Tidsfølelse på Grunnlovsdagen

Jeg husker oldefar godt. Stemmen. Fortellingene. Alvor og humor. Alene i det hvite huset ved Nidelva. Sammen med undulaten, riktignok. Oldefar ble født i 1893. Det var det året Rudolf Diesel fikk patent på dieselmotoren og Coca Cola ble registrert som varemerke, mens Nansen seilte med “Fram” mot Nordpolen. Er det lenge siden? Jeg vet ikke.

Tippoldefar

Tippoldefar

Oldefars far – min tippoldefar – ble født i 1843. Det er han på bildet. Han døde noen tiår før jeg ble født, men vi har bildene og historiene om han. Tippoldefar kjente folk som levde da Grunnloven ble utformet og vedtatt på Eidsvold i 1814. Det er altså ikke lengre siden enn det. 200 år i dag.

Det føles tyngre å klare å tenke 200 år fram i tid, når 400-årsjubileet skal feires. 2030 virker også veldig lenge til, selv om det bare er 16 år til. Det er hele 36 år til 2050. Da skal Norge i følge Klimaforliket for lengst være klimanøytralt. Bare nevner det. For 36 år siden sang Abba “Thank you for the music”. Ikke så lenge siden, det.

Om 86 år er dette hundreåret over. En god del av de som fødes i år vil da trolig fortsatt være i live. Godt voksne, og med barn, barnebarn og kanskje oldebarn som lærer om Eidsvold 1814. For i 2114 skal Norge feire 300-årsjubileum for Grunnloven. Det blir sikkert litt av en feiring, det også.

De aller fleste som snakker om den globale oppvarmingen og de kommende klimaendringene, snakker om hvordan utviklingen ser ut til å bli resten av dette århundret. 3-4 grader temperaturstigning. Havet vil stige litt, men trolig ikke så mye som en meter. Før 2100. Mye annet vil endre seg. Det kan vi snakke om en annen dag, ikke på festdagen 17. mai.

Hva med det neste hundreåret, til år 2200 og til grunnlovsåret 2214? Det snakkes det lite om. Forståelig nok. Smelter eksempelvis innlandsisen på Grønland helt, stiger havnivået globalt med 7 meter, sånn cirka. Og smelter gjør den, om temperaturen i snitt på Grønland stiger med 3 grader. Det tar bare litt tid. Men la nå det ligge i dag.

Hvordan vil Verden og Norge se ut om 200 år? Det er det svært vanskelig å se for seg. Kanskje vil jeg da være noens tipptipptippoldefar.
Er det lenge til?
Jeg vet ikke.

Gratulerer med dagen!

 

Reklamer

Innhentet av framtiden

Jeg mener det var i ungdomsskoletida en eller annen gang rundt 1980 jeg første gang hørte og ble forklart begrepet “drivhuseffekten”. Det var visst enkel fysikk og lett å forstå. En nøktern, teoretisk framstilling av hvordan det en gang i en fjern framtid kunne bli varmere på kloden når atmosfæren gradvis fylles av karbondioksid. Vi noterte det bak øret, men ble ikke spesielt bekymret. Vi visste jo også at sola omsider en dag, millioner av år fram i tid, ville slukne og at alt liv på jorda da ville dø. Vi oppfattet nok drivhuseffekten omtrent på samme vis. It's not going to happen on my watch, som tidligere president i USA, George W. Bush, så ofte sa.

Lite visste vi om at det var nettopp i vår tid – på vår vakt – at dette skulle skje.

Det har ikke manglet på varsler de siste tiårene. Allerede 2. august 1977 kunne Aftenposten melde om at klimaendringer og matmangel fryktes som en konsekvens av bruken av kull som energikilde, med økende utslipp av karbondioksid som det bringer med seg. Aftenposten refererte amerikanske forskere som da nylig hadde lagt fram en rapport for president Carter og den Nasjonale Vitenskapelige komité i USA. Forskerne forutså alvorlige klimaendringer i første del av kommende århundre. Man kunne regne med temperaturstigning på omkring seks grader Celsius, som i omfattende grad kunne ødelegge matvareproduksjonen, medføre flere meter havnivåstigning og senke produktiviteten i sjøen.

En av lederne i forskergruppen, Roger R. Revelle, mente det ville være påkrevet med snarlige tiltak fordi det ville ta tiår å få full klarhet over situasjonen. Deretter ville det ta en generasjon å legge om til nye energikilder. Som Revelle sa det i 1977:

Roger Revelle

Roger Revelle

“Det vil være påkrevet med en helt usedvanlig innsats hvor man bringer sammen spesialister fra områder som matematikk, kjemi, meteorologi og sosialvidenskap. En av de største utfordringer man vil stå overfor vil være å få overtalt de forskjellige lands regjeringer og folk til å handle før det vil være for sent.”

Vel, nå er vi der. Vi er innhentet av framtiden. Kunnskapen om menneskeskapte klimaendringer er klar. Endringene i klimaet observeres tydelig og er noe som foregår – nå. Vi er på full fart mot minst to grader temperaturøkning, og med stor sannsynlighet for vesentlig høyere temperaturer på sikt.

