Elefanten i beredskapsrommet

At beredskapsarbeid er viktig, det kan vi fort bli enig om. En grunnleggende utfordring med hvordan vi i praksis bedriver arbeidet med beredskap, er imidlertid at dette arbeidet gjerne blir reaktivt. Vi reagerer først når en uønsket hendelse har oppstått. Beredskapsarbeid blir da å unngå at samme hendelse skjer på nytt, og være best mulig rustet til å takle slike hendelser om de skulle inntreffe igjen. Ta 22. juli 2011. Én enkelt persons grufulle handlinger førte til en kritisk debatt om vår beredskap, politiets organisering, fysisk sikring av regjeringsbygninger osv. Det skulle bare mangle.

Når nye uønskede hendelser inntreffer, blir vårt virkelighetsbilde justert. Vi tar inn over oss at slike ting faktisk kan skje, og motiveres til å gjøre nødvendige endringer og bruke ressurser på å innrette oss slik at vi neste gang skal være bedre forberedt. Torsdag 21. juli 2011 var verden en annen enn det den ble for oss alle dagen etter.

Det er umulig å ha en god beredskap for absolutt alt som kan inntreffe, og det er like umulig å forutse absolutt alt som kan skje. Enkeltpersoners handlinger er kanskje noe av det vanskeligste å forutse. Gang på gang sjokkeres vi nettopp av hva vi mennesker er i stand til å gjøre – mot hverandre og mot planeten vi bor på.

Det vi har vanskeligst for å tenke beredskap om, er framtidige hendelser vi som enkeltmennesker og samfunn ikke har opplevd før. Selv om alle piler allerede skulle peke direkte i retning av en eller annen kommende katastrofe. Skriften på veggen er som skrevet med usynlig skrift – inntil dagen kommer og vi plutselig tydelig klarer å lese det som har stått der som et varsel så lenge.

Nyhetsbildet preges i dag av flyktningkatastrofen i Europa. Millioner av fortvilte mennesker er på flukt fra sine hjem i Syria og flere andre land. Mange klarer på utrolig vis etter hvert å komme seg til Europa. Enkelte kommer på sykkel over grensa fra Russland til Finnmark, andre finner andre veier. Mange har fått en våt grav i Middelhavet. Land etter land i EU stenger grensene, bygger piggtrådgjerder og snur seg vekk fra rekkene av mennesker på flukt.

Det står skrevet mye interessant i Nasjonalt risikobilde (NRB) 2014 som Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har publisert. Men det står ingenting om en mulig kraftig strøm av flyktninger fra Syria i 2015. Om 22. juli 2011 står det en hel del, naturlig nok.

Utklipp fra Nasjonalt Risikobilde 2014

Utklipp fra Nasjonalt Risikobilde 2014

Krigen i Syria har som kriger flest komplekse årsakssammenhenger. Deler av en befolkning reagerer med protester mot en diktator, av flere grunner. Så tar det hele etter hvert av i et voldskaos med mange ulike parter og ingen åpenbare løsninger. Det er det enkle bildet vi leser i overskriftene i avisene.

Syria har historisk sett vært selvforsynt med hvete. I årene før krigsutbruddet i Syria sviktet avlingene, som følge av en tørke som var den verste som noen gang er registrert i Syria. Landet ble preget av økende fattigdom og enormt mange mennesker på flukt. Samtidig ankom om lag 1,5 millioner flyktninger Syria fra borgerkrigen i nabolandet Irak. Omtrent like mange syrere forlot landsbygda på grunn av tørken som begynte i 2006. Både irakere og lokale bønder søkte tilflukt i de syriske byene, hvor det oppsto sosiale spenninger som bidro til misnøye med regimet. Situasjonen ble ikke bedre av at det syriske regimet gjorde lite eller ingen ting for å hjelpe de tørkerammede bøndene på landsbygda. Demonstrasjoner ble møtt med militær makt og krigen var i gang.

Flere forskere mener at det er grunnlag for å hevde at tørken i Syria skyldes eller ble forsterket av de menneskeskapte klimaendringene. Om man dermed kan si at flyktningene fra Syria er klimaflyktninger, vet jeg ikke, men indirekte kan det være en viss grad av dekning for å mene det.

