Elefanten i beredskapsrommet

At beredskapsarbeid er viktig, det kan vi fort bli enig om. En grunnleggende utfordring med hvordan vi i praksis bedriver arbeidet med beredskap, er imidlertid at dette arbeidet gjerne blir reaktivt. Vi reagerer først når en uønsket hendelse har oppstått. Beredskapsarbeid blir da å unngå at samme hendelse skjer på nytt, og være best mulig rustet til å takle slike hendelser om de skulle inntreffe igjen. Ta 22. juli 2011. Én enkelt persons grufulle handlinger førte til en kritisk debatt om vår beredskap, politiets organisering, fysisk sikring av regjeringsbygninger osv. Det skulle bare mangle.

Når nye uønskede hendelser inntreffer, blir vårt virkelighetsbilde justert. Vi tar inn over oss at slike ting faktisk kan skje, og motiveres til å gjøre nødvendige endringer og bruke ressurser på å innrette oss slik at vi neste gang skal være bedre forberedt. Torsdag 21. juli 2011 var verden en annen enn det den ble for oss alle dagen etter.

Det er umulig å ha en god beredskap for absolutt alt som kan inntreffe, og det er like umulig å forutse absolutt alt som kan skje. Enkeltpersoners handlinger er kanskje noe av det vanskeligste å forutse. Gang på gang sjokkeres vi nettopp av hva vi mennesker er i stand til å gjøre – mot hverandre og mot planeten vi bor på.

Det vi har vanskeligst for å tenke beredskap om, er framtidige hendelser vi som enkeltmennesker og samfunn ikke har opplevd før. Selv om alle piler allerede skulle peke direkte i retning av en eller annen kommende katastrofe. Skriften på veggen er som skrevet med usynlig skrift – inntil dagen kommer og vi plutselig tydelig klarer å lese det som har stått der som et varsel så lenge.

Nyhetsbildet preges i dag av flyktningkatastrofen i Europa. Millioner av fortvilte mennesker er på flukt fra sine hjem i Syria og flere andre land. Mange klarer på utrolig vis etter hvert å komme seg til Europa. Enkelte kommer på sykkel over grensa fra Russland til Finnmark, andre finner andre veier. Mange har fått en våt grav i Middelhavet. Land etter land i EU stenger grensene, bygger piggtrådgjerder og snur seg vekk fra rekkene av mennesker på flukt.

Det står skrevet mye interessant i Nasjonalt risikobilde (NRB) 2014 som Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har publisert. Men det står ingenting om en mulig kraftig strøm av flyktninger fra Syria i 2015. Om 22. juli 2011 står det en hel del, naturlig nok.

Utklipp fra Nasjonalt Risikobilde 2014

Utklipp fra Nasjonalt Risikobilde 2014

Krigen i Syria har som kriger flest komplekse årsakssammenhenger. Deler av en befolkning reagerer med protester mot en diktator, av flere grunner. Så tar det hele etter hvert av i et voldskaos med mange ulike parter og ingen åpenbare løsninger. Det er det enkle bildet vi leser i overskriftene i avisene.

Syria har historisk sett vært selvforsynt med hvete. I årene før krigsutbruddet i Syria sviktet avlingene, som følge av en tørke som var den verste som noen gang er registrert i Syria. Landet ble preget av økende fattigdom og enormt mange mennesker på flukt. Samtidig ankom om lag 1,5 millioner flyktninger Syria fra borgerkrigen i nabolandet Irak. Omtrent like mange syrere forlot landsbygda på grunn av tørken som begynte i 2006. Både irakere og lokale bønder søkte tilflukt i de syriske byene, hvor det oppsto sosiale spenninger som bidro til misnøye med regimet. Situasjonen ble ikke bedre av at det syriske regimet gjorde lite eller ingen ting for å hjelpe de tørkerammede bøndene på landsbygda. Demonstrasjoner ble møtt med militær makt og krigen var i gang.

Flere forskere mener at det er grunnlag for å hevde at tørken i Syria skyldes eller ble forsterket av de menneskeskapte klimaendringene. Om man dermed kan si at flyktningene fra Syria er klimaflyktninger, vet jeg ikke, men indirekte kan det være en viss grad av dekning for å mene det.

Klimaendringene er kort nevnt flere steder i Nasjonalt risikobilde 2014, mest i form av mulige stormer, hetebølger og ekstremvær i Norge. «Klimatilpasning» brukes flere steder som begrep for en forebyggende løsning på disse klimautfordringene. Klimaflyktninger nevnes ikke. Hvordan vi skal klimatilpasse oss en framtidig stri strøm av globale klimaflyktninger, er mer uklart.

Risiko handler alltid om hva som kan skje i framtida og er derfor forbundet med usikkerhet. Usikkerheten knytter seg til om en bestemt uønsket hendelse vil inntreffe og hva konsekvensene av denne hendelsen vil bli. (NRB 2014)

I disse dager regner norske myndigheter på harde livet for å finne ut hvor mange milliarder kroner Syria-flyktningene vil koste oss i årene som kommer, og hvordan dette skal finansieres. Et av forslagene til inndekning er å kutte i klimastøtten Norge gir for å bevare regnskog. Å kutte i klimatiltak vil i det lange løp være å kutte i det som kanskje er viktigst for å bevare noenlunde stabilitet i levegrunnlaget for mennesker i mange land rundt om på kloden. Hvor disse menneskene vil flykte om de blir nødt til det, kan vi ikke vite, men man skal ikke se bort fra at mange vil søke mot områder som i mindre grad rammes av klimaendringene. Klimatiltak kan slik sett betraktes som å «hjelpe dem der de er», som det stadig snakkes om.

