Kategoriarkiv: Klimatiltak

Elefanten i beredskapsrommet

At beredskapsarbeid er viktig, det kan vi fort bli enig om. En grunnleggende utfordring med hvordan vi i praksis bedriver arbeidet med beredskap, er imidlertid at dette arbeidet gjerne blir reaktivt. Vi reagerer først når en uønsket hendelse har oppstått. Beredskapsarbeid blir da å unngå at samme hendelse skjer på nytt, og være best mulig rustet til å takle slike hendelser om de skulle inntreffe igjen. Ta 22. juli 2011. Én enkelt persons grufulle handlinger førte til en kritisk debatt om vår beredskap, politiets organisering, fysisk sikring av regjeringsbygninger osv. Det skulle bare mangle.

Når nye uønskede hendelser inntreffer, blir vårt virkelighetsbilde justert. Vi tar inn over oss at slike ting faktisk kan skje, og motiveres til å gjøre nødvendige endringer og bruke ressurser på å innrette oss slik at vi neste gang skal være bedre forberedt. Torsdag 21. juli 2011 var verden en annen enn det den ble for oss alle dagen etter.

Det er umulig å ha en god beredskap for absolutt alt som kan inntreffe, og det er like umulig å forutse absolutt alt som kan skje. Enkeltpersoners handlinger er kanskje noe av det vanskeligste å forutse. Gang på gang sjokkeres vi nettopp av hva vi mennesker er i stand til å gjøre – mot hverandre og mot planeten vi bor på.

Det vi har vanskeligst for å tenke beredskap om, er framtidige hendelser vi som enkeltmennesker og samfunn ikke har opplevd før. Selv om alle piler allerede skulle peke direkte i retning av en eller annen kommende katastrofe. Skriften på veggen er som skrevet med usynlig skrift – inntil dagen kommer og vi plutselig tydelig klarer å lese det som har stått der som et varsel så lenge.

Nyhetsbildet preges i dag av flyktningkatastrofen i Europa. Millioner av fortvilte mennesker er på flukt fra sine hjem i Syria og flere andre land. Mange klarer på utrolig vis etter hvert å komme seg til Europa. Enkelte kommer på sykkel over grensa fra Russland til Finnmark, andre finner andre veier. Mange har fått en våt grav i Middelhavet. Land etter land i EU stenger grensene, bygger piggtrådgjerder og snur seg vekk fra rekkene av mennesker på flukt.

Det står skrevet mye interessant i Nasjonalt risikobilde (NRB) 2014 som Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har publisert. Men det står ingenting om en mulig kraftig strøm av flyktninger fra Syria i 2015. Om 22. juli 2011 står det en hel del, naturlig nok.

Utklipp fra Nasjonalt Risikobilde 2014

Utklipp fra Nasjonalt Risikobilde 2014

Krigen i Syria har som kriger flest komplekse årsakssammenhenger. Deler av en befolkning reagerer med protester mot en diktator, av flere grunner. Så tar det hele etter hvert av i et voldskaos med mange ulike parter og ingen åpenbare løsninger. Det er det enkle bildet vi leser i overskriftene i avisene.

Syria har historisk sett vært selvforsynt med hvete. I årene før krigsutbruddet i Syria sviktet avlingene, som følge av en tørke som var den verste som noen gang er registrert i Syria. Landet ble preget av økende fattigdom og enormt mange mennesker på flukt. Samtidig ankom om lag 1,5 millioner flyktninger Syria fra borgerkrigen i nabolandet Irak. Omtrent like mange syrere forlot landsbygda på grunn av tørken som begynte i 2006. Både irakere og lokale bønder søkte tilflukt i de syriske byene, hvor det oppsto sosiale spenninger som bidro til misnøye med regimet. Situasjonen ble ikke bedre av at det syriske regimet gjorde lite eller ingen ting for å hjelpe de tørkerammede bøndene på landsbygda. Demonstrasjoner ble møtt med militær makt og krigen var i gang.

Flere forskere mener at det er grunnlag for å hevde at tørken i Syria skyldes eller ble forsterket av de menneskeskapte klimaendringene. Om man dermed kan si at flyktningene fra Syria er klimaflyktninger, vet jeg ikke, men indirekte kan det være en viss grad av dekning for å mene det.

Klimaendringene er kort nevnt flere steder i Nasjonalt risikobilde 2014, mest i form av mulige stormer, hetebølger og ekstremvær i Norge. «Klimatilpasning» brukes flere steder som begrep for en forebyggende løsning på disse klimautfordringene. Klimaflyktninger nevnes ikke. Hvordan vi skal klimatilpasse oss en framtidig stri strøm av globale klimaflyktninger, er mer uklart.