Klimaendringene er kort nevnt flere steder i Nasjonalt risikobilde 2014, mest i form av mulige stormer, hetebølger og ekstremvær i Norge. «Klimatilpasning» brukes flere steder som begrep for en forebyggende løsning på disse klimautfordringene. Klimaflyktninger nevnes ikke. Hvordan vi skal klimatilpasse oss en framtidig stri strøm av globale klimaflyktninger, er mer uklart.

Risiko handler alltid om hva som kan skje i framtida og er derfor forbundet med usikkerhet. Usikkerheten knytter seg til om en bestemt uønsket hendelse vil inntreffe og hva konsekvensene av denne hendelsen vil bli. (NRB 2014)

I disse dager regner norske myndigheter på harde livet for å finne ut hvor mange milliarder kroner Syria-flyktningene vil koste oss i årene som kommer, og hvordan dette skal finansieres. Et av forslagene til inndekning er å kutte i klimastøtten Norge gir for å bevare regnskog. Å kutte i klimatiltak vil i det lange løp være å kutte i det som kanskje er viktigst for å bevare noenlunde stabilitet i levegrunnlaget for mennesker i mange land rundt om på kloden. Hvor disse menneskene vil flykte om de blir nødt til det, kan vi ikke vite, men man skal ikke se bort fra at mange vil søke mot områder som i mindre grad rammes av klimaendringene. Klimatiltak kan slik sett betraktes som å «hjelpe dem der de er», som det stadig snakkes om.

Det norske Forsvaret er basert på en tanke om beredskap. Minnet om 9. april gjør at det er bred støtte i befolkningen for å bruke et stort antall milliarder kroner på et militært forsvar til vanns, på land og i luften med. Nye jagerfly til omtrent en milliard kroner pr stk er bestilt. Vi vet ikke om Norge igjen kommer til å bli angrepet, men blir vi det så skal vi være forberedt. Det er tanken.

I beredskapssammenheng er det få kriser vi med høy grad av sikkerhet faktisk vet vil komme, om vi ikke gjør tilstrekkelig innsats for å forhindre det. Men klimakrisen er slik. Vi vet. Nok. Skriften på veggen står med store og tydelige bokstaver. Den store kloke beredskapsplanen som skal forhindre krisen mangler vi. Det vil si, beredskapsplanen finnes, men har dessverre foreløpig lav tilslutning. Noen skal visst snart snakke sammen i Paris. #COP21

Om ikke klimakrisen er «elefanten i rommet» man ikke snakker om, så er det i alle fall på tide å slippe klimakrisen ordentlig inn i beredskapsrommet. Tromme sammen troppene og tydelig mobilisere til innsats med krigslignende tempo. Vi kan når vi først bestemmer oss. Denne gangen kan vi dessverre ikke vente til krisen er et faktum før vi reagerer. Klimatiltak er beredskapsarbeid i beste forstand. Si det høyt.

Så får vi bestrebe oss på å ta i mot de flyktningene som kommer hit med den respekt og medmenneskelighet vi selv ville ha ønsket å bli møtt med, om det var vi som ble tvunget til å flykte fra eget hjem, familie, land og språk. Det er ikke så mange tiår siden vi selv var der.

 

Endringsorientert politikk?

Regjeringskameratene er nettopp blitt enige om Statsbudsjettet for 2015. Klimatiltak har som ventet vært et vanskelig tema å bli enige om. Grønne avgifter for eksempel. Noen er eksempelvis fornøyde med at bensin- og dieselavgiften for en gangs skyld IKKE øker. Andre er fornøyde med at elavgiften øker. Øker med 1 øre. Kanskje er de sistnevnte fornøyde BÅDE fordi nettopp denne avgiften øker OG fordi det gir en god slump penger i kassa til andre tiltak (også klimatiltak). Hva vet jeg.

1 øre økt elavgift, hva betyr det for deg og din økonomi? Hvilken endring innebærer det for ditt strømforbruk framover eller din satsing på ENØK-tiltak? Finn frem kalkulatoren og kjør regnestykket basert på ditt årlige strømforbruk. 2-300 kroner mer i året for boligen, sier du? Under en krone om dagen, med andre ord. Et skuldertrekk.

