Innhentet av framtiden

Jeg mener det var i ungdomsskoletida en eller annen gang rundt 1980 jeg første gang hørte og ble forklart begrepet “drivhuseffekten”. Det var visst enkel fysikk og lett å forstå. En nøktern, teoretisk framstilling av hvordan det en gang i en fjern framtid kunne bli varmere på kloden når atmosfæren gradvis fylles av karbondioksid. Vi noterte det bak øret, men ble ikke spesielt bekymret. Vi visste jo også at sola omsider en dag, millioner av år fram i tid, ville slukne og at alt liv på jorda da ville dø. Vi oppfattet nok drivhuseffekten omtrent på samme vis. It's not going to happen on my watch, som tidligere president i USA, George W. Bush, så ofte sa.

Lite visste vi om at det var nettopp i vår tid – på vår vakt – at dette skulle skje.

Det har ikke manglet på varsler de siste tiårene. Allerede 2. august 1977 kunne Aftenposten melde om at klimaendringer og matmangel fryktes som en konsekvens av bruken av kull som energikilde, med økende utslipp av karbondioksid som det bringer med seg. Aftenposten refererte amerikanske forskere som da nylig hadde lagt fram en rapport for president Carter og den Nasjonale Vitenskapelige komité i USA. Forskerne forutså alvorlige klimaendringer i første del av kommende århundre. Man kunne regne med temperaturstigning på omkring seks grader Celsius, som i omfattende grad kunne ødelegge matvareproduksjonen, medføre flere meter havnivåstigning og senke produktiviteten i sjøen.

En av lederne i forskergruppen, Roger R. Revelle, mente det ville være påkrevet med snarlige tiltak fordi det ville ta tiår å få full klarhet over situasjonen. Deretter ville det ta en generasjon å legge om til nye energikilder. Som Revelle sa det i 1977:

Roger Revelle

Roger Revelle

“Det vil være påkrevet med en helt usedvanlig innsats hvor man bringer sammen spesialister fra områder som matematikk, kjemi, meteorologi og sosialvidenskap. En av de største utfordringer man vil stå overfor vil være å få overtalt de forskjellige lands regjeringer og folk til å handle før det vil være for sent.”

Vel, nå er vi der. Vi er innhentet av framtiden. Kunnskapen om menneskeskapte klimaendringer er klar. Endringene i klimaet observeres tydelig og er noe som foregår – nå. Vi er på full fart mot minst to grader temperaturøkning, og med stor sannsynlighet for vesentlig høyere temperaturer på sikt.

Forskerne roper nå på umiddelbare og kraftfulle tiltak om vi skal unngå katastrofale klimaendringer om få tiår og videre. Forskerne står og vinker alt de kan for å fange oppmerksomheten vår. Not waving but drowning, for å sitere et kjent dikt.

Tiltak for å redusere klimagassutslippene har så langt i all hovedsak vært preget av at de skal kunne gjennomføres uten at vi skal merke noe til det, uten at vi skal kunne reagere negativt på det som iverksettes. De ulike næringene skal ikke merke noe til det. Klimatiltak som påvirker enkelte næringer, blir derfor gjerne kompensert med nye tiltak som motvirker effekten av klimatiltakene. Pent og forsiktig skal det være. Business stort sett “as usual”. Ingen ramaskrik. Politiske vedtak holder seg godt innenfor rammen av det vi kan akseptere, og vi er alle happy.

Problemet er bare at denne tilnærmingen i det store bildet ikke virker. I hvertfall ikke fort nok. Bare sjekk de siste målingene fra Mauna Loa, Hawaii.

Det som etter alle solemerker trengs framover er rett og slett tiltak vi vil merke. Tiltak som kraftig griper inn i vårt levevis. Tiltak som vil gjøre enkelte næringer mindre lønnsomme og dermed gi færre arbeidsplasser der (men kanskje skape flere arbeidsplasser på andre områder?). Vi må reise mindre med fly og bil, kjøpe færre ting, spise mindre kjøtt etc etc. Lista er lang. Vi vet hva det handler om. Men vi gjør det ikke helt frivillig.