Risiko handler alltid om hva som kan skje i framtida og er derfor forbundet med usikkerhet. Usikkerheten knytter seg til om en bestemt uønsket hendelse vil inntreffe og hva konsekvensene av denne hendelsen vil bli. (NRB 2014)

I disse dager regner norske myndigheter på harde livet for å finne ut hvor mange milliarder kroner Syria-flyktningene vil koste oss i årene som kommer, og hvordan dette skal finansieres. Et av forslagene til inndekning er å kutte i klimastøtten Norge gir for å bevare regnskog. Å kutte i klimatiltak vil i det lange løp være å kutte i det som kanskje er viktigst for å bevare noenlunde stabilitet i levegrunnlaget for mennesker i mange land rundt om på kloden. Hvor disse menneskene vil flykte om de blir nødt til det, kan vi ikke vite, men man skal ikke se bort fra at mange vil søke mot områder som i mindre grad rammes av klimaendringene. Klimatiltak kan slik sett betraktes som å «hjelpe dem der de er», som det stadig snakkes om.

Det norske Forsvaret er basert på en tanke om beredskap. Minnet om 9. april gjør at det er bred støtte i befolkningen for å bruke et stort antall milliarder kroner på et militært forsvar til vanns, på land og i luften med. Nye jagerfly til omtrent en milliard kroner pr stk er bestilt. Vi vet ikke om Norge igjen kommer til å bli angrepet, men blir vi det så skal vi være forberedt. Det er tanken.

I beredskapssammenheng er det få kriser vi med høy grad av sikkerhet faktisk vet vil komme, om vi ikke gjør tilstrekkelig innsats for å forhindre det. Men klimakrisen er slik. Vi vet. Nok. Skriften på veggen står med store og tydelige bokstaver. Den store kloke beredskapsplanen som skal forhindre krisen mangler vi. Det vil si, beredskapsplanen finnes, men har dessverre foreløpig lav tilslutning. Noen skal visst snart snakke sammen i Paris. #COP21

Om ikke klimakrisen er «elefanten i rommet» man ikke snakker om, så er det i alle fall på tide å slippe klimakrisen ordentlig inn i beredskapsrommet. Tromme sammen troppene og tydelig mobilisere til innsats med krigslignende tempo. Vi kan når vi først bestemmer oss. Denne gangen kan vi dessverre ikke vente til krisen er et faktum før vi reagerer. Klimatiltak er beredskapsarbeid i beste forstand. Si det høyt.

Så får vi bestrebe oss på å ta i mot de flyktningene som kommer hit med den respekt og medmenneskelighet vi selv ville ha ønsket å bli møtt med, om det var vi som ble tvunget til å flykte fra eget hjem, familie, land og språk. Det er ikke så mange tiår siden vi selv var der.

 

Endringsorientert politikk?

Regjeringskameratene er nettopp blitt enige om Statsbudsjettet for 2015. Klimatiltak har som ventet vært et vanskelig tema å bli enige om. Grønne avgifter for eksempel. Noen er eksempelvis fornøyde med at bensin- og dieselavgiften for en gangs skyld IKKE øker. Andre er fornøyde med at elavgiften øker. Øker med 1 øre. Kanskje er de sistnevnte fornøyde BÅDE fordi nettopp denne avgiften øker OG fordi det gir en god slump penger i kassa til andre tiltak (også klimatiltak). Hva vet jeg.

1 øre økt elavgift, hva betyr det for deg og din økonomi? Hvilken endring innebærer det for ditt strømforbruk framover eller din satsing på ENØK-tiltak? Finn frem kalkulatoren og kjør regnestykket basert på ditt årlige strømforbruk. 2-300 kroner mer i året for boligen, sier du? Under en krone om dagen, med andre ord. Et skuldertrekk.

Hvordan vil det slå ut for deg at bensin- og dieselavgiften ikke justeres opp neste år? Noen få øre literen spart. Regn litt på det ut fra dine kjørte kilometer i året. Det blir nok ikke rare beløpet.

Elbil-salget går derimot så det suser om dagen! Til og med i Midt-Norge snakker man om bortimot 200% økning fra salget i fjor (som igjen var dramatisk større enn året før det). Norges avgiftspolitikk for elbiler omtales internasjonalt, nettopp fordi denne politikken har utløst et særnorsk fenomen – elbilsalget vokser uhyre raskt. Elbilen er i ferd med å bli bilen for folk flest. Hvem skulle trodd det for få år siden? Avgiftsfritak, lav årsavgift, null bompenger, gratis fergebillett, kjøring i kollektivfeltet, ladestasjoner som dukker opp over alt – budskapet går tydeligvis inn.

Elbil-politikken virker. Den virker fordi den utgjør en vesentlig endring, ikke en marginal endring du ikke merker. Så enkelt.

Varslede katastrofale klimaendringer innen få tiår avverges ikke med marginale, nesten umerkelige årlige mikrojusteringer av politikken. Det trengs mer politikk av elbil-typen, politikk som nettopp skaper masseforflytninger i befolkningen og dermed i næringer som berøres (med både vinnere og tapere). Hurtig masseforflytning i klimanøytral retning er resepten fra FNs klimapanel. Hvert statsbudsjett er en gylden sjanse til å skape politikk som flytter de store massene i riktig retning og i tide. Vi har ikke mange slike gyldne sjanser igjen før det blir for sent, i følge klimaforskerne.