Hvordan vil det slå ut for deg at bensin- og dieselavgiften ikke justeres opp neste år? Noen få øre literen spart. Regn litt på det ut fra dine kjørte kilometer i året. Det blir nok ikke rare beløpet.

Elbil-salget går derimot så det suser om dagen! Til og med i Midt-Norge snakker man om bortimot 200% økning fra salget i fjor (som igjen var dramatisk større enn året før det). Norges avgiftspolitikk for elbiler omtales internasjonalt, nettopp fordi denne politikken har utløst et særnorsk fenomen – elbilsalget vokser uhyre raskt. Elbilen er i ferd med å bli bilen for folk flest. Hvem skulle trodd det for få år siden? Avgiftsfritak, lav årsavgift, null bompenger, gratis fergebillett, kjøring i kollektivfeltet, ladestasjoner som dukker opp over alt – budskapet går tydeligvis inn.

Elbil-politikken virker. Den virker fordi den utgjør en vesentlig endring, ikke en marginal endring du ikke merker. Så enkelt.

Varslede katastrofale klimaendringer innen få tiår avverges ikke med marginale, nesten umerkelige årlige mikrojusteringer av politikken. Det trengs mer politikk av elbil-typen, politikk som nettopp skaper masseforflytninger i befolkningen og dermed i næringer som berøres (med både vinnere og tapere). Hurtig masseforflytning i klimanøytral retning er resepten fra FNs klimapanel. Hvert statsbudsjett er en gylden sjanse til å skape politikk som flytter de store massene i riktig retning og i tide. Vi har ikke mange slike gyldne sjanser igjen før det blir for sent, i følge klimaforskerne.

I 2050 har vi fasiten på om Norge nådde de store klimamålene våre. Det er bare 35 år til. Hvis vi til da ikke har nådd målene, har nok toget gått. Det eneste toget som gikk. Toget som skulle ta oss med inn i en fremtid hvor økningen i gjennomsnittstemperaturen på jorda ikke overstiger to grader i forhold til førindustriell tid. To forhåpentligvis relativt trygge grader, ikke de 4-5 gradene vi er på vei mot nå. Kanskje vet vi svaret allerede i 2030. Mye må da være oppnådd. Når Norges beredskapsinnsats innen klimatiltak de siste tiårene blir evaluert i 2050 (og ved midtveis-evalueringen i 2030), kan det fort bli en svært stygg affære for alle med overordnet ansvar. Klimaendringene er fortsatt elefanten i beredskapsrommet.

Evalueringen kan bli ubehagelig om man ikke til da har oppnådd de masseforflytningene som behøves gjennom politikk av elbil-typen eller grovere kaliber. Hvert Statsbudsjett framover (blått, grønt eller rødt) må vurderes ut fra om klimatiltakene en blir enige om skaper vesentlige endringer allerede på kort sikt. Smådytting i riktig langsiktig retning holder ikke, selv om det skaper enighet i budsjettforhandlingene.

 

 

«Verden trenger energi»

Spør journalister en leder i Statoil om han eller hun er bekymret for klimaendringene, får de høre det samme innøvde mantraet hver gang. Det om at det er mange fattige i verden som mangler energi og at Statoil derfor skal fortsette som før med å levere fossil energi (underforstått: til verdens fattige). Dette forsvarsargumentet forsterkes gjerne med et poeng om at Statoils fossile produksjon har noe lavere CO2-avtrykk enn andres fossile produksjon, og dessuten at norsk gass er bedre for klimaet enn kull. Vi må ha to tanker i hodet samtidig, sier de. Både tenke klima og at vi må fortsette å levere (fossil) energi. «Verden trenger energi», sier de.

Statoil-ledere er gjerne bereiste mennesker. De vil av og til også fortelle en gripende historie om at de har vært i fjerne himmelstrøk og selv sett mennesker leve strevsomme liv i mangel på lett tilgjengelig energi. De har dermed fått en klar ledestjerne og visjon for arbeidet i Statoil, nemlig å fortsette som før med å produsere og levere fossil energi. End of story – slik Statoil ser det. Spissformulert, javel – men likevel.

