Ditt navn om 76 år

I 1939 satt ekspedisjonssjef Carl Platou i Justisdepartementet og skrev en betenkning (notat), slik han hadde gjort så mange ganger før. Som en del av embedsverket var det hans rolle blant annet å gjøre vurderinger som politisk nivå kunne bruke når beslutninger skulle tas. Akkurat denne gangen dreide saken seg om hvordan Norge skulle stille seg til det å ta i mot jødiske flyktninger fra europeiske land hvor jøder var truet.

Nansenhjelpen forsøkte å organisere konkrete aksjoner for å berge ut grupper av jødiske barn fra Østerrike og Tsjekkoslovakia, hvor nazi-Tysklands jødeforfølgelser stadig sterkere kom til syne. Justisdepartementet fikk da spørsmål om Norge kunne ta i mot disse barna, og Platou satte seg ned ved sin kontorpult og skrev sin betenkning.

Lite visste juristen Carl Platou om at nettopp denne skriftlige betenkningen og hans navn 76 år senere skulle bli omtalt i Dagbladet, i en artikkel om hvordan det gikk med 21 jødiske barn fra Østerrike/Tsjekkoslovakia på et barnehjem i Oslo fra 1938 frem til de måtte flykte til Sverige i 1942. Berthold Grünfeld var et av disse barna.

Like lite visste også Platou om at han et par år etter å ha skrevet betenkningen kom til å bli avsatt fra sin stilling og arrestert av norske myndigheter under krigen.

Berthold Grünfelds datter Nina lager i 2015 film og bok om Nina Hasvoll, som var bestyrer ved det jødiske barnehjemmet hvor faren bodde like før og under krigen. I Dagbladets omtale 17. oktober om arbeidet med filmen, står følgende om Platous betenkning:

«Fra Justisdepartementet kommer det en skriftlig betenkning fra ekspedisjonssjef Platou, der han ber om at de foreldreløse jødiske barna ikke får oppholdstillatelse, fordi de kan komme til å bli en byrde for den norske stat.«

Justisminister Trygve Lie (Ap) godtok Platous betenkning. Norge hadde en stram innvandringspolitikk og særlig for jøder på denne tiden. Mange har skrevet om dette.

Det er i dag selvfølgelig vanskelig å vite akkurat hvorfor Platou formulerte seg som han gjorde i sin betenkning. Platou var visstnok bekymret for at det kunne bli et voksende jødehat i Norge om man tok inn for mange jøder. Den økonomiske belastningen var nok også et sterkt fremtredende moment for Platou, som i flere år som leder av riksgjeldsmeglingsinstituttet hadde arbeidet med å løse de store økonomiske utfordringene i kommunene siden 1920-tallet.

I oktober 1941 ble Platou avskjediget av NS-minister Riisnæs og kort etter arrestert av tyskerne. Han satt på Møllergata 19, Grini og Bredtvedt, men slapp ut før jul 1942 på grunn av sykdom. Etter den tyske kapitulasjon 8. mai 1945 ble Platou av Hjemmefrontens ledelse utpekt som rådmann i Justisdepartementet, og 1. november samme år ble han utnevnt til fylkesmann i Oslo og Akershus. Han satt i dette embetet til han gikk av ved oppnådd pensjonsalder i 1955.

Det er mange ulike sider ved denne historien. Det som slår meg når jeg leser artikkelen i Dagbladet, er enkeltmenneskets personlige rolle og ansvar, og hvordan de beslutninger vi tar blir å hefte ved oss kanskje mye lengre enn vi tror.

Hva vil ditt navn bli nevnt i sammenheng med om 76 år? Det kan være noe å tenke på også i dagens Norge og Europa.

 

Reklamer

Mot evigheten og forbi

Lekefiguren Buzz Lightyear (en Space Ranger fra Stjernekommandoen) i animasjonsfilmen Toy Story strakte armen mot verdensrommet og sa de magiske ordene: “Mot evigheten og forbi!”. Buzz oppdaget for øvrig etter hvert i filmen at det nok var lettere å rope ut dette enn faktisk å gjøre det.

