Kanskje en søkt kobling til Rolf Jacobsens sterke dikt «Kjente jeg deg?«, som har et helt annet tema. Men likevel: det er et grunnleggende spørsmål som kan stilles i mange sammenhenger. På ett vis kan det også handle om å utfordre ens egne forutinntatte oppfatninger eller fordommer, om du vil. Det som nå har utløst min bruk av dette spørsmålet, er den nye bølgen av synspunkter omkring inndelingen av kommuner i landet, og ikke minst alle de som framfører bastante oppfatninger om hvor elendig det står til i de små kommunene. Konklusjonen som trekkes er enkel: her må kommunene slås sammen.

Når en skuer ut over landet med ståsted i hovedstaden eller andre større sentra, kan en ha forståelse for at det synes åpenbart at små kommuner (som vi har mange av) med opptil noen få tusen innbyggere, neppe kan gi gode løsninger for innbyggerne. Et annet sentralt argument som nå kommer fra flere, er at det er urettferdig at de som bor i de større kommunene må ta rekninga som følger av at små kommuner er dyrere i drift.

På lederplass i Dagens Næringsliv 18.09.2010 tråkker man til: «Småkommuner er også dyre i drift. Storsamfunnet bidrar betydelig. Det har aldri vært noen demokratisk rett at andre skal betale regningene.» En harmdirrende pekefinger. En halvvering av antall kommuner er løsningen.

Det er bra med en diskusjon og vurdering av hvilken organisering av samfunnet vi bør ha framover. Endringer i strukturer, behov, løsninger osv kan medføre behov for nye inndelinger og omfordeling av oppgavene som skal løses. Det en imidlertid kan ønske seg, er en mer nyansert samfunnsdebatt om temaet, hvor påstander i større grad dokumenteres. Noen ganger kan det faktisk være forskjell på det en TROR, og det som (hvis en tar seg bryet med å sjekke tilgjengelige fakta) er VIRKELIG. Det kjedelige er selvsagt at virkeligheten har så utrolig mange flere aspekter ved seg enn de enkle konklusjonene som skaper de sterke innleggene i media.

Nylig kunne vi lese i Kommunal Rapport at grunnskolen i Flatanger (en kystkommune i Nord-Trøndelag med rundt 1100 innbyggere) rangeres på topp når skolenorge skal beskrives med statistikk. De oppnår svært gode læringsresultater, og har lærere med god kompetanse. Alt er tydeligvis ikke helsvart ute i distriktsnorge.

Ja. Det er åpenbart at skoleklasser med maksimalt antall elever (for eksempel i Oslo) er billigere å drive enn en skoleklasse med færre elever (for eksempel i Flatanger kommune). Ta en titt på norgeskartet. Det er klart det på mange områder koster mer pr tjenestemottaker å gi et tjenestetilbud i spredtbygde områder med et lite antall innbyggere, enn i mer konsentrerte sentra. Og rådmannens årslønn målt pr innbygger gir selvsagt et mye høyere tall i Flatanger enn i Oslo.

Fra Flatanger til nærmeste by Namsos er det ca en times reisetid gjennom vakkert landskap langs fjell og svingete veier. Kanskje kunne man styrt skolene og helsetilbudene i Flatanger fra Namsos. Det ville neppe gitt bedre skoleresultater for elevene, men noen ledende stillinger i Flatanger hadde en nok spart. Over tid kan en undre seg over hvordan dette ville påvirket Flatanger-samfunnet. Hvordan ville det påvirke flyttestrømmene i regionen? Hvor ville den økonomiske besparelsen på sikt tatt veien?   Med fortløpende endringer i inntektssystemet for kommunene og med skiftende regjeringer er dette vanskelig å forutse.

Som rådmann i en liten kommune er jeg ikke på noe vis nøytral i debatten om kommunenorges framtid. Jeg ser ikke bort fra at endringer av kommunegrenser kan være fornuftig mange steder, etter at en har veid alle potensielle fordeler og ulemper opp mot hverandre. Men om jeg er føler meg skråsikker på noe, så er det at svarene på hva som gir gode løsninger i kommunene framover, handler om mer enn å fastsette et tall på hvor mange kommuner vi skal ha.

Det gjøres utrolig mye bra arbeid også i mange små kommuner, som har mange svært engasjerte medarbeidere med god kompetanse og som – på grunn av små forhold – samarbeider godt med øvrige deler av kommuneorganisasjonen om å gi optimale tilbud til innbyggerne. Noe av dette kan en kalle smådriftsfordeler, og handler om at korte linjer og god oversikt kan gi raske beslutninger og godt tilpassede tjenester med god tilgjengelighet. Dette hører med i debatten om kommunenorge.

La debatten om kommunestruktur framover bli preget av raushet, nyanser og faktabaserte argumenter. Og mist ikke av syne alle de gode historiene som hver dag skapes mellom kommunen og innbyggerne også i småkommunene!

I kommune-norge pågår det for tida en diskusjon som trolig oppleves å være for spesielt interesserte, men som berører svært prinsipielle sider av organiseringen av kommunene vi alle bor i. Sakens kjerne er om det fortsatt skal være forbudt for en gruppe kommuner å ha et helhetlig samarbeid innen flere områder.