Samtidig skal vi (også i følge lederne i Statoil) tenke på klimaet. La oss gjøre det. Tenke, tenke, tenke – hardt og grundig. Vi kan starte forsiktig med å tenke at vi vet at klimaendringene pågår for fullt. At i løpet av de nærmeste tiårene mot midten og slutten av dette hundreåret (og senere i økende grad) vil mange områder på kloden bli betydelig varmere og få mer ekstremvær. Mange områder vil bli vanskelige for mennesker å leve i. Områder i dag med tørke, vil bli vesentlig tørrere. Andre steder vil det bli langt mer nedbør, med fare for flommer og ras. Grunnlaget for matproduksjon vil mange steder bli kraftig forverret. Tilgangen på drikkevann vil mange steder bli svært vanskelig (slik det allerede er blitt mange steder). Folk må flytte på seg for å overleve. Klimaflyktninger. Flykte langt. En kamp om de grunnleggende ressursene. Alt dette vil gi grobunn for nye og sterkere konflikter mellom folk og mellom nasjoner.

Mange av de fjerne himmelstrøkene som lederne i Statoil har besøkt og har gripende historier fra, vil bli rammet av disse klimaendringene langt sterkere enn vi her på berget. De som lever i disse områdene har en allerede hardt prøvet hverdag som vil bli langt mer krevende, om ikke umulig. Vil menneskene som bor der da takke Statoil? Takke for at norske Statoil har bidratt til å levere billig fossil energi som nettopp har bidratt til å skape de altoverskyggende klimaendringene de står overfor? Jeg tror ikke det. Jeg tviler også på om argumentet om marginalt lavere norsk CO2-avtrykk på den fossile energien heller vil gjøre noe større inntrykk på de berørte menneskene.

Lederne i Statoil skjønner selvsagt dette. Vi snakker tross alt om noen av landets skarpeste hjerner. Dyktige folk, dyktige ledere, ingen tvil om det. «Livsløgn» blir dermed feil begrep å bruke på den argumentasjonen selskapet gjerne drar frem når klimaet kommer opp som tema. Argumentasjonen om «energi til verdens fattige» har imidlertid en slags indre logikk med et sosialt tilsnitt som åpenbart er godt nok til å berolige opinionen, de folkevalgte på Stortinget, de ansatte i Statoil og deres familier. Det funker, rett og slett.

Kanskje er også Statoils argumentasjon den eneste mulige offisielle forklaringen på at vi (som eier Statoil) skal fortsette som før med fossile energileveranser, om vi samtidig skal ha en viss troverdighet i klimadebatten. Det vil være et mindre salgbart argument å gå ut med at vi fortsetter som før fordi det gjør at vi kan opprettholde det særskilt høye velstandsnivået vårt. Arbeidsplassene det gir oss. Norge slik vi kjenner det. Det hadde vært det ærlige svaret.

Norge produserer olje, gass, skiferolje/-gass, olje fra tjæresand og kull (Svalbard). You name it. Vi gjør alt, og har samtidig konstruert en labyrint av argumentasjon for å forklare at alt vi gjør, gjør vi bedre enn noen andre og derfor må vi fortsette med det. «Verden trenger energi». En samlet argumentasjon som åpenbart bygger på en ønsket forestilling om at vi har godt med tid til løse klimautfordringene.

Godt med tid? Den hittil siste klimarapporten som nylig ble utgitt av Jens Stoltenberg & co, presiserer at vi har maks 15 år på oss til å iverksette en total omforming av samfunnet i klimanøytral retning. De fleste klimaforskere sier samtidig at, slik det ser ut nå med mangel på iverksetting av effektive tiltak, det vil være svært vanskelig å klare å holde verden på en kurs som tilsier maksimalt to grader global oppvarming i snitt. To grader er den anbefalte øvre grensen for det man håper er forsvarlig temperaturøkning. Vi er på full fart mot minst 3-4 grader. En helt annen verden. Vi ligger ikke foran skjema til å lykkes, vi er etter skjema. Ingen sikkerhetsmarginer å gå på. Vi har dermed ikke god tid. Vi har rett og slett ingen tid å miste når vi skal erstatte fossil energi med fornybare kilder. Det er det reelle bildet vi må forholde oss til, men som vi som olje-, gass- og kullnasjon (inkludert tjæresand) ikke liker å høre om.

