Innhentet av framtiden

Jeg mener det var i ungdomsskoletida en eller annen gang rundt 1980 jeg første gang hørte og ble forklart begrepet “drivhuseffekten”. Det var visst enkel fysikk og lett å forstå. En nøktern, teoretisk framstilling av hvordan det en gang i en fjern framtid kunne bli varmere på kloden når atmosfæren gradvis fylles av karbondioksid. Vi noterte det bak øret, men ble ikke spesielt bekymret. Vi visste jo også at sola omsider en dag, millioner av år fram i tid, ville slukne og at alt liv på jorda da ville dø. Vi oppfattet nok drivhuseffekten omtrent på samme vis. It's not going to happen on my watch, som tidligere president i USA, George W. Bush, så ofte sa.

Lite visste vi om at det var nettopp i vår tid – på vår vakt – at dette skulle skje.

Det har ikke manglet på varsler de siste tiårene. Allerede 2. august 1977 kunne Aftenposten melde om at klimaendringer og matmangel fryktes som en konsekvens av bruken av kull som energikilde, med økende utslipp av karbondioksid som det bringer med seg. Aftenposten refererte amerikanske forskere som da nylig hadde lagt fram en rapport for president Carter og den Nasjonale Vitenskapelige komité i USA. Forskerne forutså alvorlige klimaendringer i første del av kommende århundre. Man kunne regne med temperaturstigning på omkring seks grader Celsius, som i omfattende grad kunne ødelegge matvareproduksjonen, medføre flere meter havnivåstigning og senke produktiviteten i sjøen.

En av lederne i forskergruppen, Roger R. Revelle, mente det ville være påkrevet med snarlige tiltak fordi det ville ta tiår å få full klarhet over situasjonen. Deretter ville det ta en generasjon å legge om til nye energikilder. Som Revelle sa det i 1977:

Roger Revelle

Roger Revelle

“Det vil være påkrevet med en helt usedvanlig innsats hvor man bringer sammen spesialister fra områder som matematikk, kjemi, meteorologi og sosialvidenskap. En av de største utfordringer man vil stå overfor vil være å få overtalt de forskjellige lands regjeringer og folk til å handle før det vil være for sent.”

Vel, nå er vi der. Vi er innhentet av framtiden. Kunnskapen om menneskeskapte klimaendringer er klar. Endringene i klimaet observeres tydelig og er noe som foregår – nå. Vi er på full fart mot minst to grader temperaturøkning, og med stor sannsynlighet for vesentlig høyere temperaturer på sikt.

Forskerne roper nå på umiddelbare og kraftfulle tiltak om vi skal unngå katastrofale klimaendringer om få tiår og videre. Forskerne står og vinker alt de kan for å fange oppmerksomheten vår. Not waving but drowning, for å sitere et kjent dikt.

Tiltak for å redusere klimagassutslippene har så langt i all hovedsak vært preget av at de skal kunne gjennomføres uten at vi skal merke noe til det, uten at vi skal kunne reagere negativt på det som iverksettes. De ulike næringene skal ikke merke noe til det. Klimatiltak som påvirker enkelte næringer, blir derfor gjerne kompensert med nye tiltak som motvirker effekten av klimatiltakene. Pent og forsiktig skal det være. Business stort sett “as usual”. Ingen ramaskrik. Politiske vedtak holder seg godt innenfor rammen av det vi kan akseptere, og vi er alle happy.

Problemet er bare at denne tilnærmingen i det store bildet ikke virker. I hvertfall ikke fort nok. Bare sjekk de siste målingene fra Mauna Loa, Hawaii.

Det som etter alle solemerker trengs framover er rett og slett tiltak vi vil merke. Tiltak som kraftig griper inn i vårt levevis. Tiltak som vil gjøre enkelte næringer mindre lønnsomme og dermed gi færre arbeidsplasser der (men kanskje skape flere arbeidsplasser på andre områder?). Vi må reise mindre med fly og bil, kjøpe færre ting, spise mindre kjøtt etc etc. Lista er lang. Vi vet hva det handler om. Men vi gjør det ikke helt frivillig.

Noen må sette grenser, grenser som faktisk begrenser. Slikt trenger man kloke politiske ledere til. Ledere som vil og tør utfordre de politiske rammene for hva som er akseptabelt å iverksette som tiltak. Ledere som vil gå foran. Ledere som kan mobilisere samfunnet til innsats som om det var krigstid. Ledere som klarer å stå samlet om retningen. En revolusjon av måten vi lever på er nødvendig, bare stillferdig evolusjon går for seint. R-ordet. Det er målestokken vi må bruke på klimatiltakene framover, om vi lytter til klimaforskerne.

Angela Merkel og Tyskland er godt i gang med sin «energiewende«, som et eksempel på at politisk ledelse i retning av lavutslippsamfunnet er mulig. Flere eksempler finnes. Eksempler på at noe er mulig, er viktig.

