Stikkordarkiv: Holocaust

Ditt navn om 76 år

I 1939 satt ekspedisjonssjef Carl Platou i Justisdepartementet og skrev en betenkning (notat), slik han hadde gjort så mange ganger før. Som en del av embedsverket var det hans rolle blant annet å gjøre vurderinger som politisk nivå kunne bruke når beslutninger skulle tas. Akkurat denne gangen dreide saken seg om hvordan Norge skulle stille seg til det å ta i mot jødiske flyktninger fra europeiske land hvor jøder var truet.

Nansenhjelpen forsøkte å organisere konkrete aksjoner for å berge ut grupper av jødiske barn fra Østerrike og Tsjekkoslovakia, hvor nazi-Tysklands jødeforfølgelser stadig sterkere kom til syne. Justisdepartementet fikk da spørsmål om Norge kunne ta i mot disse barna, og Platou satte seg ned ved sin kontorpult og skrev sin betenkning.

Lite visste juristen Carl Platou om at nettopp denne skriftlige betenkningen og hans navn 76 år senere skulle bli omtalt i Dagbladet, i en artikkel om hvordan det gikk med 21 jødiske barn fra Østerrike/Tsjekkoslovakia på et barnehjem i Oslo fra 1938 frem til de måtte flykte til Sverige i 1942. Berthold Grünfeld var et av disse barna.

Like lite visste også Platou om at han et par år etter å ha skrevet betenkningen kom til å bli avsatt fra sin stilling og arrestert av norske myndigheter under krigen.

Berthold Grünfelds datter Nina lager i 2015 film og bok om Nina Hasvoll, som var bestyrer ved det jødiske barnehjemmet hvor faren bodde like før og under krigen. I Dagbladets omtale 17. oktober om arbeidet med filmen, står følgende om Platous betenkning:

«Fra Justisdepartementet kommer det en skriftlig betenkning fra ekspedisjonssjef Platou, der han ber om at de foreldreløse jødiske barna ikke får oppholdstillatelse, fordi de kan komme til å bli en byrde for den norske stat.«

Justisminister Trygve Lie (Ap) godtok Platous betenkning. Norge hadde en stram innvandringspolitikk og særlig for jøder på denne tiden. Mange har skrevet om dette.

Det er i dag selvfølgelig vanskelig å vite akkurat hvorfor Platou formulerte seg som han gjorde i sin betenkning. Platou var visstnok bekymret for at det kunne bli et voksende jødehat i Norge om man tok inn for mange jøder. Den økonomiske belastningen var nok også et sterkt fremtredende moment for Platou, som i flere år som leder av riksgjeldsmeglingsinstituttet hadde arbeidet med å løse de store økonomiske utfordringene i kommunene siden 1920-tallet.

I oktober 1941 ble Platou avskjediget av NS-minister Riisnæs og kort etter arrestert av tyskerne. Han satt på Møllergata 19, Grini og Bredtvedt, men slapp ut før jul 1942 på grunn av sykdom. Etter den tyske kapitulasjon 8. mai 1945 ble Platou av Hjemmefrontens ledelse utpekt som rådmann i Justisdepartementet, og 1. november samme år ble han utnevnt til fylkesmann i Oslo og Akershus. Han satt i dette embetet til han gikk av ved oppnådd pensjonsalder i 1955.

Det er mange ulike sider ved denne historien. Det som slår meg når jeg leser artikkelen i Dagbladet, er enkeltmenneskets personlige rolle og ansvar, og hvordan de beslutninger vi tar blir å hefte ved oss kanskje mye lengre enn vi tror.

Hva vil ditt navn bli nevnt i sammenheng med om 76 år? Det kan være noe å tenke på også i dagens Norge og Europa.

 

– Der er neppe grunn til å overdrive sympatien

Holocaust. Vi tror kanskje vi kjenner historien. Om alle de millioner av jøder som nazistene på utspekulert vis tok livet av under andre verdenskrig. Auschwitz og de andre konsentrasjonsleirene. Kjent stoff. Eller…?

På samme vis som hendelsene 22/7, reiser Holocaust for evig og alltid det store spørsmålet: Hvordan kunne det skje? I motsetning til 22/7 var ikke Holocaust én manns verk. Tyskland, en europeisk kulturnasjon – hvordan kunne du? Glem heller ikke alle de villige medhjelpere i flere land som bidro til at det kunne skje.

Marion A. Kaplan har skrevet boken «Between Dignity and Despair: Jewish Life in Nazi Germany«. Her viser hun gjennom mange små historier hvordan jødene i Tyskland fikk merke at Hitler og nazistene kom til makten i 1933. På kort tid klarte nazistene å demontere demokratiet og fundamentet for rettssikkerhet for innbyggerne – og for jødene spesielt. Til stor jubel fra massene. Vilkårlige overgrep og drap i begynnelsen ble snart satt i system. En kan bare prøve å forestille seg hvordan livet som jøde i Tyskland var fra 1933 og fram mot krigen. #denfølelsen, som det heter på Twitter.

Hvordan fanget man i Norge opp det som var i ferd med å skje med jødene? Hvordan var debatten her? Hva meldte avisene om det som foregikk i Tyskland? Hvilke holdninger til det hadde «folk flest»? Spørsmålene er mange.

Aftenpostens avisarkiv (tilgjengelig som egen app i App store, for øvrig) gir spennende lesning om valget i Tyskland i mars 1933 og tiden etterpå. Nesten daglig rapporteres det fra utviklingen i Tyskland, og ikke minst om situasjonen for jødene. Mye av det som skrives om jødene har en nøktern tone. Om de «påståtte» overgrepene som utenlandske media rapporterer om.

Gjennom små og store artikler og avisinnlegg i Aftenposten våren 1933 får jeg følelsen av et kanskje noe annet klima i samfunnsdebatten enn i dag. En hver tvil om dette feies til side når jeg leser lederen i Aftenposten 4. april 1933, med overskrift «Jødehat». Her kommer det til overflaten svært tydelige holdninger. Det begynner med følgende:

«Det kan ikke være tvil om at tyskernes aksjon mot jødene i disse dager skaper en forsterket jødesympati ute i verden, som disse Istraels sønner ikke fortjener.»

Lederartikkelen referer til det jødehat som finnes også i Norge, og kommenterer:

«Derimot kan vi innrømme at en tusenårig kamp mot allverdens vanskeligheter har gitt jødene en spesiell smidighet og en særlig begavelse i å øine muligheter og utveier i alle situasjoner – egenskaper som vi på vår side burde møte med solide lover, germansk dyktighet og med forsterket årvåkenhet. Vi kan ikke befri oss fra den tanke, at det også skyldes svakheter ved oss selv, når jødene så ofte trekker det lengste strå.

Med disse betraktninger vilde vi advare mot å dømme for strengt om tyskernes oppgjør med jødene – et opgjør som vi ikke kjenner forutsetningene for. Det er et tiltalende trekk å sympatisere med den forfulgte, men der er neppe grunn til å overdrive sympatien.»

Jeg vet ikke i hvor stor grad Aftenpostens lederartikkel gjenspeiler holdningene generelt i Norge på 1930-tallet. For meg gir artikkelen likevel et bidrag til å nyansere bildet jeg har hatt om holdninger som ga grobunn for Holocaust, og gir økt innsikt i alle de små og store elementer som førte til at det faktisk kunne skje.

For det er vel det som er viktig, at vi aldri slutter å stille spørsmålet om hvordan det ufattelige kunne skje. Holocaust må aldri bli en historie vi føler oss ferdig med.