I 2050 har vi fasiten på om Norge nådde de store klimamålene våre. Det er bare 35 år til. Hvis vi til da ikke har nådd målene, har nok toget gått. Det eneste toget som gikk. Toget som skulle ta oss med inn i en fremtid hvor økningen i gjennomsnittstemperaturen på jorda ikke overstiger to grader i forhold til førindustriell tid. To forhåpentligvis relativt trygge grader, ikke de 4-5 gradene vi er på vei mot nå. Kanskje vet vi svaret allerede i 2030. Mye må da være oppnådd. Når Norges beredskapsinnsats innen klimatiltak de siste tiårene blir evaluert i 2050 (og ved midtveis-evalueringen i 2030), kan det fort bli en svært stygg affære for alle med overordnet ansvar. Klimaendringene er fortsatt elefanten i beredskapsrommet.

Evalueringen kan bli ubehagelig om man ikke til da har oppnådd de masseforflytningene som behøves gjennom politikk av elbil-typen eller grovere kaliber. Hvert Statsbudsjett framover (blått, grønt eller rødt) må vurderes ut fra om klimatiltakene en blir enige om skaper vesentlige endringer allerede på kort sikt. Smådytting i riktig langsiktig retning holder ikke, selv om det skaper enighet i budsjettforhandlingene.

 

 

«Verden trenger energi»

Spør journalister en leder i Statoil om han eller hun er bekymret for klimaendringene, får de høre det samme innøvde mantraet hver gang. Det om at det er mange fattige i verden som mangler energi og at Statoil derfor skal fortsette som før med å levere fossil energi (underforstått: til verdens fattige). Dette forsvarsargumentet forsterkes gjerne med et poeng om at Statoils fossile produksjon har noe lavere CO2-avtrykk enn andres fossile produksjon, og dessuten at norsk gass er bedre for klimaet enn kull. Vi må ha to tanker i hodet samtidig, sier de. Både tenke klima og at vi må fortsette å levere (fossil) energi. «Verden trenger energi», sier de.

Statoil-ledere er gjerne bereiste mennesker. De vil av og til også fortelle en gripende historie om at de har vært i fjerne himmelstrøk og selv sett mennesker leve strevsomme liv i mangel på lett tilgjengelig energi. De har dermed fått en klar ledestjerne og visjon for arbeidet i Statoil, nemlig å fortsette som før med å produsere og levere fossil energi. End of story – slik Statoil ser det. Spissformulert, javel – men likevel.

Samtidig skal vi (også i følge lederne i Statoil) tenke på klimaet. La oss gjøre det. Tenke, tenke, tenke – hardt og grundig. Vi kan starte forsiktig med å tenke at vi vet at klimaendringene pågår for fullt. At i løpet av de nærmeste tiårene mot midten og slutten av dette hundreåret (og senere i økende grad) vil mange områder på kloden bli betydelig varmere og få mer ekstremvær. Mange områder vil bli vanskelige for mennesker å leve i. Områder i dag med tørke, vil bli vesentlig tørrere. Andre steder vil det bli langt mer nedbør, med fare for flommer og ras. Grunnlaget for matproduksjon vil mange steder bli kraftig forverret. Tilgangen på drikkevann vil mange steder bli svært vanskelig (slik det allerede er blitt mange steder). Folk må flytte på seg for å overleve. Klimaflyktninger. Flykte langt. En kamp om de grunnleggende ressursene. Alt dette vil gi grobunn for nye og sterkere konflikter mellom folk og mellom nasjoner.

Mange av de fjerne himmelstrøkene som lederne i Statoil har besøkt og har gripende historier fra, vil bli rammet av disse klimaendringene langt sterkere enn vi her på berget. De som lever i disse områdene har en allerede hardt prøvet hverdag som vil bli langt mer krevende, om ikke umulig. Vil menneskene som bor der da takke Statoil? Takke for at norske Statoil har bidratt til å levere billig fossil energi som nettopp har bidratt til å skape de altoverskyggende klimaendringene de står overfor? Jeg tror ikke det. Jeg tviler også på om argumentet om marginalt lavere norsk CO2-avtrykk på den fossile energien heller vil gjøre noe større inntrykk på de berørte menneskene.

Lederne i Statoil skjønner selvsagt dette. Vi snakker tross alt om noen av landets skarpeste hjerner. Dyktige folk, dyktige ledere, ingen tvil om det. «Livsløgn» blir dermed feil begrep å bruke på den argumentasjonen selskapet gjerne drar frem når klimaet kommer opp som tema. Argumentasjonen om «energi til verdens fattige» har imidlertid en slags indre logikk med et sosialt tilsnitt som åpenbart er godt nok til å berolige opinionen, de folkevalgte på Stortinget, de ansatte i Statoil og deres familier. Det funker, rett og slett.

