– Der er neppe grunn til å overdrive sympatien

Holocaust. Vi tror kanskje vi kjenner historien. Om alle de millioner av jøder som nazistene på utspekulert vis tok livet av under andre verdenskrig. Auschwitz og de andre konsentrasjonsleirene. Kjent stoff. Eller…?

På samme vis som hendelsene 22/7, reiser Holocaust for evig og alltid det store spørsmålet: Hvordan kunne det skje? I motsetning til 22/7 var ikke Holocaust én manns verk. Tyskland, en europeisk kulturnasjon – hvordan kunne du? Glem heller ikke alle de villige medhjelpere i flere land som bidro til at det kunne skje.

Marion A. Kaplan har skrevet boken «Between Dignity and Despair: Jewish Life in Nazi Germany«. Her viser hun gjennom mange små historier hvordan jødene i Tyskland fikk merke at Hitler og nazistene kom til makten i 1933. På kort tid klarte nazistene å demontere demokratiet og fundamentet for rettssikkerhet for innbyggerne – og for jødene spesielt. Til stor jubel fra massene. Vilkårlige overgrep og drap i begynnelsen ble snart satt i system. En kan bare prøve å forestille seg hvordan livet som jøde i Tyskland var fra 1933 og fram mot krigen. #denfølelsen, som det heter på Twitter.

Hvordan fanget man i Norge opp det som var i ferd med å skje med jødene? Hvordan var debatten her? Hva meldte avisene om det som foregikk i Tyskland? Hvilke holdninger til det hadde «folk flest»? Spørsmålene er mange.

Aftenpostens avisarkiv (tilgjengelig som egen app i App store, for øvrig) gir spennende lesning om valget i Tyskland i mars 1933 og tiden etterpå. Nesten daglig rapporteres det fra utviklingen i Tyskland, og ikke minst om situasjonen for jødene. Mye av det som skrives om jødene har en nøktern tone. Om de «påståtte» overgrepene som utenlandske media rapporterer om.

Gjennom små og store artikler og avisinnlegg i Aftenposten våren 1933 får jeg følelsen av et kanskje noe annet klima i samfunnsdebatten enn i dag. En hver tvil om dette feies til side når jeg leser lederen i Aftenposten 4. april 1933, med overskrift «Jødehat». Her kommer det til overflaten svært tydelige holdninger. Det begynner med følgende:

«Det kan ikke være tvil om at tyskernes aksjon mot jødene i disse dager skaper en forsterket jødesympati ute i verden, som disse Istraels sønner ikke fortjener.»

Lederartikkelen referer til det jødehat som finnes også i Norge, og kommenterer:

«Derimot kan vi innrømme at en tusenårig kamp mot allverdens vanskeligheter har gitt jødene en spesiell smidighet og en særlig begavelse i å øine muligheter og utveier i alle situasjoner – egenskaper som vi på vår side burde møte med solide lover, germansk dyktighet og med forsterket årvåkenhet. Vi kan ikke befri oss fra den tanke, at det også skyldes svakheter ved oss selv, når jødene så ofte trekker det lengste strå.

Med disse betraktninger vilde vi advare mot å dømme for strengt om tyskernes oppgjør med jødene – et opgjør som vi ikke kjenner forutsetningene for. Det er et tiltalende trekk å sympatisere med den forfulgte, men der er neppe grunn til å overdrive sympatien.»

Jeg vet ikke i hvor stor grad Aftenpostens lederartikkel gjenspeiler holdningene generelt i Norge på 1930-tallet. For meg gir artikkelen likevel et bidrag til å nyansere bildet jeg har hatt om holdninger som ga grobunn for Holocaust, og gir økt innsikt i alle de små og store elementer som førte til at det faktisk kunne skje.

For det er vel det som er viktig, at vi aldri slutter å stille spørsmålet om hvordan det ufattelige kunne skje. Holocaust må aldri bli en historie vi føler oss ferdig med.

Reklamer

Miljøledelse i media

Hva er viktig? Hva er vi opptatt av? Sjansen er nok stor for at svar på disse enkle spørsmålene er sterkt påvirket av hva vi fanger opp i media. Media former i stor grad samfunnsdebatten og oppfattelsen som hver av oss har av samfunnet vi lever i. Ingen bombe, vi vet det er slik det er.

