplasser på andre områder?). Vi må reise mindre med fly og bil, kjøpe færre ting, spise mindre kjøtt etc etc. Lista er lang. Vi vet hva det handler om. Men vi gjør det ikke helt frivillig.

Noen må sette grenser, grenser som faktisk begrenser. Slikt trenger man kloke politiske ledere til. Ledere som vil og tør utfordre de politiske rammene for hva som er akseptabelt å iverksette som tiltak. Ledere som vil gå foran. Ledere som kan mobilisere samfunnet til innsats som om det var krigstid. Ledere som klarer å stå samlet om retningen. En revolusjon av måten vi lever på er nødvendig, bare stillferdig evolusjon går for seint. R-ordet. Det er målestokken vi må bruke på klimatiltakene framover, om vi lytter til klimaforskerne.

Angela Merkel og Tyskland er godt i gang med sin «energiewende«, som et eksempel på at politisk ledelse i retning av lavutslippsamfunnet er mulig. Flere eksempler finnes. Eksempler på at noe er mulig, er viktig.

For vi har heldigvis gjort det før og med hell: levd gode liv med litt mindre av det meste – og kanskje med bedre tid til det som er viktig i livet. Det er noe vi kan. Vi er utrolig tilpasningsdyktige, det har vi bevist gang på gang opp gjennom historien. Det gir faktisk god grunn til optimisme.

Visste du forresten av det var svenske Svante Arrhenius som oppdaget drivhuseffekten allerede i 1896?