Kanskje er også Statoils argumentasjon den eneste mulige offisielle forklaringen på at vi (som eier Statoil) skal fortsette som før med fossile energileveranser, om vi samtidig skal ha en viss troverdighet i klimadebatten. Det vil være et mindre salgbart argument å gå ut med at vi fortsetter som før fordi det gjør at vi kan opprettholde det særskilt høye velstandsnivået vårt. Arbeidsplassene det gir oss. Norge slik vi kjenner det. Det hadde vært det ærlige svaret.

Norge produserer olje, gass, skiferolje/-gass, olje fra tjæresand og kull (Svalbard). You name it. Vi gjør alt, og har samtidig konstruert en labyrint av argumentasjon for å forklare at alt vi gjør, gjør vi bedre enn noen andre og derfor må vi fortsette med det. «Verden trenger energi». En samlet argumentasjon som åpenbart bygger på en ønsket forestilling om at vi har godt med tid til løse klimautfordringene.

Godt med tid? Den hittil siste klimarapporten som nylig ble utgitt av Jens Stoltenberg & co, presiserer at vi har maks 15 år på oss til å iverksette en total omforming av samfunnet i klimanøytral retning. De fleste klimaforskere sier samtidig at, slik det ser ut nå med mangel på iverksetting av effektive tiltak, det vil være svært vanskelig å klare å holde verden på en kurs som tilsier maksimalt to grader global oppvarming i snitt. To grader er den anbefalte øvre grensen for det man håper er forsvarlig temperaturøkning. Vi er på full fart mot minst 3-4 grader. En helt annen verden. Vi ligger ikke foran skjema til å lykkes, vi er etter skjema. Ingen sikkerhetsmarginer å gå på. Vi har dermed ikke god tid. Vi har rett og slett ingen tid å miste når vi skal erstatte fossil energi med fornybare kilder. Det er det reelle bildet vi må forholde oss til, men som vi som olje-, gass- og kullnasjon (inkludert tjæresand) ikke liker å høre om.

Tenk på det neste gang du hører norske ledere i olje- og gassnæringen snakke om at «verden trenger energi». Verden trenger fornybar energi. Verden trenger hurtigst mulig å avvikle fossil energi.

Det vil ikke være teknologien det stopper på.

Kvoter, unoter og KISS

Folk forstår begrepet kvoter. I taxfree-køen på flyplassen er de fleste klar over hvor mye øl, vin og sprit det er lov å ta med seg heim uten å måtte fortolle varene. Enkelt og greit. Verre er det med klimakvoter.

Holder vi oss til flyreiser, har nok mange riktignok oppfattet at man som privatperson kan kjøpe en klimakvote som skal motvirke det CO2-utslippet din flyreise representerer. Vi betaler litt for at noen gjør et klimatiltak i utlandet. Så langt henger vi med, og tror sånn cirka at vi skjønner konseptet.

Men så har vi handelen med CO2-kvoter som skjer innenfor rammene av det europeiske systemet for handel med utslippsrettigheter. Systemet er kalt European Union Emissions Trading Scheme (ETS). Forkortelsen er kurant å lære seg, men hvordan virker det egentlig…? Hvilke virksomheter er berørt av systemet? Hvordan er kvoteprisene for tida? Hvem bestemmer kvotene? Hvordan påvirker systemet klimautslippene?

Du kjenner kanskje hodepinen komme snikende. Jeg skal heldigvis ikke gjøre noe forsøk på å forklare ETS-konseptet. Det berører imidlertid poenget mitt med dette innlegget: KISS (Keep It Simple, Stupid), et kjent og kjært begrep i mange sammenhenger. Gjør det enkelt. REMA-metoden.

Det foregår stadige diskusjoner om effekter av klimatiltak og om hvordan slike tiltak virker innenfor rammen av EUs klimakvotesystem. Elektrifisering av Utsira-feltet med strøm fra land er et ferskt eksempel. Ekspertene fekter med de skarpeste argumentene de har for å vinne debatten. Innlegg og motinnlegg med stadig mer avanserte begreper og sammenhenger, rikt krydret med forkortelser som viser at du har medlemskap i de rette forskningskretser og samfunnsøkonomiske miljøer.

Det er sikkert en interessant og spennende debatt, for de innvidde. Det finnes sikkert også en teoretisk, modellbasert fasit på spørsmålet om hvilken klimaeffekt elektrifisering av Utsira vil ha, gitt EUs kvotesystem. For den såkalte «mannen i gata», meg og deg, blir dette likevel i beste fall forvirrende. Det som den ene dagen isolert sett er et godt klimatiltak, er neste dag et tilnærmet bortkastet tiltak når klimakvotesystemet ETS tas med i betraktningen. Dagen etter kommer nye argumenter på det motsatte. Vi som ikke er eksperter klarer ikke å forstå kjernespørsmålene i debatten, og må bestemme oss for hva vi tror på ut fra hvilke eksperter vi synes er mest troverdige. Men mest sannsynlig melder vi oss ut av hele debatten. Klimakvotesystemet kan fort spre en følelse av maktesløshet og av at diskusjonen om klimatiltak bare er forbeholdt eksperter.