For vi har heldigvis gjort det før og med hell: levd gode liv med litt mindre av det meste – og kanskje med bedre tid til det som er viktig i livet. Det er noe vi kan. Vi er utrolig tilpasningsdyktige, det har vi bevist gang på gang opp gjennom historien. Det gir faktisk god grunn til optimisme.

Visste du forresten av det var svenske Svante Arrhenius som oppdaget drivhuseffekten allerede i 1896?

 

Reklamer

Fragmentsamfunnet

I den hastige hverdagen er det lett å glemme å lete etter, forstå og savne svar på hvordan alt henger sammen. Alt vi omgir oss med, hvor kommer det egentlig fra? Hvordan og av hvem er det satt sammen? Hvem har brakt det hit?

Vi er blitt utrolig dyktige til å hente ut fragmenter av ressurser fra alle deler av kloden, frakte disse fragmentene til helt andre kontinenter og deretter bearbeide og sette sammen fragmentene til nye produkter. Skiftende hender (små og store) og maskiner tar i fragmentene hele veien. Få, om noen, kjenner hele historien.

Vi er fragmentsamfunnet. Bygget på løsrevne deler, bruddstykker. Fragmenter.

(Foto: flickr CC by gelinh)

Helhet og tydelig forståelse av sammenhenger er ikke det vi er sterkest på. La oss glatt innrømme det.

Spesialisering i et ufattelig omfang. Teknologisk utvikling. Produksjon der lønnskostnadene er desidert lavest. Storskala transportløsninger som gir knapt målbare fraktkostnader per enhet. Globalisering. Vi oppnår fantastiske resultater. Det meste er mulig å produsere til latterlig lave priser, og er dermed oppnåelig og tilgjengelig for de fleste av oss. I nærmest ubegrensede mengder. Tenk deg om. Du finner fort eksemplene selv. Ta bare en titt på Ebay, DealExtreme (DX, blant venner) eller tilsvarende om du trenger inspirasjon. Inspirasjon uten perspirasjon.

Det er slik vi vil ha det. Det er jo det.

Fotografen Marcus Bleasdale gir oss i en rapport fra Øst-Kongo et sterkt innblikk i en flik av den lange kjeden fra ressursene (fragmentene) hentes ut av bakken til de omsider havner i de mobiltelefonene og bærbare pc'ene vi kjøper. Vi er en vesentlig brikke i et spill og en konflikt de fleste av oss ikke aner vi er en del av. Ett eksempel og én konflikt av mange.

Tillater man seg å fundere litt over temaet og prøver å se det store i alt det små, kan det i et ubevoktet øyeblikk dukke opp uvante spørsmål. Sære og rare spørsmål som:

  • Er vi i fragmentsamfunnet blitt dyktigere enn hva vi samlet sett har godt av?
  • Har vi overvunnet hindringer vi ikke burde overvunnet? Klarte vi ikke å stoppe når vi først var i gang?
  • Makter vi å se og reagere i tide (eller i det hele tatt) om det på et gjerne fjernt sted (som Bangladesh, Øst-Kongo eller atmosfæren) i den komplekse kjeden oppstår skadevirkninger?
  • I det lange løp: Klarer vi å se noe som helst i et langt løp?
  • Er kompleksiteten i fragmentsamfunnet så høy at nettopp kompleksiteten blir vårt viktigste alibi for ikke å se helheten og sammenhengene i alt vi driver med?

For å bryte litt med det vante (av og til en interessant øvelse), så kan vi jo gruble litt på slike spørsmål. I et fragment av et øyeblikk, i det minste.

 

Mot evigheten og forbi

Lekefiguren Buzz Lightyear (en Space Ranger fra Stjernekommandoen) i animasjonsfilmen Toy Story strakte armen mot verdensrommet og sa de magiske ordene: “Mot evigheten og forbi!”. Buzz oppdaget for øvrig etter hvert i filmen at det nok var lettere å rope ut dette enn faktisk å gjøre det.

Slik er det også for oss som er satt til å styre økonomien i en kommune. Det er ikke nok – i kommunale planer med ambisjoner for det meste – å se mot stjernene, strekke armen i været og skyte fart mot visjonene. Så kjedelig det enn er, må en dessverre også ta hensyn til kommuneøkonomien. Nedtur. Både årsbudsjettet og den fireårige økonomiplanen må være i balanse, som det heter. Utgiftene må tilpasses de inntektene kommunen har.

For de utålmodige som ikke synes kommuneøkonomi er spesielt pirrende: Jeg kommer snart til hovedtemaet, så heng med videre. Kanskje ser du sammenhengen om litt.