I dag er lovverket faktisk slik at det i hovedsak bare er lagt til rette for et samarbeid fra saksområde til saksområde, uten en felles politisk og administrativ overbygning for alle samarbeidsområder.

Noen kommunesamarbeid er i dag organisert som interkommunale selskaper (IKS, med egen lov), for eksempel innen renovasjonsområdet. Skal de samme kommunene som har renovasjonsselskapet også samarbeide om for eksempel barnevern, blir det gjerne organisert på annen måte med en annen politisk/administrativ styringsform, for eksempel ved at en av kommunene opererer som vertskommune.

Og slik fortsetter det med organisering av samarbeid om legevaktordning, it-løsninger, osv. Oppdelt, enkeltvis, og ikke sjelden med en en relativt svak kobling tilbake til kommunestyrene i eierkommunene. NIVI Analyse har på oppdrag av KS laget et notat som beskriver status om interkommunalt samarbeid (pdf, 2010).

Etter å ha gitt tillatelse til to nasjonale forsøk i Nord-Trøndelag med utprøving av en modell for et mer helhetlig kommunesamarbeid innen flere områder, har regjeringen nå fremmet et lovforslag som åpner for å tillate dette. Lovforslaget om den såkalte samkommune-modellen er nå ute på høring, og debatteres åpenbart heftig i mange organer med interesse i hvordan kommunene kan organisere sin virksomhet.

Hovedstyret i kommunenes interesseorganisasjon KS var tidlig ute allerede før sommeren med sin uttalelse, som konkluderer med at den nye modellen for interkommunalt samarbeid ikke bør tillates. Forbrukerrådet (noe overraskende) gikk ut med samme konklusjon. Buskerud fylkeskommune og Ålesund kommune konkluderer i sine uttalelser også med at slikt samarbeid ikke bør tillates. Flere uttalelser kommer sikkert til innen fristen i oktober, både for og i mot.

Overhalla kommune deltar sammen med Namsos, Namdalseid og Fosnes kommuner i Midtre Namdal samkommune. I fire år (fra 09.09.09) får vi ha dette som et forsøk med en organisering som loven ellers ikke tillater. Vi er landets andre samkommune, Verdal og Levanger var først ute (Innherred samkommune). Begge samkommunene har over tid utviklet et forpliktende samarbeid på en rekke områder. I Midtre Namdal gjelder dette blant annet:

• barnevern
• miljø og landbruk
• næringsutvikling
• kommuneoverlege
• legevakt
• skatteoppkrever
• IKT

Vi er nå i ferd med å etablere også felles organisering av NAV, og flere samarbeidsområder vurderes. I Midtre Namdal hadde vi også tidligere samarbeid innen stort sett de samme områdene som vi har nå, men med en mer fragmentert organisering. Enkelt sagt gikk dette ut på at det for hver samarbeidsordning var et eget lite styre med representanter fra deltakerkommunene. I tillegg var det et regionråd med to politikere fra hver kommune, som i praksis hadde få konkrete oppgaver, ut over å være et politisk forum hvor felles interesser kunne drøftes og formidles.

Etter å ha prøvd dette noen år, ble samarbeidet evaluert. Konklusjonen ble kort sagt at en ønsket å få samlet samarbeidsområdene under en felles «paraply» for å få et mer helhetlig grep om samarbeidet. Etter å ha søkt staten, fikk vi av Kongen i statsråd tillatelse til å prøve ut samkommunemodellen. Vi har nå et samkommunestyre bestående av 23 representanter (Overhalla 5, Namsos 11, Namdalseid 4 og Fosnes 3), med en ordfører og en administrasjonssjef i ledelse av samkommunen. Ordfører- og administrasjonssjefsrollene går på omgang (1 år hver) mellom hhv. ordførerne og rådmennene i eierkommunene.

Det er selvsagt for tidlig å trekke noen konklusjon om hvor vellykket samarbeidet vårt nå fungerer. Modellen skal prøves ut, politikk skal utøves i det nye samkommunestyret og tjenestene skal utvikles. Dette skal senere evalueres.

Så kan en jo spørre seg hvorfor flere sentrale aktører i det offentlige nå ikke vil at vår modell for samarbeid skal tillates. Argumentene er i korte trekk at man ser demokratiske problemer med organiseringen, og at man i stedet mener at kommunene bør slå seg sammen.

Det finnes åpenbart argumenter for at det bør bli færre kommuner i landet. Og det finnes argumenter for det motsatte. Spørsmålet er likevel om det først og fremst skal være mangelen på lovlige og funksjonelle samarbeidsformer mellom kommunene, som skal resultere i ønsket (for de som mener det) kommunestruktur. Spørsmålet er også om samkommunemodellen er dårligere på demokrati enn de øvrige samarbeidsformene som dagens lovverk tillater. Jeg tror svaret på begge spørsmål er nei.

Vil man slå sammen kommuner, bør argumentene for dette kunne stå på egne ben, uten hjelp av et snevert lovverk for samarbeidsmuligheter.

Med den geografien vi har i landet, vil det trolig være behov for kommunesamarbeid nær sagt uansett hvilken kommunestruktur som kommer. Å legge for snevre begrensninger på hvilke former for samarbeid som tillates, kan resultere i dårligere løsninger for kommunene og deres tjenestemottakere.

Har du synspunkter, hører jeg gjerne fra deg! 🙂