Jeg tror forsåvidt på det at et system med klimakvoter som handles internasjonalt kan være et effektivt verktøy for å få ned klimautslippene, om systemet gjennomføres og følges opp med tilstrekkelig politisk styrke. Jeg tror samtidig at en grunnleggende forutsetning for å få til den nødvendige overgangen til lavutslippsamfunnet er å utvikle tiltak som folk flest forstår. KISS, remember?

Først med allment forståelige tiltak kan vi ha forhåpninger om at nødvendig omstillingstrykk på politiske ledere bygger seg opp nedenfra. Uten en bred forståelse og aksept i folket om iverksetting av nødvendige tiltak, er det vanskelig å å ha tro på at den politiske evnen til reell handling blir sterk nok og i tide. Hva er det som skal sørge for at den politisk styringen av EUs klimakvotesystem gir nødvendig (fornybar) kraft i systemet?

Du vil aldri se et folkehav som går på barrikadene for å få politikerne til å redusere kvotene i ETS. Beklager. It ain’t going to happen. Sannsynligheten er dermed stor for at klimakvotesystemet i EU i lang tid fremover forblir en smart konstruksjon som gjennomføres på en «slarkete» måte, og med for lav effekt på klimautslippene. En konspirasjonsteoretiker ville sikkert mistenkt at kompleksiteten i systemet nettopp har til hensikt å sørge for å tåkelegge landskapet slik at lite skjer. Det er å dra det for langt. Likevel, hvis olje-, gass- og kullselskaper og deres likesinnede fremstår som varme talsmenn for klimakvoteordninger som det eneste saliggjørende, kan det gjerne være grunn til å se nøye på hvilken agenda de egentlig har.

I påvente av at systemet med klimakvotehandel gir tilstrekkelig fart i overgangen til fornybarsamfunnet, får vi fortsette å gjennomføre tiltak som vi kan forstå og ha forutsetninger for å mene noe om. Gjør vi begge deler samtidig, øker sjansen for å lykkes med omstillingen.

Fossildrevet fornybar utvikling?

Dette er det nye det snakkes om stadig oftere og med økende intensitet av stadig flere. Du har kanskje halvveis snappet det opp i forbifarten. Sjansen er likevel til stede for at du ikke helt har oppfattet rekkevidden av det. La meg derfor for sikkerhets skyld innlede med det enkle budskapet som sakte men sikkert kryper fram i den offentlige bevisstheten:

Minst 2/3 av verdens kjente fossile energireserver (kull, olje, gass) må bli liggende der de er – urørt – om vi skal kunne tilby våre barn og videre etterslekt noenlunde stabile og levelige vilkår i årene framover. Hoveddelen av de fossile reservene er altså “ubrennbare”.

Budskapet gis fra FNs klimapanel og det internasjonale energibyrået IEA. Norske myndigheter har gitt støtte til konklusjonen. Lar vi minst 2/3 av kull, olje og gass ligge, kan vi begrense den globale temperaturøkningen til 2 grader. Da kan det å beholde noenlunde levelige vilkår være innenfor rekkevidde for oss og våre etterkommere.

Om 2/3 av kjente reserver må bli liggende, tenker du nok at det ikke kan være noe poeng i å lete etter flere fossile reserver, som følgelig ikke kan brukes i det hele tatt. Ubrennbare de også, bare å avskrive. Men det er altså langtfra nok å ikke finne og ta i bruk nye olje- og gassreserver. De reservene vi allerede har plottet inn på kartet, må i hovedsak ikke utnyttes. Det er et krevende budskap å ta inn over seg.

Blir kull, olje og gass først hentet opp, er det garantert at den fossile energien også blir benyttet. Så hvordan kan vi se for oss at vi skal klare å la være å hente opp mer enn maksimalt 1/3 av de enorme økonomiske verdiene vi vet om og har kompetanse og teknologi til å utvinne? Klarer vi å holde fingrene fra oljefatet? Du tviler? La likevel spørsmålet få henge litt i lufta.

En del av verdiene vi i Norge henter opp via olje og gass fra Nordsjøen, plasserer vi i Oljefondet vårt. Verdiene i Oljefondet investeres i utlandet og slik at vi skal få best mulig avkastning. En del av verdiene investeres i utenlandske selskaper som også utvinner kull, olje eller gass – slik at de dermed kan utvinne mer kull, olje eller gass.Vår utvinning av olje og gass gir dermed en slags dobbelt negativ fossileffekt. Vi forsterker med andre ord klimakrisen ytterligere. Ikke akkurat det vi trenger å gjøre om vi skal forsøke å sikre noenlunde levelige vilkår for barn og etterslekt.

Hva om vi i stedet bruker deler av Oljefondet til å investere i selskaper som utvikler og produserer fornybar energi, slik at verden etter hvert vil bruke mindre og mindre fossile energikilder? Når nye, fornybare energikilder gradvis overtar, kan vi tenke at verdien av de kjente fossile reservene omsider vil bli vesentlig redusert, og etterhvert lite lønnsomme å utvinne. Da vil det åpenbart bli langt lettere for oss å la disse fossile reservene bli liggende urørt.