Noen år kan en kanskje drive kommunen med høyere utgifter enn inntekter. Det en da gjør er å spe på driftsbudsjettet med midler som tidligere år er satt til side som reserver – fondsmidler. Det går gjerne fint ett år, to år, kanskje tre. Men når fondsmidlene etter hvert er brukt opp (og forhåpentligvis i god tid før), skjønner man at mer varige løsninger må finnes for å skape balanse i budsjettet. Utgiftene må ned og/eller inntektene må opp. Jo da, det finnes andre triks også. For eksempel å skyve (stadig større) deler av pensjonskostnadene foran seg en del år, eller å føre som driftsinntekt momskompensasjonen fra investeringer. Alle slike triks har imidlertid det til felles at en før eller senere blir avslørt og må slutte med slike kreative løsninger.

Budskapet er relativt enkelt å forstå for de fleste. En kan ikke over tid bruke mer penger (les: ressurser) enn det en har. Kommunens framtidsplaner må også innrettes etter denne enkle regelen.

Langt mer krevende er det å utforme og finne en forståelig regel for bruken av naturressursene til planeten vår. De menneskeskapte klimaendringene er et høyaktuelt eksempel på dette. “The heat is on”, som Agnetha Fältskog sang så framsynt allerede i 1983.

Samlet sett har vi nå et historisk høyt forbruk av naturens ressurser. Dette skaper likevel i liten grad allmenn bekymring for om ressursbruken er holdbar i det lange løp. Jo mer vi klarer å bore, sprenge og grave ut av Moder Jord, desto bedre går det med oss. Vi bruker opp våre felles “fondsmidler” i et høyt tempo, for å holde på sammenligningen med kommunebudsjettet. Brutto nasjonalprodukt (BNP) øker, Norges Bank kan notere en fin *vekst* i økonomien og vi kan leve lenge i landet. Dette minner mistenkelig mye om Buzz Lightyears slagord, ikke sant?

Kanskje er det dimensjonene på det hele som blir for store for oss. Fra hvert vårt lokale ståsted er det vanskelig å få øye på problemene med høyt ressursforbruk. Det er i det daglige rett og slett lite som tyder på at ressursene ikke er uendelige. Avfall i alle former kildesorteres jo på forskriftsmessig vis og bare… forsvinner. Det er gitt svært få av oss å få gjøre som Buzz Lightyear, betrakte jordkloden utenfra og på avstand. Hadde vi også kunnet se Jorda utenfra, ville det kanskje vært mer begripelig for oss at vår klode er et lite, lukket system med begrensede ressurser, og at det er en hårfin balanse (som i kommunebudsjettet) å få stilt inn alle elementer slik at det er levelige forhold for menneskearten.

(Foto: NASA)

Johan Rockström og hans medforskere i Stockholm Resilience Centre publiserte i 2009 et arbeid hvor de har identifisert ni ulike tålegrenser for planeten vår ('planetary boundaries'). Innenfor disse tålegrensene har vi noenlunde levelige vilkår. Vi har etter forskernes oppfatning allerede overskredet tre av de ni tålegrensene.

De ni tålegrensene for naturen er: Klimaendring, raten av tapt biologisk mangfold, biogeokjemisk syklus (både nitrogen og fosfor), ozonnedbryting i stratosfæren, forsuring av havet, globalt vannforbruk, endring i arealbruk, atmosfærisk partikkelbelastning og miljøgifter.

Klimagassutslipp/klimaendring er en av de tre tålegrensene vi har overskredet. Atmosfærisk CO2-nivå burde vært på maksimalt 350 ppm (parts per million) for å unngå mer enn 2 graders økning i snittemperaturen på Jorda. Vi har nå allerede passert 400 ppm og nivået øker jevnt og trutt for hvert år som går.

Det anslås at menneskelig aktivitet allerede også har overskredet tålegrensen for raten av tapt biologisk mangfold, og for endringer i det globale nitrogenkretsløpet. Vi nærmer oss raskt tålegrensen for det globale fosforkretsløpet, globalt vannforbruk, forsuring av havet, og global endring i arealbruk.

Om en kommune ikke klarer å holde balanse i budsjettet eller i den fireårige økonomiplanen sin, står statlige myndigheter (fylkesmannen) klare til å holde kommunen i ørene. Man havner i slike tilfeller på den beryktede ROBEK-lista (Register om betinget godkjenning og kontroll) og følges da opp med ekstra kontrolltiltak for å komme på rett kjøl. Ingen kommune med respekt for seg selv ønsker å havne på lista. 46 kommuner står likevel i skrivende stund på lista.

På nasjonalt og internasjonalt nivå behøves det åpenbart nye økonomiske styringssystemer som også tar hensyn til balansen i naturen. BNP er en mangelfull indikator. Forbruket av de begrensede ressursene og belastningen på de tjenestene naturen gir oss, må komme med i regnestykket.

Så bør det kanskje også her opprettes en slags ROBEK-liste hvor man plasserer stater som ikke klarer å holde orden i den store balansen?