Forskerne roper nå på umiddelbare og kraftfulle tiltak om vi skal unngå katastrofale klimaendringer om få tiår og videre. Forskerne står og vinker alt de kan for å fange oppmerksomheten vår. Not waving but drowning, for å sitere et kjent dikt.

Tiltak for å redusere klimagassutslippene har så langt i all hovedsak vært preget av at de skal kunne gjennomføres uten at vi skal merke noe til det, uten at vi skal kunne reagere negativt på det som iverksettes. De ulike næringene skal ikke merke noe til det. Klimatiltak som påvirker enkelte næringer, blir derfor gjerne kompensert med nye tiltak som motvirker effekten av klimatiltakene. Pent og forsiktig skal det være. Business stort sett “as usual”. Ingen ramaskrik. Politiske vedtak holder seg godt innenfor rammen av det vi kan akseptere, og vi er alle happy.

Problemet er bare at denne tilnærmingen i det store bildet ikke virker. I hvertfall ikke fort nok. Bare sjekk de siste målingene fra Mauna Loa, Hawaii.

Det som etter alle solemerker trengs framover er rett og slett tiltak vi vil merke. Tiltak som kraftig griper inn i vårt levevis. Tiltak som vil gjøre enkelte næringer mindre lønnsomme og dermed gi færre arbeidsplasser der (men kanskje skape flere arbeidsplasser på andre områder?). Vi må reise mindre med fly og bil, kjøpe færre ting, spise mindre kjøtt etc etc. Lista er lang. Vi vet hva det handler om. Men vi gjør det ikke helt frivillig.

Noen må sette grenser, grenser som faktisk begrenser. Slikt trenger man kloke politiske ledere til. Ledere som vil og tør utfordre de politiske rammene for hva som er akseptabelt å iverksette som tiltak. Ledere som vil gå foran. Ledere som kan mobilisere samfunnet til innsats som om det var krigstid. Ledere som klarer å stå samlet om retningen. En revolusjon av måten vi lever på er nødvendig, bare stillferdig evolusjon går for seint. R-ordet. Det er målestokken vi må bruke på klimatiltakene framover, om vi lytter til klimaforskerne.

Angela Merkel og Tyskland er godt i gang med sin «energiewende«, som et eksempel på at politisk ledelse i retning av lavutslippsamfunnet er mulig. Flere eksempler finnes. Eksempler på at noe er mulig, er viktig.

For vi har heldigvis gjort det før og med hell: levd gode liv med litt mindre av det meste – og kanskje med bedre tid til det som er viktig i livet. Det er noe vi kan. Vi er utrolig tilpasningsdyktige, det har vi bevist gang på gang opp gjennom historien. Det gir faktisk god grunn til optimisme.

Visste du forresten av det var svenske Svante Arrhenius som oppdaget drivhuseffekten allerede i 1896?

 

Ny velstand

Smaker på ordet ‘velstand’. Tygger litt på det, kjenner det har en kjerne jeg ikke har vært helt bevisst. En kjerne som nærmest står i motsetning til den betydningen av ordet jeg har oppfattet så langt. Og jeg kommer til det straks.

Forskere ved CICERO og NTNU sier det samme: «CO2-utslipp er svært avhengig av velstandsnivået». Velstandsnivået. Der er det igjen.

En nærliggende slutning ut fra det CICERO og NTNU sier ovenfor, er at eneste måte å redusere klimautslippene på, er å redusere velstanden vår. Veldig motiverende med en målsetting om mindre velstand. Mer tristhet, mer av det traurige, mer av det som sender oss i retning av depresjon og hva verre er. Ikke sant?

Men er det sant?

Når føler vi egentlig velstand? Vel-stand. Kanskje når vi er i en tilstand hvor vi befinner oss vel? Når ståa rett og slett er bra?

Tenker jeg tilbake på sommeren som ligger bak meg, finner jeg fort egne eksempler på slik velstand. Teltliv på Helgeland med familien. Våkne barn. Sovende barn. Turstier. Padleturer i stillhet på blankstille sjø i nærområdet (se videoen nedenfor fra en slik tur). Korte sykkelturer. Det enkle livet.

Fra teltåpningen

Fra teltåpningen

Et fellestrekk er at dette dreier seg om tid. Litt lengre tid enn ellers. Saktere tempo. Og dermed større oppmerksomhet om omgivelsene. Og om meg selv.

Det er velstand. Smak på det. Tygg gjerne litt på det du også.

Velstand ble brått et ord jeg har fått større sans for. Jeg vil ha mer slik velstand! Men det er en helt annen velstand enn det CICERO og NTNU sier vi må ha mindre av, om vi skal redusere klimagassutslippene. Den nye velstanden har klimaet faktisk godt av. Og jeg har godt av den nye velstanden. Grei motivasjon det, for å bidra positivt til å unngå for dramatiske klimaendringer.

Ingenting nytt i det jeg skriver om her. Mange andre har tenkt og skrevet langt skarpere om essensen i dette. Men akkurat denne definisjonen av velstand gir god mening og funker for meg. Henger du med?