Det norske Forsvaret er basert på en tanke om beredskap. Minnet om 9. april gjør at det er bred støtte i befolkningen for å bruke et stort antall milliarder kroner på et militært forsvar til vanns, på land og i luften med. Nye jagerfly til omtrent en milliard kroner pr stk er bestilt. Vi vet ikke om Norge igjen kommer til å bli angrepet, men blir vi det så skal vi være forberedt. Det er tanken.

I beredskapssammenheng er det få kriser vi med høy grad av sikkerhet faktisk vet vil komme, om vi ikke gjør tilstrekkelig innsats for å forhindre det. Men klimakrisen er slik. Vi vet. Nok. Skriften på veggen står med store og tydelige bokstaver. Den store kloke beredskapsplanen som skal forhindre krisen mangler vi. Det vil si, beredskapsplanen finnes, men har dessverre foreløpig lav tilslutning. Noen skal visst snart snakke sammen i Paris. #COP21

Om ikke klimakrisen er «elefanten i rommet» man ikke snakker om, så er det i alle fall på tide å slippe klimakrisen ordentlig inn i beredskapsrommet. Tromme sammen troppene og tydelig mobilisere til innsats med krigslignende tempo. Vi kan når vi først bestemmer oss. Denne gangen kan vi dessverre ikke vente til krisen er et faktum før vi reagerer. Klimatiltak er beredskapsarbeid i beste forstand. Si det høyt.

Så får vi bestrebe oss på å ta i mot de flyktningene som kommer hit med den respekt og medmenneskelighet vi selv ville ha ønsket å bli møtt med, om det var vi som ble tvunget til å flykte fra eget hjem, familie, land og språk. Det er ikke så mange tiår siden vi selv var der.

 

Reklamer

Ditt navn om 76 år

I 1939 satt ekspedisjonssjef Carl Platou i Justisdepartementet og skrev en betenkning (notat), slik han hadde gjort så mange ganger før. Som en del av embedsverket var det hans rolle blant annet å gjøre vurderinger som politisk nivå kunne bruke når beslutninger skulle tas. Akkurat denne gangen dreide saken seg om hvordan Norge skulle stille seg til det å ta i mot jødiske flyktninger fra europeiske land hvor jøder var truet.

Nansenhjelpen forsøkte å organisere konkrete aksjoner for å berge ut grupper av jødiske barn fra Østerrike og Tsjekkoslovakia, hvor nazi-Tysklands jødeforfølgelser stadig sterkere kom til syne. Justisdepartementet fikk da spørsmål om Norge kunne ta i mot disse barna, og Platou satte seg ned ved sin kontorpult og skrev sin betenkning.

Lite visste juristen Carl Platou om at nettopp denne skriftlige betenkningen og hans navn 76 år senere skulle bli omtalt i Dagbladet, i en artikkel om hvordan det gikk med 21 jødiske barn fra Østerrike/Tsjekkoslovakia på et barnehjem i Oslo fra 1938 frem til de måtte flykte til Sverige i 1942. Berthold Grünfeld var et av disse barna.

Like lite visste også Platou om at han et par år etter å ha skrevet betenkningen kom til å bli avsatt fra sin stilling og arrestert av norske myndigheter under krigen.

Berthold Grünfelds datter Nina lager i 2015 film og bok om Nina Hasvoll, som var bestyrer ved det jødiske barnehjemmet hvor faren bodde like før og under krigen. I Dagbladets omtale 17. oktober om arbeidet med filmen, står følgende om Platous betenkning:

«Fra Justisdepartementet kommer det en skriftlig betenkning fra ekspedisjonssjef Platou, der han ber om at de foreldreløse jødiske barna ikke får oppholdstillatelse, fordi de kan komme til å bli en byrde for den norske stat.«

Justisminister Trygve Lie (Ap) godtok Platous betenkning. Norge hadde en stram innvandringspolitikk og særlig for jøder på denne tiden. Mange har skrevet om dette.

Det er i dag selvfølgelig vanskelig å vite akkurat hvorfor Platou formulerte seg som han gjorde i sin betenkning. Platou var visstnok bekymret for at det kunne bli et voksende jødehat i Norge om man tok inn for mange jøder. Den økonomiske belastningen var nok også et sterkt fremtredende moment for Platou, som i flere år som leder av riksgjeldsmeglingsinstituttet hadde arbeidet med å løse de store økonomiske utfordringene i kommunene siden 1920-tallet.

I oktober 1941 ble Platou avskjediget av NS-minister Riisnæs og kort etter arrestert av tyskerne. Han satt på Møllergata 19, Grini og Bredtvedt, men slapp ut før jul 1942 på grunn av sykdom. Etter den tyske kapitulasjon 8. mai 1945 ble Platou av Hjemmefrontens ledelse utpekt som rådmann i Justisdepartementet, og 1. november samme år ble han utnevnt til fylkesmann i Oslo og Akershus. Han satt i dette embetet til han gikk av ved oppnådd pensjonsalder i 1955.

Det er mange ulike sider ved denne historien. Det som slår meg når jeg leser artikkelen i Dagbladet, er enkeltmenneskets personlige rolle og ansvar, og hvordan de beslutninger vi tar blir å hefte ved oss kanskje mye lengre enn vi tror.

Hva vil ditt navn bli nevnt i sammenheng med om 76 år? Det kan være noe å tenke på også i dagens Norge og Europa.