Oljefondet vil ikke kunne endre verden alene, langt i fra. Spørsmålet er likevel om vi skal bruke Oljefondet til å svekke eller styrke sannsynligheten for at vi klarer å håndtere klimakrisen vi står overfor. Svaret gir seg selv. Dette bør være et av de enkleste tiltakene vi kan sette i verk.

Alternativt kunne vi jo umiddelbart begynne å redusere utvinningen av de fossile energikildene verden kjenner til. Sannsynligvis en vanskeligere vei å gå, tror du ikke? Utfallet til slutt må imidlertid uansett bli det samme – det meste av kull, olje og gass må vi la ligge.

 

I forlengelsen av Bergensbanen

I 1909 kunne man nyte et godt måltid i fornemme omgivelser, mens man reiste med toget mellom Oslo og Bergen. I et intervju i Dagens Næringsliv 25.02.2012 om sin dokumentarfilm om finanskrisen, omtaler Hans Petter Moland nettopp Bergensbanen:

Det er jo litt trist at fattiglandet Norge klarte å bygge Bergensbanen som skulle nedbetales på 100 år, mens vi nå ikke makter å tenke like langsiktig. Problemet er at en politiker ikke vil kunne høste fruktene i dag av gode vedtak for fremtiden.

Så kan en lure på om politikerne som vedtok byggingen av Bergensbanen hadde helt andre rammevilkår for å utøve politikk og bli valgt/gjenvalgt enn dagens politikere har. Valgordningen i Norge ble i stor grad endret tidlig på 1900-tallet, før systemet etter hvert ble slik vi kjenner det i dag. Er det endringene i valgordningen som har gitt oss et mer kortsiktig preget politisk system? Jeg tviler.

Hans Petter Moland er inne på noe når han sier om politikerne:

Men det er ikke bare deres feil, heller. Vi velgere må ville ha de politikerne som tenker langsiktig. Vi må stemme på den politikeren som virkelig vil bli den grønne revolusjonens far. Hvis han finnes.

Kanskje er det slik at det er med oss velgere at den største endringen har skjedd, siden de reisende i 1909 kunne nyte en god kopp kaffe mens de lot øynene følge den spektakulære utsikten fra Bergensbanen? Kanskje er det vi som ikke evner å tenke ut over morgendagen eller i beste fall inneværende fireårige valgperiode?

I 1909 var det i overkant av 2 millioner nordmenn. 19. mars 2012 vil vi, i følge SSB, passere 5 millioner. Det var med andre ord langt færre som den gangen skulle bidra til å finansiere det store løftet som Bergensbanen var. Likevel fremsto det da som et riktig valg for fremtiden.

Les gjerne dette i lys av de klimautfordringene vi står overfor. Om ikke mange år må vi ha omformet samfunnet slik at det i et langsiktig perspektiv er bærekraftig.

Hans Petter Molands uttalelser til DN gir grunnlag for spørsmålet: hva kan bidra til at vi velgere virkelig vil ha politikere som tenker langsiktig og som tør å gjøre valg som går langt utover det å posisjonere seg for neste valg?

En klimautfordring til avisa

Jeg har (ubeskjedent nok, slik man kan være på en blogg) en utfordring til alle avisredaksjoner i Norge. En klimautfordring. Jeg kommer straks til den. Bli med meg først og se på bakteppet for utfordringen.

Vi ser det i hverdagen vår. Vi ser det på nasjonalt nivå. Og vi ser det internasjonalt, ikke minst nå nylig gjennom de seneste klimaforhandlingene som foregikk i Mexico. Hva ser vi? Vi ser at alvoret i situasjonen i liten grad synker inn. Vi ser at det som gjøres av avhjelpende tiltak stort sett bare gir marginal eller nærmest symbolsk effekt i forhold til det som situasjonen virkelig krever.

Earth Image by Galileo Spacecraft

Earth Image by Galileo Spacecraft (NASA Commons)

For verdens beste forskere på fagområdet er i overveldende grad enige: vi mennesker er i fellesskap i ferd med å endre klimaet på jorda på en dramatisk måte, og det bare i løpet av et par hundre år, regnet fra midten av 1800-tallet. Vi – vår generasjon og noen helt få generasjoner før oss – er de som er i ferd med å gjøre varig og alvorlig skade på kloden. Men alt dette vet du. Så la oss komme til poenget.

Min klimautfordring til avisredaktørene landet rundt er todelt:

1) Første del av utfordringen til avisene er å be redaktørene og redaksjonene ta den forestående menneskeskapte klimakrisen alvorlig. Dødsens alvorlig. Forutsett at det som hovedtyngden av forskerne er kommet til, faktisk vil slå til. Forutsett at det haster, haster noe voldsomt. Forutsett at konsekvensene for menneskeheten som sådan blir dramatiske, om små og lite virksomme tiltak fortsatt er det eneste som gjøres. Forutsett at mye står på spill for våre barn og barnebarn, som nå har startet sine livsløp. Hverken mer eller mindre. Forutsett alt det.

