– Der er neppe grunn til å overdrive sympatien

Holocaust. Vi tror kanskje vi kjenner historien. Om alle de millioner av jøder som nazistene på utspekulert vis tok livet av under andre verdenskrig. Auschwitz og de andre konsentrasjonsleirene. Kjent stoff. Eller…?

På samme vis som hendelsene 22/7, reiser Holocaust for evig og alltid det store spørsmålet: Hvordan kunne det skje? I motsetning til 22/7 var ikke Holocaust én manns verk. Tyskland, en europeisk kulturnasjon – hvordan kunne du? Glem heller ikke alle de villige medhjelpere i flere land som bidro til at det kunne skje.

Marion A. Kaplan har skrevet boken «Between Dignity and Despair: Jewish Life in Nazi Germany«. Her viser hun gjennom mange små historier hvordan jødene i Tyskland fikk merke at Hitler og nazistene kom til makten i 1933. På kort tid klarte nazistene å demontere demokratiet og fundamentet for rettssikkerhet for innbyggerne – og for jødene spesielt. Til stor jubel fra massene. Vilkårlige overgrep og drap i begynnelsen ble snart satt i system. En kan bare prøve å forestille seg hvordan livet som jøde i Tyskland var fra 1933 og fram mot krigen. #denfølelsen, som det heter på Twitter.

Hvordan fanget man i Norge opp det som var i ferd med å skje med jødene? Hvordan var debatten her? Hva meldte avisene om det som foregikk i Tyskland? Hvilke holdninger til det hadde «folk flest»? Spørsmålene er mange.

Aftenpostens avisarkiv (tilgjengelig som egen app i App store, for øvrig) gir spennende lesning om valget i Tyskland i mars 1933 og tiden etterpå. Nesten daglig rapporteres det fra utviklingen i Tyskland, og ikke minst om situasjonen for jødene. Mye av det som skrives om jødene har en nøktern tone. Om de «påståtte» overgrepene som utenlandske media rapporterer om.

Gjennom små og store artikler og avisinnlegg i Aftenposten våren 1933 får jeg følelsen av et kanskje noe annet klima i samfunnsdebatten enn i dag. En hver tvil om dette feies til side når jeg leser lederen i Aftenposten 4. april 1933, med overskrift «Jødehat». Her kommer det til overflaten svært tydelige holdninger. Det begynner med følgende:

«Det kan ikke være tvil om at tyskernes aksjon mot jødene i disse dager skaper en forsterket jødesympati ute i verden, som disse Istraels sønner ikke fortjener.»

Lederartikkelen referer til det jødehat som finnes også i Norge, og kommenterer:

«Derimot kan vi innrømme at en tusenårig kamp mot allverdens vanskeligheter har gitt jødene en spesiell smidighet og en særlig begavelse i å øine muligheter og utveier i alle situasjoner – egenskaper som vi på vår side burde møte med solide lover, germansk dyktighet og med forsterket årvåkenhet. Vi kan ikke befri oss fra den tanke, at det også skyldes svakheter ved oss selv, når jødene så ofte trekker det lengste strå.

Med disse betraktninger vilde vi advare mot å dømme for strengt om tyskernes oppgjør med jødene – et opgjør som vi ikke kjenner forutsetningene for. Det er et tiltalende trekk å sympatisere med den forfulgte, men der er neppe grunn til å overdrive sympatien.»

Jeg vet ikke i hvor stor grad Aftenpostens lederartikkel gjenspeiler holdningene generelt i Norge på 1930-tallet. For meg gir artikkelen likevel et bidrag til å nyansere bildet jeg har hatt om holdninger som ga grobunn for Holocaust, og gir økt innsikt i alle de små og store elementer som førte til at det faktisk kunne skje.

For det er vel det som er viktig, at vi aldri slutter å stille spørsmålet om hvordan det ufattelige kunne skje. Holocaust må aldri bli en historie vi føler oss ferdig med.

Reklamer
Ingen kommentarer så langt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s