Tenk på det neste gang du hører norske ledere i olje- og gassnæringen snakke om at «verden trenger energi». Verden trenger fornybar energi. Verden trenger hurtigst mulig å avvikle fossil energi.

Det vil ikke være teknologien det stopper på.

Kvoter, unoter og KISS

Folk forstår begrepet kvoter. I taxfree-køen på flyplassen er de fleste klar over hvor mye øl, vin og sprit det er lov å ta med seg heim uten å måtte fortolle varene. Enkelt og greit. Verre er det med klimakvoter.

Holder vi oss til flyreiser, har nok mange riktignok oppfattet at man som privatperson kan kjøpe en klimakvote som skal motvirke det CO2-utslippet din flyreise representerer. Vi betaler litt for at noen gjør et klimatiltak i utlandet. Så langt henger vi med, og tror sånn cirka at vi skjønner konseptet.

Men så har vi handelen med CO2-kvoter som skjer innenfor rammene av det europeiske systemet for handel med utslippsrettigheter. Systemet er kalt European Union Emissions Trading Scheme (ETS). Forkortelsen er kurant å lære seg, men hvordan virker det egentlig…? Hvilke virksomheter er berørt av systemet? Hvordan er kvoteprisene for tida? Hvem bestemmer kvotene? Hvordan påvirker systemet klimautslippene?

Du kjenner kanskje hodepinen komme snikende. Jeg skal heldigvis ikke gjøre noe forsøk på å forklare ETS-konseptet. Det berører imidlertid poenget mitt med dette innlegget: KISS (Keep It Simple, Stupid), et kjent og kjært begrep i mange sammenhenger. Gjør det enkelt. REMA-metoden.

Det foregår stadige diskusjoner om effekter av klimatiltak og om hvordan slike tiltak virker innenfor rammen av EUs klimakvotesystem. Elektrifisering av Utsira-feltet med strøm fra land er et ferskt eksempel. Ekspertene fekter med de skarpeste argumentene de har for å vinne debatten. Innlegg og motinnlegg med stadig mer avanserte begreper og sammenhenger, rikt krydret med forkortelser som viser at du har medlemskap i de rette forskningskretser og samfunnsøkonomiske miljøer.

Det er sikkert en interessant og spennende debatt, for de innvidde. Det finnes sikkert også en teoretisk, modellbasert fasit på spørsmålet om hvilken klimaeffekt elektrifisering av Utsira vil ha, gitt EUs kvotesystem. For den såkalte «mannen i gata», meg og deg, blir dette likevel i beste fall forvirrende. Det som den ene dagen isolert sett er et godt klimatiltak, er neste dag et tilnærmet bortkastet tiltak når klimakvotesystemet ETS tas med i betraktningen. Dagen etter kommer nye argumenter på det motsatte. Vi som ikke er eksperter klarer ikke å forstå kjernespørsmålene i debatten, og må bestemme oss for hva vi tror på ut fra hvilke eksperter vi synes er mest troverdige. Men mest sannsynlig melder vi oss ut av hele debatten. Klimakvotesystemet kan fort spre en følelse av maktesløshet og av at diskusjonen om klimatiltak bare er forbeholdt eksperter.

Jeg tror forsåvidt på det at et system med klimakvoter som handles internasjonalt kan være et effektivt verktøy for å få ned klimautslippene, om systemet gjennomføres og følges opp med tilstrekkelig politisk styrke. Jeg tror samtidig at en grunnleggende forutsetning for å få til den nødvendige overgangen til lavutslippsamfunnet er å utvikle tiltak som folk flest forstår. KISS, remember?

Først med allment forståelige tiltak kan vi ha forhåpninger om at nødvendig omstillingstrykk på politiske ledere bygger seg opp nedenfra. Uten en bred forståelse og aksept i folket om iverksetting av nødvendige tiltak, er det vanskelig å å ha tro på at den politiske evnen til reell handling blir sterk nok og i tide. Hva er det som skal sørge for at den politisk styringen av EUs klimakvotesystem gir nødvendig (fornybar) kraft i systemet?

