«Verden trenger energi»

Spør journalister en leder i Statoil om han eller hun er bekymret for klimaendringene, får de høre det samme innøvde mantraet hver gang. Det om at det er mange fattige i verden som mangler energi og at Statoil derfor skal fortsette som før med å levere fossil energi (underforstått: til verdens fattige). Dette forsvarsargumentet forsterkes gjerne med et poeng om at Statoils fossile produksjon har noe lavere CO2-avtrykk enn andres fossile produksjon, og dessuten at norsk gass er bedre for klimaet enn kull. Vi må ha to tanker i hodet samtidig, sier de. Både tenke klima og at vi må fortsette å levere (fossil) energi. «Verden trenger energi», sier de.

Statoil-ledere er gjerne bereiste mennesker. De vil av og til også fortelle en gripende historie om at de har vært i fjerne himmelstrøk og selv sett mennesker leve strevsomme liv i mangel på lett tilgjengelig energi. De har dermed fått en klar ledestjerne og visjon for arbeidet i Statoil, nemlig å fortsette som før med å produsere og levere fossil energi. End of story – slik Statoil ser det. Spissformulert, javel – men likevel.

Samtidig skal vi (også i følge lederne i Statoil) tenke på klimaet. La oss gjøre det. Tenke, tenke, tenke – hardt og grundig. Vi kan starte forsiktig med å tenke at vi vet at klimaendringene pågår for fullt. At i løpet av de nærmeste tiårene mot midten og slutten av dette hundreåret (og senere i økende grad) vil mange områder på kloden bli betydelig varmere og få mer ekstremvær. Mange områder vil bli vanskelige for mennesker å leve i. Områder i dag med tørke, vil bli vesentlig tørrere. Andre steder vil det bli langt mer nedbør, med fare for flommer og ras. Grunnlaget for matproduksjon vil mange steder bli kraftig forverret. Tilgangen på drikkevann vil mange steder bli svært vanskelig (slik det allerede er blitt mange steder). Folk må flytte på seg for å overleve. Klimaflyktninger. Flykte langt. En kamp om de grunnleggende ressursene. Alt dette vil gi grobunn for nye og sterkere konflikter mellom folk og mellom nasjoner.

Mange av de fjerne himmelstrøkene som lederne i Statoil har besøkt og har gripende historier fra, vil bli rammet av disse klimaendringene langt sterkere enn vi her på berget. De som lever i disse områdene har en allerede hardt prøvet hverdag som vil bli langt mer krevende, om ikke umulig. Vil menneskene som bor der da takke Statoil? Takke for at norske Statoil har bidratt til å levere billig fossil energi som nettopp har bidratt til å skape de altoverskyggende klimaendringene de står overfor? Jeg tror ikke det. Jeg tviler også på om argumentet om marginalt lavere norsk CO2-avtrykk på den fossile energien heller vil gjøre noe større inntrykk på de berørte menneskene.

Lederne i Statoil skjønner selvsagt dette. Vi snakker tross alt om noen av landets skarpeste hjerner. Dyktige folk, dyktige ledere, ingen tvil om det. «Livsløgn» blir dermed feil begrep å bruke på den argumentasjonen selskapet gjerne drar frem når klimaet kommer opp som tema. Argumentasjonen om «energi til verdens fattige» har imidlertid en slags indre logikk med et sosialt tilsnitt som åpenbart er godt nok til å berolige opinionen, de folkevalgte på Stortinget, de ansatte i Statoil og deres familier. Det funker, rett og slett.

Kanskje er også Statoils argumentasjon den eneste mulige offisielle forklaringen på at vi (som eier Statoil) skal fortsette som før med fossile energileveranser, om vi samtidig skal ha en viss troverdighet i klimadebatten. Det vil være et mindre salgbart argument å gå ut med at vi fortsetter som før fordi det gjør at vi kan opprettholde det særskilt høye velstandsnivået vårt. Arbeidsplassene det gir oss. Norge slik vi kjenner det. Det hadde vært det ærlige svaret.

Norge produserer olje, gass, skiferolje/-gass, olje fra tjæresand og kull (Svalbard). You name it. Vi gjør alt, og har samtidig konstruert en labyrint av argumentasjon for å forklare at alt vi gjør, gjør vi bedre enn noen andre og derfor må vi fortsette med det. «Verden trenger energi». En samlet argumentasjon som åpenbart bygger på en ønsket forestilling om at vi har godt med tid til løse klimautfordringene.

Godt med tid? Den hittil siste klimarapporten som nylig ble utgitt av Jens Stoltenberg & co, presiserer at vi har maks 15 år på oss til å iverksette en total omforming av samfunnet i klimanøytral retning. De fleste klimaforskere sier samtidig at, slik det ser ut nå med mangel på iverksetting av effektive tiltak, det vil være svært vanskelig å klare å holde verden på en kurs som tilsier maksimalt to grader global oppvarming i snitt. To grader er den anbefalte øvre grensen for det man håper er forsvarlig temperaturøkning. Vi er på full fart mot minst 3-4 grader. En helt annen verden. Vi ligger ikke foran skjema til å lykkes, vi er etter skjema. Ingen sikkerhetsmarginer å gå på. Vi har dermed ikke god tid. Vi har rett og slett ingen tid å miste når vi skal erstatte fossil energi med fornybare kilder. Det er det reelle bildet vi må forholde oss til, men som vi som olje-, gass- og kullnasjon (inkludert tjæresand) ikke liker å høre om.

Tenk på det neste gang du hører norske ledere i olje- og gassnæringen snakke om at «verden trenger energi». Verden trenger fornybar energi. Verden trenger hurtigst mulig å avvikle fossil energi.

Det vil ikke være teknologien det stopper på.

Reklamer
Ingen kommentarer så langt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s