Slik er det også for oss som er satt til å styre økonomien i en kommune. Det er ikke nok – i kommunale planer med ambisjoner for det meste – å se mot stjernene, strekke armen i været og skyte fart mot visjonene. Så kjedelig det enn er, må en dessverre også ta hensyn til kommuneøkonomien. Nedtur. Både årsbudsjettet og den fireårige økonomiplanen må være i balanse, som det heter. Utgiftene må tilpasses de inntektene kommunen har.

For de utålmodige som ikke synes kommuneøkonomi er spesielt pirrende: Jeg kommer snart til hovedtemaet, så heng med videre. Kanskje ser du sammenhengen om litt.

Noen år kan en kanskje drive kommunen med høyere utgifter enn inntekter. Det en da gjør er å spe på driftsbudsjettet med midler som tidligere år er satt til side som reserver – fondsmidler. Det går gjerne fint ett år, to år, kanskje tre. Men når fondsmidlene etter hvert er brukt opp (og forhåpentligvis i god tid før), skjønner man at mer varige løsninger må finnes for å skape balanse i budsjettet. Utgiftene må ned og/eller inntektene må opp. Jo da, det finnes andre triks også. For eksempel å skyve (stadig større) deler av pensjonskostnadene foran seg en del år, eller å føre som driftsinntekt momskompensasjonen fra investeringer. Alle slike triks har imidlertid det til felles at en før eller senere blir avslørt og må slutte med slike kreative løsninger.

Budskapet er relativt enkelt å forstå for de fleste. En kan ikke over tid bruke mer penger (les: ressurser) enn det en har. Kommunens framtidsplaner må også innrettes etter denne enkle regelen.

Langt mer krevende er det å utforme og finne en forståelig regel for bruken av naturressursene til planeten vår. De menneskeskapte klimaendringene er et høyaktuelt eksempel på dette. “The heat is on”, som Agnetha Fältskog sang så framsynt allerede i 1983.

Samlet sett har vi nå et historisk høyt forbruk av naturens ressurser. Dette skaper likevel i liten grad allmenn bekymring for om ressursbruken er holdbar i det lange løp. Jo mer vi klarer å bore, sprenge og grave ut av Moder Jord, desto bedre går det med oss. Vi bruker opp våre felles “fondsmidler” i et høyt tempo, for å holde på sammenligningen med kommunebudsjettet. Brutto nasjonalprodukt (BNP) øker, Norges Bank kan notere en fin *vekst* i økonomien og vi kan leve lenge i landet. Dette minner mistenkelig mye om Buzz Lightyears slagord, ikke sant?

Kanskje er det dimensjonene på det hele som blir for store for oss. Fra hvert vårt lokale ståsted er det vanskelig å få øye på problemene med høyt ressursforbruk. Det er i det daglige rett og slett lite som tyder på at ressursene ikke er uendelige. Avfall i alle former kildesorteres jo på forskriftsmessig vis og bare… forsvinner. Det er gitt svært få av oss å få gjøre som Buzz Lightyear, betrakte jordkloden utenfra og på avstand. Hadde vi også kunnet se Jorda utenfra, ville det kanskje vært mer begripelig for oss at vår klode er et lite, lukket system med begrensede ressurser, og at det er en hårfin balanse (som i kommunebudsjettet) å få stilt inn alle elementer slik at det er levelige forhold for menneskearten.

(Foto: NASA)

Johan Rockström og hans medforskere i Stockholm Resilience Centre publiserte i 2009 et arbeid hvor de har identifisert ni ulike tålegrenser for planeten vår ('planetary boundaries'). Innenfor disse tålegrensene har vi noenlunde levelige vilkår. Vi har etter forskernes oppfatning allerede overskredet tre av de ni tålegrensene.

De ni tålegrensene for naturen er: Klimaendring, raten av tapt biologisk mangfold, biogeokjemisk syklus (både nitrogen og fosfor), ozonnedbryting i stratosfæren, forsuring av havet, globalt vannforbruk, endring i arealbruk, atmosfærisk partikkelbelastning og miljøgifter.