Du vil aldri se et folkehav som går på barrikadene for å få politikerne til å redusere kvotene i ETS. Beklager. It ain’t going to happen. Sannsynligheten er dermed stor for at klimakvotesystemet i EU i lang tid fremover forblir en smart konstruksjon som gjennomføres på en «slarkete» måte, og med for lav effekt på klimautslippene. En konspirasjonsteoretiker ville sikkert mistenkt at kompleksiteten i systemet nettopp har til hensikt å sørge for å tåkelegge landskapet slik at lite skjer. Det er å dra det for langt. Likevel, hvis olje-, gass- og kullselskaper og deres likesinnede fremstår som varme talsmenn for klimakvoteordninger som det eneste saliggjørende, kan det gjerne være grunn til å se nøye på hvilken agenda de egentlig har.

I påvente av at systemet med klimakvotehandel gir tilstrekkelig fart i overgangen til fornybarsamfunnet, får vi fortsette å gjennomføre tiltak som vi kan forstå og ha forutsetninger for å mene noe om. Gjør vi begge deler samtidig, øker sjansen for å lykkes med omstillingen.

Tidsfølelse på Grunnlovsdagen

Jeg husker oldefar godt. Stemmen. Fortellingene. Alvor og humor. Alene i det hvite huset ved Nidelva. Sammen med undulaten, riktignok. Oldefar ble født i 1893. Det var det året Rudolf Diesel fikk patent på dieselmotoren og Coca Cola ble registrert som varemerke, mens Nansen seilte med “Fram” mot Nordpolen. Er det lenge siden? Jeg vet ikke.

Tippoldefar

Tippoldefar

Oldefars far – min tippoldefar – ble født i 1843. Det er han på bildet. Han døde noen tiår før jeg ble født, men vi har bildene og historiene om han. Tippoldefar kjente folk som levde da Grunnloven ble utformet og vedtatt på Eidsvold i 1814. Det er altså ikke lengre siden enn det. 200 år i dag.

Det føles tyngre å klare å tenke 200 år fram i tid, når 400-årsjubileet skal feires. 2030 virker også veldig lenge til, selv om det bare er 16 år til. Det er hele 36 år til 2050. Da skal Norge i følge Klimaforliket for lengst være klimanøytralt. Bare nevner det. For 36 år siden sang Abba “Thank you for the music”. Ikke så lenge siden, det.

Om 86 år er dette hundreåret over. En god del av de som fødes i år vil da trolig fortsatt være i live. Godt voksne, og med barn, barnebarn og kanskje oldebarn som lærer om Eidsvold 1814. For i 2114 skal Norge feire 300-årsjubileum for Grunnloven. Det blir sikkert litt av en feiring, det også.

De aller fleste som snakker om den globale oppvarmingen og de kommende klimaendringene, snakker om hvordan utviklingen ser ut til å bli resten av dette århundret. 3-4 grader temperaturstigning. Havet vil stige litt, men trolig ikke så mye som en meter. Før 2100. Mye annet vil endre seg. Det kan vi snakke om en annen dag, ikke på festdagen 17. mai.

Hva med det neste hundreåret, til år 2200 og til grunnlovsåret 2214? Det snakkes det lite om. Forståelig nok. Smelter eksempelvis innlandsisen på Grønland helt, stiger havnivået globalt med 7 meter, sånn cirka. Og smelter gjør den, om temperaturen i snitt på Grønland stiger med 3 grader. Det tar bare litt tid. Men la nå det ligge i dag.

Hvordan vil Verden og Norge se ut om 200 år? Det er det svært vanskelig å se for seg. Kanskje vil jeg da være noens tipptipptippoldefar.
Er det lenge til?
Jeg vet ikke.

Gratulerer med dagen!

 

Fossildrevet fornybar utvikling?

Dette er det nye det snakkes om stadig oftere og med økende intensitet av stadig flere. Du har kanskje halvveis snappet det opp i forbifarten. Sjansen er likevel til stede for at du ikke helt har oppfattet rekkevidden av det. La meg derfor for sikkerhets skyld innlede med det enkle budskapet som sakte men sikkert kryper fram i den offentlige bevisstheten:

Minst 2/3 av verdens kjente fossile energireserver (kull, olje, gass) må bli liggende der de er – urørt – om vi skal kunne tilby våre barn og videre etterslekt noenlunde stabile og levelige vilkår i årene framover. Hoveddelen av de fossile reservene er altså “ubrennbare”.

