Smaker på ordet ‘velstand’. Tygger litt på det, kjenner det har en kjerne jeg ikke har vært helt bevisst. En kjerne som nærmest står i motsetning til den betydningen av ordet jeg har oppfattet så langt. Og jeg kommer til det straks.
Forskere ved CICERO og NTNU sier det samme: «CO2-utslipp er svært avhengig av velstandsnivået». Velstandsnivået. Der er det igjen.
En nærliggende slutning ut fra det CICERO og NTNU sier ovenfor, er at eneste måte å redusere klimautslippene på, er å redusere velstanden vår. Veldig motiverende med en målsetting om mindre velstand. Mer tristhet, mer av det traurige, mer av det som sender oss i retning av depresjon og hva verre er. Ikke sant?
Men er det sant?
Når føler vi egentlig velstand? Vel-stand. Kanskje når vi er i en tilstand hvor vi befinner oss vel? Når ståa rett og slett er bra?
Tenker jeg tilbake på sommeren som ligger bak meg, finner jeg fort egne eksempler på slik velstand. Teltliv på Helgeland med familien. Våkne barn. Sovende barn. Turstier. Padleturer i stillhet på blankstille sjø i nærområdet (se videoen nedenfor fra en slik tur). Korte sykkelturer. Det enkle livet.
Fra teltåpningen
Et fellestrekk er at dette dreier seg om tid. Litt lengre tid enn ellers. Saktere tempo. Og dermed større oppmerksomhet om omgivelsene. Og om meg selv.
Det er velstand. Smak på det. Tygg gjerne litt på det du også.
Velstand ble brått et ord jeg har fått større sans for. Jeg vil ha mer slik velstand! Men det er en helt annen velstand enn det CICERO og NTNU sier vi må ha mindre av, om vi skal redusere klimagassutslippene. Den nye velstanden har klimaet faktisk godt av. Og jeg har godt av den nye velstanden. Grei motivasjon det, for å bidra positivt til å unngå for dramatiske klimaendringer.
Ingenting nytt i det jeg skriver om her. Mange andre har tenkt og skrevet langt skarpere om essensen i dette. Men akkurat denne definisjonen av velstand gir god mening og funker for meg. Henger du med?
Under overflata 