Klimagassutslipp/klimaendring er en av de tre tålegrensene vi har overskredet. Atmosfærisk CO2-nivå burde vært på maksimalt 350 ppm (parts per million) for å unngå mer enn 2 graders økning i snittemperaturen på Jorda. Vi har nå allerede passert 400 ppm og nivået øker jevnt og trutt for hvert år som går.

Det anslås at menneskelig aktivitet allerede også har overskredet tålegrensen for raten av tapt biologisk mangfold, og for endringer i det globale nitrogenkretsløpet. Vi nærmer oss raskt tålegrensen for det globale fosforkretsløpet, globalt vannforbruk, forsuring av havet, og global endring i arealbruk.

Om en kommune ikke klarer å holde balanse i budsjettet eller i den fireårige økonomiplanen sin, står statlige myndigheter (fylkesmannen) klare til å holde kommunen i ørene. Man havner i slike tilfeller på den beryktede ROBEK-lista (Register om betinget godkjenning og kontroll) og følges da opp med ekstra kontrolltiltak for å komme på rett kjøl. Ingen kommune med respekt for seg selv ønsker å havne på lista. 46 kommuner står likevel i skrivende stund på lista.

På nasjonalt og internasjonalt nivå behøves det åpenbart nye økonomiske styringssystemer som også tar hensyn til balansen i naturen. BNP er en mangelfull indikator. Forbruket av de begrensede ressursene og belastningen på de tjenestene naturen gir oss, må komme med i regnestykket.

Så bør det kanskje også her opprettes en slags ROBEK-liste hvor man plasserer stater som ikke klarer å holde orden i den store balansen?

 

Kjente jeg deg – egentlig?

Kanskje en søkt kobling til Rolf Jacobsens sterke dikt «Kjente jeg deg?«, som har et helt annet tema. Men likevel: det er et grunnleggende spørsmål som kan stilles i mange sammenhenger. På ett vis kan det også handle om å utfordre ens egne forutinntatte oppfatninger eller fordommer, om du vil. Det som nå har utløst min bruk av dette spørsmålet, er den nye bølgen av synspunkter omkring inndelingen av kommuner i landet, og ikke minst alle de som framfører bastante oppfatninger om hvor elendig det står til i de små kommunene. Konklusjonen som trekkes er enkel: her må kommunene slås sammen.

Når en skuer ut over landet med ståsted i hovedstaden eller andre større sentra, kan en ha forståelse for at det synes åpenbart at små kommuner (som vi har mange av) med opptil noen få tusen innbyggere, neppe kan gi gode løsninger for innbyggerne. Et annet sentralt argument som nå kommer fra flere, er at det er urettferdig at de som bor i de større kommunene må ta rekninga som følger av at små kommuner er dyrere i drift.

På lederplass i Dagens Næringsliv 18.09.2010 tråkker man til: «Småkommuner er også dyre i drift. Storsamfunnet bidrar betydelig. Det har aldri vært noen demokratisk rett at andre skal betale regningene.» En harmdirrende pekefinger. En halvvering av antall kommuner er løsningen.

Det er bra med en diskusjon og vurdering av hvilken organisering av samfunnet vi bør ha framover. Endringer i strukturer, behov, løsninger osv kan medføre behov for nye inndelinger og omfordeling av oppgavene som skal løses. Det en imidlertid kan ønske seg, er en mer nyansert samfunnsdebatt om temaet, hvor påstander i større grad dokumenteres. Noen ganger kan det faktisk være forskjell på det en TROR, og det som (hvis en tar seg bryet med å sjekke tilgjengelige fakta) er VIRKELIG. Det kjedelige er selvsagt at virkeligheten har så utrolig mange flere aspekter ved seg enn de enkle konklusjonene som skaper de sterke innleggene i media.

Nylig kunne vi lese i Kommunal Rapport at grunnskolen i Flatanger (en kystkommune i Nord-Trøndelag med rundt 1100 innbyggere) rangeres på topp når skolenorge skal beskrives med statistikk. De oppnår svært gode læringsresultater, og har lærere med god kompetanse. Alt er tydeligvis ikke helsvart ute i distriktsnorge.