Budskapet gis fra FNs klimapanel og det internasjonale energibyrået IEA. Norske myndigheter har gitt støtte til konklusjonen. Lar vi minst 2/3 av kull, olje og gass ligge, kan vi begrense den globale temperaturøkningen til 2 grader. Da kan det å beholde noenlunde levelige vilkår være innenfor rekkevidde for oss og våre etterkommere.

Om 2/3 av kjente reserver må bli liggende, tenker du nok at det ikke kan være noe poeng i å lete etter flere fossile reserver, som følgelig ikke kan brukes i det hele tatt. Ubrennbare de også, bare å avskrive. Men det er altså langtfra nok å ikke finne og ta i bruk nye olje- og gassreserver. De reservene vi allerede har plottet inn på kartet, må i hovedsak ikke utnyttes. Det er et krevende budskap å ta inn over seg.

Blir kull, olje og gass først hentet opp, er det garantert at den fossile energien også blir benyttet. Så hvordan kan vi se for oss at vi skal klare å la være å hente opp mer enn maksimalt 1/3 av de enorme økonomiske verdiene vi vet om og har kompetanse og teknologi til å utvinne? Klarer vi å holde fingrene fra oljefatet? Du tviler? La likevel spørsmålet få henge litt i lufta.

En del av verdiene vi i Norge henter opp via olje og gass fra Nordsjøen, plasserer vi i Oljefondet vårt. Verdiene i Oljefondet investeres i utlandet og slik at vi skal få best mulig avkastning. En del av verdiene investeres i utenlandske selskaper som også utvinner kull, olje eller gass – slik at de dermed kan utvinne mer kull, olje eller gass.Vår utvinning av olje og gass gir dermed en slags dobbelt negativ fossileffekt. Vi forsterker med andre ord klimakrisen ytterligere. Ikke akkurat det vi trenger å gjøre om vi skal forsøke å sikre noenlunde levelige vilkår for barn og etterslekt.

Hva om vi i stedet bruker deler av Oljefondet til å investere i selskaper som utvikler og produserer fornybar energi, slik at verden etter hvert vil bruke mindre og mindre fossile energikilder? Når nye, fornybare energikilder gradvis overtar, kan vi tenke at verdien av de kjente fossile reservene omsider vil bli vesentlig redusert, og etterhvert lite lønnsomme å utvinne. Da vil det åpenbart bli langt lettere for oss å la disse fossile reservene bli liggende urørt.

Oljefondet vil ikke kunne endre verden alene, langt i fra. Spørsmålet er likevel om vi skal bruke Oljefondet til å svekke eller styrke sannsynligheten for at vi klarer å håndtere klimakrisen vi står overfor. Svaret gir seg selv. Dette bør være et av de enkleste tiltakene vi kan sette i verk.

Alternativt kunne vi jo umiddelbart begynne å redusere utvinningen av de fossile energikildene verden kjenner til. Sannsynligvis en vanskeligere vei å gå, tror du ikke? Utfallet til slutt må imidlertid uansett bli det samme – det meste av kull, olje og gass må vi la ligge.

 

Innhentet av framtiden

Jeg mener det var i ungdomsskoletida en eller annen gang rundt 1980 jeg første gang hørte og ble forklart begrepet “drivhuseffekten”. Det var visst enkel fysikk og lett å forstå. En nøktern, teoretisk framstilling av hvordan det en gang i en fjern framtid kunne bli varmere på kloden når atmosfæren gradvis fylles av karbondioksid. Vi noterte det bak øret, men ble ikke spesielt bekymret. Vi visste jo også at sola omsider en dag, millioner av år fram i tid, ville slukne og at alt liv på jorda da ville dø. Vi oppfattet nok drivhuseffekten omtrent på samme vis. It's not going to happen on my watch, som tidligere president i USA, George W. Bush, så ofte sa.

Lite visste vi om at det var nettopp i vår tid – på vår vakt – at dette skulle skje.