Noen må sette grenser, grenser som faktisk begrenser. Slikt trenger man kloke politiske ledere til. Ledere som vil og tør utfordre de politiske rammene for hva som er akseptabelt å iverksette som tiltak. Ledere som vil gå foran. Ledere som kan mobilisere samfunnet til innsats som om det var krigstid. Ledere som klarer å stå samlet om retningen. En revolusjon av måten vi lever på er nødvendig, bare stillferdig evolusjon går for seint. R-ordet. Det er målestokken vi må bruke på klimatiltakene framover, om vi lytter til klimaforskerne.

Angela Merkel og Tyskland er godt i gang med sin «energiewende«, som et eksempel på at politisk ledelse i retning av lavutslippsamfunnet er mulig. Flere eksempler finnes. Eksempler på at noe er mulig, er viktig.

For vi har heldigvis gjort det før og med hell: levd gode liv med litt mindre av det meste – og kanskje med bedre tid til det som er viktig i livet. Det er noe vi kan. Vi er utrolig tilpasningsdyktige, det har vi bevist gang på gang opp gjennom historien. Det gir faktisk god grunn til optimisme.

Visste du forresten av det var svenske Svante Arrhenius som oppdaget drivhuseffekten allerede i 1896?

 

Reklamer

Få lavutslippsbil på 1-2-3!

Vi har fokus på hvor mange gram CO2 de nye hybridbilene slipper ut per km. Stadig forbedret teknologi imponerer med stadig lavere utslipp.

Selv kjører man kanskje en ikke lenger så ny bil som *kremt* slett ikke lenger imponerer på klimafronten. Bør man selge og anskaffe f.eks. en Prius?

Rema-svaret på det er jo at det enkle ofte er det beste. I denne sammenhengen kan det sies slik (nå kommer det):

Noen få færre bilturer enn vanlig, og du har konvertert din bil til en lavutslippsbil! (wow!)

3 av 10 bilturer er korte bilturer i nærområdet. Bytt ut noen av de korte turene med sykkel, buss etc og du kan klappe deg selv på ryggen for å ha oppnådd en mer klimavennlig transport. Ikke vanskelig i det hele tatt. Gir en god følelse – og en helsemessig gevinst på toppen hvis du går eller sykler.

10 av 10 bilførere sier dette virker.

Bilen – rett og slett

Tenkte første bloggpost (!) skulle handle om bilen, en velsignelse i hverdagen med barnehage, jobb, handling, tidsklemme osv osv. Starter rett utenfor døra di og bringer deg helt fram dit du skal, når du vil og etter den ruta du bestemmer. Effektivt. Frihet. En grunnleggende rettighet, nærmest, ikke sant?

I 2007 var det 2,7 millioner biler i Norge. Omtrent 600.000 husstander har 2 biler. Vi kjører hvert år lengre med bilene våre. Noen få prosenter i økning hvert år. SSB viser utviklingen i persontransporten etter krigen:

Persontransport 1946-2007 (SSB)

Den blå kurven peker fortsatt oppover. Ett problem: bilene slipper ut CO2. Og her kommer spørsmålet som kan besvares i to ulike retninger: Hvordan redusere klimautslippene fra biltrafikken?

Den ene svar-retningen går langs høyteknologisk forskning, spennende nye typer drivstoff, hybrid, el,… Løsninger som skal redusere klimautslippet fra nye biler, som gradvis skal fortrenge de gamle bensinslukerne. EU stiller krav om at nye biler i 2015 ikke skal ha høyere utslipp enn 120 gram CO2/km. Det er en del lavere enn utslippet fra min bil nå. Men hvis vi hvert år får stadig flere biler som kjører stadig litt mer – blir det da summa summarum noe særlig mindre klimautslipp fra bilparken…?

Den andre svar-retningen snakkes det mindre om. Fordi det fort blir upopulært: Kjøre mindre bil. Javel ja. Redusert frihet. En nærmest utenkelig tanke?

Er det noen politiske partier som har programfestet en årlig reduksjon i biltrafikken fremover? Ingen vinnersak til årets stortingsvalg.

Hvordan i all verden skal man kunne få redusert biltrafikken i årene fremover? Du og jeg må åpenbart enten helt kutte ut noen bilreiser eller kjøre litt kortere reiser. Hmmm… Eller så må de samme reisene foregå på annen måte:

Kollektivt, flere i samme bil (samkjøring), eller eventuelt «manuelt» (gå/sykle) når turen er kort nok.