Ja. Det er åpenbart at skoleklasser med maksimalt antall elever (for eksempel i Oslo) er billigere å drive enn en skoleklasse med færre elever (for eksempel i Flatanger kommune). Ta en titt på norgeskartet. Det er klart det på mange områder koster mer pr tjenestemottaker å gi et tjenestetilbud i spredtbygde områder med et lite antall innbyggere, enn i mer konsentrerte sentra. Og rådmannens årslønn målt pr innbygger gir selvsagt et mye høyere tall i Flatanger enn i Oslo.

Fra Flatanger til nærmeste by Namsos er det ca en times reisetid gjennom vakkert landskap langs fjell og svingete veier. Kanskje kunne man styrt skolene og helsetilbudene i Flatanger fra Namsos. Det ville neppe gitt bedre skoleresultater for elevene, men noen ledende stillinger i Flatanger hadde en nok spart. Over tid kan en undre seg over hvordan dette ville påvirket Flatanger-samfunnet. Hvordan ville det påvirke flyttestrømmene i regionen? Hvor ville den økonomiske besparelsen på sikt tatt veien?   Med fortløpende endringer i inntektssystemet for kommunene og med skiftende regjeringer er dette vanskelig å forutse.

Som rådmann i en liten kommune er jeg ikke på noe vis nøytral i debatten om kommunenorges framtid. Jeg ser ikke bort fra at endringer av kommunegrenser kan være fornuftig mange steder, etter at en har veid alle potensielle fordeler og ulemper opp mot hverandre. Men om jeg er føler meg skråsikker på noe, så er det at svarene på hva som gir gode løsninger i kommunene framover, handler om mer enn å fastsette et tall på hvor mange kommuner vi skal ha.

Det gjøres utrolig mye bra arbeid også i mange små kommuner, som har mange svært engasjerte medarbeidere med god kompetanse og som – på grunn av små forhold – samarbeider godt med øvrige deler av kommuneorganisasjonen om å gi optimale tilbud til innbyggerne. Noe av dette kan en kalle smådriftsfordeler, og handler om at korte linjer og god oversikt kan gi raske beslutninger og godt tilpassede tjenester med god tilgjengelighet. Dette hører med i debatten om kommunenorge.

La debatten om kommunestruktur framover bli preget av raushet, nyanser og faktabaserte argumenter. Og mist ikke av syne alle de gode historiene som hver dag skapes mellom kommunen og innbyggerne også i småkommunene!

Forby samarbeid mellom kommuner?

I kommune-norge pågår det for tida en diskusjon som trolig oppleves å være for spesielt interesserte, men som berører svært prinsipielle sider av organiseringen av kommunene vi alle bor i. Sakens kjerne er om det fortsatt skal være forbudt for en gruppe kommuner å ha et helhetlig samarbeid innen flere områder.

I dag er lovverket faktisk slik at det i hovedsak bare er lagt til rette for et samarbeid fra saksområde til saksområde, uten en felles politisk og administrativ overbygning for alle samarbeidsområder.

Noen kommunesamarbeid er i dag organisert som interkommunale selskaper (IKS, med egen lov), for eksempel innen renovasjonsområdet. Skal de samme kommunene som har renovasjonsselskapet også samarbeide om for eksempel barnevern, blir det gjerne organisert på annen måte med en annen politisk/administrativ styringsform, for eksempel ved at en av kommunene opererer som vertskommune.

Og slik fortsetter det med organisering av samarbeid om legevaktordning, it-løsninger, osv. Oppdelt, enkeltvis, og ikke sjelden med en en relativt svak kobling tilbake til kommunestyrene i eierkommunene. NIVI Analyse har på oppdrag av KS laget et notat som beskriver status om interkommunalt samarbeid (pdf, 2010).

Etter å ha gitt tillatelse til to nasjonale forsøk i Nord-Trøndelag med utprøving av en modell for et mer helhetlig kommunesamarbeid innen flere områder, har regjeringen nå fremmet et lovforslag som åpner for å tillate dette. Lovforslaget om den såkalte samkommune-modellen er nå ute på høring, og debatteres åpenbart heftig i mange organer med interesse i hvordan kommunene kan organisere sin virksomhet.