Andre del av utfordringen til avisene er langt enklere, og er helt konkret:

2) Basert på første del av utfordringen ovenfor, utfordres avisene til i 2011 å sette av 6 utgaver som temautgaver, med den menneskeskapte globale oppvarmingen som hovedtema. 6 av ca 240 (?) årlige utgaver bør være overkommelig og vil være en god start. I 2012 utfordres avisene så til å sette av 12 utgaver som temautgaver med klimakrisen i fokus. Og glem for all del ikke første del av utfordringen ovenfor, hva som må forutsettes når temaet skal tas opp.

Så tar vi det derfra.

Når framtidige lesere i 2020, 2030 og senere leter fram aviser fra 2011 og 2012, hva vil de tenke om det klimafokuset avisene fra den gang hadde? Vil de synes avisene tok sin kritiske samfunnsrolle og var framsynte med å sette nødvendig dagsorden?

Blir du provosert av at jeg kaller det en utfordring, så se heller på det som et godt ment forslag. Jeg kan i hvertfall love at jeg med stor sannsynlighet vil kjøpe hvert temanummer og lese det med stor interesse. Det samme vil nok mange andre. Og debattere temaet i sosiale media.

Vil slike temautgaver i avisene ha noen betydning? Motspørsmål kan være: Påvirkes jeg og du av hva vi leser i avisa? Påvirkes våre politikere av hva avisa slår opp og setter fokus på? Svaret kan ligge et sted der. Og så kan alt være en god begynnelse på noe mer.

Miljøledelse i media

Hva er viktig? Hva er vi opptatt av? Sjansen er nok stor for at svar på disse enkle spørsmålene er sterkt påvirket av hva vi fanger opp i media. Media former i stor grad samfunnsdebatten og oppfattelsen som hver av oss har av samfunnet vi lever i. Ingen bombe, vi vet det er slik det er.

Når avisene gang på gang har flersiders oppslag om hvem av Ica, Kiwi, Mega, Rema etc som har aller billigst mat, er det lett å konkludere med at dette nok er en svært viktig sak. Når media med storslegga stadig hamrer inn i oss at det er KRISE i kraftsituasjonen  i Midt-Norge, er det få som vil våge å stille spørsmål ved om situasjonen fortjener betegnelsen krise og for hvem av oss det eventuelt måtte være krise (og sammenlignet med hva?). Slik er det.

Samtidig er det slik at det media ikke skriver om, åpenbart ikke kan være særlig viktig. Når det ikke skrives om hvem av Ica, Kiwi, Mega, Rema etc som gjør mest for å forsikre seg om at måten de driver på og produktene de selger (både på kort og lang sikt) tar hensyn helsa di og til omgivelsene, er det nok for at dette er uviktig.

Forskere har en god stund påpekt at vår livsstil også her på berget setter alt for store klimaspor, og vil medføre store og uante endringer i livsbetingelsene rundt omkring på kloden. Trolig må vi redusere våre klimaspor med 80-90 % for å unngå at det hele blir ukontrollerbart. Det er mye. Svært mye. De tiltakene vi setter inn må derfor være tilsvarende kraftfulle. Slike nødvendige tiltak krever i vårt demokratiske samfunn at tiltakene har støtte i befolkningen. Blant velgerne. Slik at våre politiske ledere kan få vedtatt det som kreves.

Mellom velgerne og politikerne befinner media seg. Og påvirker som nevnt hva vi mener er viktig.

For å si det kort, gjenstår det et godt stykke før vi er der at nødvendige klimatiltak har tilstrekkelig støtte i befolkningen. Hvilken rolle media påtar seg framover i forhold til dette, vil trolig være avgjørende for om og eventuelt når vi kommer dit at de påkrevde grepene kan bli tatt.

Forslag

Jeg har derfor et helt konkret forslag til et tilsynelatende lite tiltak som media selv kan gjennomføre. Tiltaket vil enkelt sagt med stor sannsynlighet bidra til at media i økende grad vil påta seg den rollen i opinionsdannelsen rundt klimaendringene som media må ha. Om vi skal lykkes. Forslaget er rett og slett:

Innfør miljøledelse i virksomheten.

Miljøsertifisering ISO 14001 - illustrasjonEn måte å gjøre dette på, er å miljøsertifisere virksomheten – mediabedriften – i henhold til ISO-standarden 14001. Det finnes flere typer miljøsertifiseringer, men den internasjonale standarden ISO 14001 er en av de sertifiseringer som gjerne anbefales av de som forstår seg på det. Når sertifiseringa er gjennomført, har du etablert et system i virksomheten for vurdering av hvor tiltak bør settes inn, oppfølging av tiltak og fokus på kontinuerlig miljøforbedring. Den røde tråden i det man driver med i miljøarbeidet.