30 % av bilturene våre er på under 3 km. Mange av disse turene kan sikkert erstattes av å gå eller sykle. Mange sykler også daglig til og fra jobb adskillig lengre etapper enn 3 km.

I følge Statistisk Sentralbyrå kostet bensinen oss mest (sett i forhold til lønna) i 1975. Da merket man det på pungen når tanken skulle fylles. Hvordan er det i dag? Aldri vært så billig å dra kortet for en full tank.

Og når noe er billig, blir det vanligvis kjøpt (og her kjørt) mer. Samtidig som den reelle literprisen er på det laveste, blir også bilene mer og mer gjerrige. I tråd med strengere statlige krav. Vi kjører stadig lengre på en liter. Trenger ikke stoppe så ofte for påfyll. Større frihet. Herlig. Men sterke incentiver til redusert bilkjøring…?

Jeg har en god stund vært opptatt av den nye lovende teknologien som reduserer klimautslippet fra de nye bilene. Men nå har dette bleknet. Vi lurer oss selv. Rett og slett. Med stadig økende biltrafikk monner nye lavutslippsbiler i beste fall lite. Alt for lite, og for sent. Klimagassutslipp på 120 g/km i år 2015 tilsvarer fort 150 g/km når du tar hensyn til økende trafikk. Ikke akkurat spenstig. Og slettes ingen del av den store Løsningen på klimautfordringene.

Først og fremst må vi – du og jeg – ønske oss politikere som snakker om dette med reduksjon i personbiltrafikken. Og som er villige til å gjennomføre tiltak i tråd med en slik målsetting.

Tiltak: Kraftig forsterket fokus på og tilrettelegging av kollektivtilbud, også i distriktene. Kraftig forsterket fokus på utbygging og tilrettelegging av gang- og sykkelveier – med den folkehelseeffekten det vil gi. Aktiv og sterk bruk av prismekanismene for å stimulere til å vri trafikken over til kollektivbruk (ca 60 øre CO2-avgift pr liter monner ikke…).

I 2008 pendlet over 620 overhallinger til og fra jobb i Namsos (SSB tabell 03321). Det er nærmere 1/3 av de sysselsatte i kommunen. En reiseavstand på grovt regnet mellom 15 og 30 km hver vei, avhengig av bosted og arbeidssted. Forsøk med å få disse pendlerne over på buss, viser så langt at ca 1 – 3 % benytter seg av busstilbudet. 1 – 3 %...  Svært mange kjører alene, på omtrent samme tid som bussene går. Stort sett til samme tid hver dag. Jeg vet det fordi jeg selv samkjører motsatt vei (i mangel av passende busstilbud). Selv om mange nok har gode grunner for at buss ikke passer til deres behov (bussruta, rutetider, levere i barnehage osv), burde utvilsomt en vesentlig større andel tatt bussen.

Dette er en god illustrasjon på utfordringene i persontransporten i forhold til å nå klimamålene. Sterkere tiltak må til, enn kun å fokusere på nye teknologier som gir litt lavere g/km utslipp pr bil.

Skal vi nå klimamålene må vi nok snarest komme dit at vi som hovedregel (der det er mulig) kjører kollektivt, samkjører med andre eller bruker beina. Skal vi nå klimamålene må det å kjøre alene i bilen til jobb bli unntaket, ikke hovedregelen slik det gjerne er nå. Igjen: der det er mulig. Mange steder eksisterer det ikke noe reelt alternativ til bilkjøring. Med sterk satsing på kollektivtilbud bør det bli færre slike steder etter hver.

Samkjøring til og fra jobb er forøvrig mulig å få til mange steder. Kan trygt anbefales!

Helseminister Bjarne Håkon Hanssen formidler i disse dager glimrende tanker om hva som vil kreves av helsereform for å møte fremtidas økende antall eldre og livsstilssykdommene. Forebygge, ikke reparere, er budskapet.

Sånn er det faktisk med klimautfordringene også. Teknologi-tiltakene er bare reparasjon. Tiltak som reduserer forbruket er forebygging. Yes we can?