Hovedstyret i kommunenes interesseorganisasjon KS var tidlig ute allerede før sommeren med sin uttalelse, som konkluderer med at den nye modellen for interkommunalt samarbeid ikke bør tillates. Forbrukerrådet (noe overraskende) gikk ut med samme konklusjon. Buskerud fylkeskommune og Ålesund kommune konkluderer i sine uttalelser også med at slikt samarbeid ikke bør tillates. Flere uttalelser kommer sikkert til innen fristen i oktober, både for og i mot.

Overhalla kommune deltar sammen med Namsos, Namdalseid og Fosnes kommuner i Midtre Namdal samkommune. I fire år (fra 09.09.09) får vi ha dette som et forsøk med en organisering som loven ellers ikke tillater. Vi er landets andre samkommune, Verdal og Levanger var først ute (Innherred samkommune). Begge samkommunene har over tid utviklet et forpliktende samarbeid på en rekke områder. I Midtre Namdal gjelder dette blant annet:

  • barnevern
  • miljø og landbruk
  • næringsutvikling
  • kommuneoverlege
  • legevakt
  • skatteoppkrever
  • IKT

Vi er nå i ferd med å etablere også felles organisering av NAV, og flere samarbeidsområder vurderes. I Midtre Namdal hadde vi også tidligere samarbeid innen stort sett de samme områdene som vi har nå, men med en mer fragmentert organisering. Enkelt sagt gikk dette ut på at det for hver samarbeidsordning var et eget lite styre med representanter fra deltakerkommunene. I tillegg var det et regionråd med to politikere fra hver kommune, som i praksis hadde få konkrete oppgaver, ut over å være et politisk forum hvor felles interesser kunne drøftes og formidles.

Etter å ha prøvd dette noen år, ble samarbeidet evaluert. Konklusjonen ble kort sagt at en ønsket å få samlet samarbeidsområdene under en felles «paraply» for å få et mer helhetlig grep om samarbeidet. Etter å ha søkt staten, fikk vi av Kongen i statsråd tillatelse til å prøve ut samkommunemodellen. Vi har nå et samkommunestyre bestående av 23 representanter (Overhalla 5, Namsos 11, Namdalseid 4 og Fosnes 3), med en ordfører og en administrasjonssjef i ledelse av samkommunen. Ordfører- og administrasjonssjefsrollene går på omgang (1 år hver) mellom hhv. ordførerne og rådmennene i eierkommunene.

Det er selvsagt for tidlig å trekke noen konklusjon om hvor vellykket samarbeidet vårt nå fungerer. Modellen skal prøves ut, politikk skal utøves i det nye samkommunestyret og tjenestene skal utvikles. Dette skal senere evalueres.

Så kan en jo spørre seg hvorfor flere sentrale aktører i det offentlige nå ikke vil at vår modell for samarbeid skal tillates. Argumentene er i korte trekk at man ser demokratiske problemer med organiseringen, og at man i stedet mener at kommunene bør slå seg sammen.

Det finnes åpenbart argumenter for at det bør bli færre kommuner i landet. Og det finnes argumenter for det motsatte. Spørsmålet er likevel om det først og fremst skal være mangelen på lovlige og funksjonelle samarbeidsformer mellom kommunene, som skal resultere i ønsket (for de som mener det) kommunestruktur. Spørsmålet er også om samkommunemodellen er dårligere på demokrati enn de øvrige samarbeidsformene som dagens lovverk tillater. Jeg tror svaret på begge spørsmål er nei.

Vil man slå sammen kommuner, bør argumentene for dette kunne stå på egne ben, uten hjelp av et snevert lovverk for samarbeidsmuligheter.

Med den geografien vi har i landet, vil det trolig være behov for kommunesamarbeid nær sagt uansett hvilken kommunestruktur som kommer. Å legge for snevre begrensninger på hvilke former for samarbeid som tillates, kan resultere i dårligere løsninger for kommunene og deres tjenestemottakere.

Har du synspunkter, hører jeg gjerne fra deg! 🙂