Det har ikke manglet på varsler de siste tiårene. Allerede 2. august 1977 kunne Aftenposten melde om at klimaendringer og matmangel fryktes som en konsekvens av bruken av kull som energikilde, med økende utslipp av karbondioksid som det bringer med seg. Aftenposten refererte amerikanske forskere som da nylig hadde lagt fram en rapport for president Carter og den Nasjonale Vitenskapelige komité i USA. Forskerne forutså alvorlige klimaendringer i første del av kommende århundre. Man kunne regne med temperaturstigning på omkring seks grader Celsius, som i omfattende grad kunne ødelegge matvareproduksjonen, medføre flere meter havnivåstigning og senke produktiviteten i sjøen.

En av lederne i forskergruppen, Roger R. Revelle, mente det ville være påkrevet med snarlige tiltak fordi det ville ta tiår å få full klarhet over situasjonen. Deretter ville det ta en generasjon å legge om til nye energikilder. Som Revelle sa det i 1977:

Roger Revelle

Roger Revelle

“Det vil være påkrevet med en helt usedvanlig innsats hvor man bringer sammen spesialister fra områder som matematikk, kjemi, meteorologi og sosialvidenskap. En av de største utfordringer man vil stå overfor vil være å få overtalt de forskjellige lands regjeringer og folk til å handle før det vil være for sent.”

Vel, nå er vi der. Vi er innhentet av framtiden. Kunnskapen om menneskeskapte klimaendringer er klar. Endringene i klimaet observeres tydelig og er noe som foregår – nå. Vi er på full fart mot minst to grader temperaturøkning, og med stor sannsynlighet for vesentlig høyere temperaturer på sikt.

Forskerne roper nå på umiddelbare og kraftfulle tiltak om vi skal unngå katastrofale klimaendringer om få tiår og videre. Forskerne står og vinker alt de kan for å fange oppmerksomheten vår. Not waving but drowning, for å sitere et kjent dikt.

Tiltak for å redusere klimagassutslippene har så langt i all hovedsak vært preget av at de skal kunne gjennomføres uten at vi skal merke noe til det, uten at vi skal kunne reagere negativt på det som iverksettes. De ulike næringene skal ikke merke noe til det. Klimatiltak som påvirker enkelte næringer, blir derfor gjerne kompensert med nye tiltak som motvirker effekten av klimatiltakene. Pent og forsiktig skal det være. Business stort sett “as usual”. Ingen ramaskrik. Politiske vedtak holder seg godt innenfor rammen av det vi kan akseptere, og vi er alle happy.

Problemet er bare at denne tilnærmingen i det store bildet ikke virker. I hvertfall ikke fort nok. Bare sjekk de siste målingene fra Mauna Loa, Hawaii.

Det som etter alle solemerker trengs framover er rett og slett tiltak vi vil merke. Tiltak som kraftig griper inn i vårt levevis. Tiltak som vil gjøre enkelte næringer mindre lønnsomme og dermed gi færre arbeidsplasser der (men kanskje skape flere arbeidsplasser på andre områder?). Vi må reise mindre med fly og bil, kjøpe færre ting, spise mindre kjøtt etc etc. Lista er lang. Vi vet hva det handler om. Men vi gjør det ikke helt frivillig.

Noen må sette grenser, grenser som faktisk begrenser. Slikt trenger man kloke politiske ledere til. Ledere som vil og tør utfordre de politiske rammene for hva som er akseptabelt å iverksette som tiltak. Ledere som vil gå foran. Ledere som kan mobilisere samfunnet til innsats som om det var krigstid. Ledere som klarer å stå samlet om retningen. En revolusjon av måten vi lever på er nødvendig, bare stillferdig evolusjon går for seint. R-ordet. Det er målestokken vi må bruke på klimatiltakene framover, om vi lytter til klimaforskerne.

Angela Merkel og Tyskland er godt i gang med sin «energiewende«, som et eksempel på at politisk ledelse i retning av lavutslippsamfunnet er mulig. Flere eksempler finnes. Eksempler på at noe er mulig, er viktig.

For vi har heldigvis gjort det før og med hell: levd gode liv med litt mindre av det meste – og kanskje med bedre tid til det som er viktig i livet. Det er noe vi kan. Vi er utrolig tilpasningsdyktige, det har vi bevist gang på gang opp gjennom historien. Det gir faktisk god grunn til optimisme.

Visste du forresten av det var svenske Svante Arrhenius som oppdaget drivhuseffekten allerede i 1896?