Når avisene gang på gang har flersiders oppslag om hvem av Ica, Kiwi, Mega, Rema etc som har aller billigst mat, er det lett å konkludere med at dette nok er en svært viktig sak. Når media med storslegga stadig hamrer inn i oss at det er KRISE i kraftsituasjonen  i Midt-Norge, er det få som vil våge å stille spørsmål ved om situasjonen fortjener betegnelsen krise og for hvem av oss det eventuelt måtte være krise (og sammenlignet med hva?). Slik er det.

Samtidig er det slik at det media ikke skriver om, åpenbart ikke kan være særlig viktig. Når det ikke skrives om hvem av Ica, Kiwi, Mega, Rema etc som gjør mest for å forsikre seg om at måten de driver på og produktene de selger (både på kort og lang sikt) tar hensyn helsa di og til omgivelsene, er det nok for at dette er uviktig.

Forskere har en god stund påpekt at vår livsstil også her på berget setter alt for store klimaspor, og vil medføre store og uante endringer i livsbetingelsene rundt omkring på kloden. Trolig må vi redusere våre klimaspor med 80-90 % for å unngå at det hele blir ukontrollerbart. Det er mye. Svært mye. De tiltakene vi setter inn må derfor være tilsvarende kraftfulle. Slike nødvendige tiltak krever i vårt demokratiske samfunn at tiltakene har støtte i befolkningen. Blant velgerne. Slik at våre politiske ledere kan få vedtatt det som kreves.

Mellom velgerne og politikerne befinner media seg. Og påvirker som nevnt hva vi mener er viktig.

For å si det kort, gjenstår det et godt stykke før vi er der at nødvendige klimatiltak har tilstrekkelig støtte i befolkningen. Hvilken rolle media påtar seg framover i forhold til dette, vil trolig være avgjørende for om og eventuelt når vi kommer dit at de påkrevde grepene kan bli tatt.

Forslag

Jeg har derfor et helt konkret forslag til et tilsynelatende lite tiltak som media selv kan gjennomføre. Tiltaket vil enkelt sagt med stor sannsynlighet bidra til at media i økende grad vil påta seg den rollen i opinionsdannelsen rundt klimaendringene som media må ha. Om vi skal lykkes. Forslaget er rett og slett:

Innfør miljøledelse i virksomheten.

Miljøsertifisering ISO 14001 - illustrasjonEn måte å gjøre dette på, er å miljøsertifisere virksomheten – mediabedriften – i henhold til ISO-standarden 14001. Det finnes flere typer miljøsertifiseringer, men den internasjonale standarden ISO 14001 er en av de sertifiseringer som gjerne anbefales av de som forstår seg på det. Når sertifiseringa er gjennomført, har du etablert et system i virksomheten for vurdering av hvor tiltak bør settes inn, oppfølging av tiltak og fokus på kontinuerlig miljøforbedring. Den røde tråden i det man driver med i miljøarbeidet.

Når miljøsertifikatet først er i lomma, betyr ikke det nødvendigvis at det skinner gyldent av virksomheten på miljøområdet. Det betyr imidlertid at du har påtatt deg og virksomheten en forpliktelse og etablert et system for å gjennomføre tiltak som gradvis vil gi forbedringer. Og du stiller deg åpen for innsyn fra en ekstern revisor.

Den virksomheten jeg er en del av – Overhalla kommune – ble miljøsertifisert etter ISO 14001-standarden høsten 2007. Et par nabokommuner gjorde det samme. Mange private virksomheter – små som store – har gjort det. Vel og bra å ha blitt sertifisert første gang (årlig resertifisering). Min erfaring er imidlertid at det over tid gjør noe med virksomheten. Og det har gjort noe med meg som leder i virksomheten. Miljøarbeidet er blitt en sentral av styringssystemet vårt. Og har med det fått fokus.

Det samme miljøfokuset bør media ha. Hvis vi skal lykkes med å omstille samfunnet vårt til et lavutslippssamfunn. Da bør journalistikken heves flere hakk over fokus på marginale forskjeller i matpriser, bensinpris m.v. Miljøsertifisering av egen virksomhet er et godt sted å begynne.

Miljøsertifisering er fullt gjennomførbart for de fleste virksomheter. Ett eksempel er Hoston Miljøservice AS i Orkdal, Sør-Trøndelag. De er et selskap som blant annet driver med tømming og mobil rensing av slam fra septiktanker og renseanlegg. De er ca 6 ansatte, og har vært miljøsertifisert siden 2006.

Sertifisering krever litt tid og et systematisk arbeid, men er kanskje først og fremst et spørsmål om vilje til miljøfokus i virksomheten.

Noen mediabedrifter (gjerne lokalaviser) som tar utfordringen?