Når miljøsertifikatet først er i lomma, betyr ikke det nødvendigvis at det skinner gyldent av virksomheten på miljøområdet. Det betyr imidlertid at du har påtatt deg og virksomheten en forpliktelse og etablert et system for å gjennomføre tiltak som gradvis vil gi forbedringer. Og du stiller deg åpen for innsyn fra en ekstern revisor.

Den virksomheten jeg er en del av – Overhalla kommune – ble miljøsertifisert etter ISO 14001-standarden høsten 2007. Et par nabokommuner gjorde det samme. Mange private virksomheter – små som store – har gjort det. Vel og bra å ha blitt sertifisert første gang (årlig resertifisering). Min erfaring er imidlertid at det over tid gjør noe med virksomheten. Og det har gjort noe med meg som leder i virksomheten. Miljøarbeidet er blitt en sentral av styringssystemet vårt. Og har med det fått fokus.

Det samme miljøfokuset bør media ha. Hvis vi skal lykkes med å omstille samfunnet vårt til et lavutslippssamfunn. Da bør journalistikken heves flere hakk over fokus på marginale forskjeller i matpriser, bensinpris m.v. Miljøsertifisering av egen virksomhet er et godt sted å begynne.

Miljøsertifisering er fullt gjennomførbart for de fleste virksomheter. Ett eksempel er Hoston Miljøservice AS i Orkdal, Sør-Trøndelag. De er et selskap som blant annet driver med tømming og mobil rensing av slam fra septiktanker og renseanlegg. De er ca 6 ansatte, og har vært miljøsertifisert siden 2006.

Sertifisering krever litt tid og et systematisk arbeid, men er kanskje først og fremst et spørsmål om vilje til miljøfokus i virksomheten.

Noen mediabedrifter (gjerne lokalaviser) som tar utfordringen?

Ny velstand

Smaker på ordet ‘velstand’. Tygger litt på det, kjenner det har en kjerne jeg ikke har vært helt bevisst. En kjerne som nærmest står i motsetning til den betydningen av ordet jeg har oppfattet så langt. Og jeg kommer til det straks.

Forskere ved CICERO og NTNU sier det samme: «CO2-utslipp er svært avhengig av velstandsnivået». Velstandsnivået. Der er det igjen.

En nærliggende slutning ut fra det CICERO og NTNU sier ovenfor, er at eneste måte å redusere klimautslippene på, er å redusere velstanden vår. Veldig motiverende med en målsetting om mindre velstand. Mer tristhet, mer av det traurige, mer av det som sender oss i retning av depresjon og hva verre er. Ikke sant?

Men er det sant?

Når føler vi egentlig velstand? Vel-stand. Kanskje når vi er i en tilstand hvor vi befinner oss vel? Når ståa rett og slett er bra?

Tenker jeg tilbake på sommeren som ligger bak meg, finner jeg fort egne eksempler på slik velstand. Teltliv på Helgeland med familien. Våkne barn. Sovende barn. Turstier. Padleturer i stillhet på blankstille sjø i nærområdet (se videoen nedenfor fra en slik tur). Korte sykkelturer. Det enkle livet.

Fra teltåpningen

Fra teltåpningen

Et fellestrekk er at dette dreier seg om tid. Litt lengre tid enn ellers. Saktere tempo. Og dermed større oppmerksomhet om omgivelsene. Og om meg selv.

Det er velstand. Smak på det. Tygg gjerne litt på det du også.

Velstand ble brått et ord jeg har fått større sans for. Jeg vil ha mer slik velstand! Men det er en helt annen velstand enn det CICERO og NTNU sier vi må ha mindre av, om vi skal redusere klimagassutslippene. Den nye velstanden har klimaet faktisk godt av. Og jeg har godt av den nye velstanden. Grei motivasjon det, for å bidra positivt til å unngå for dramatiske klimaendringer.

Ingenting nytt i det jeg skriver om her. Mange andre har tenkt og skrevet langt skarpere om essensen i dette. Men akkurat denne definisjonen av velstand gir god mening og funker for meg. Henger du med?

Få lavutslippsbil på 1-2-3!

Vi har fokus på hvor mange gram CO2 de nye hybridbilene slipper ut per km. Stadig forbedret teknologi imponerer med stadig lavere utslipp.

Selv kjører man kanskje en ikke lenger så ny bil som *kremt* slett ikke lenger imponerer på klimafronten. Bør man selge og anskaffe f.eks. en Prius?

Rema-svaret på det er jo at det enkle ofte er det beste. I denne sammenhengen kan det sies slik (nå kommer det):

Noen få færre bilturer enn vanlig, og du har konvertert din bil til en lavutslippsbil! (wow!)

3 av 10 bilturer er korte bilturer i nærområdet. Bytt ut noen av de korte turene med sykkel, buss etc og du kan klappe deg selv på ryggen for å ha oppnådd en mer klimavennlig transport. Ikke vanskelig i det hele tatt. Gir en god følelse – og en helsemessig gevinst på toppen hvis du går eller sykler.

10 av 10 bilførere sier dette virker.