Kjente jeg deg – egentlig?

Kanskje en søkt kobling til Rolf Jacobsens sterke dikt «Kjente jeg deg?«, som har et helt annet tema. Men likevel: det er et grunnleggende spørsmål som kan stilles i mange sammenhenger. På ett vis kan det også handle om å utfordre ens egne forutinntatte oppfatninger eller fordommer, om du vil. Det som nå har utløst min bruk av dette spørsmålet, er den nye bølgen av synspunkter omkring inndelingen av kommuner i landet, og ikke minst alle de som framfører bastante oppfatninger om hvor elendig det står til i de små kommunene. Konklusjonen som trekkes er enkel: her må kommunene slås sammen.

Når en skuer ut over landet med ståsted i hovedstaden eller andre større sentra, kan en ha forståelse for at det synes åpenbart at små kommuner (som vi har mange av) med opptil noen få tusen innbyggere, neppe kan gi gode løsninger for innbyggerne. Et annet sentralt argument som nå kommer fra flere, er at det er urettferdig at de som bor i de større kommunene må ta rekninga som følger av at små kommuner er dyrere i drift.

På lederplass i Dagens Næringsliv 18.09.2010 tråkker man til: «Småkommuner er også dyre i drift. Storsamfunnet bidrar betydelig. Det har aldri vært noen demokratisk rett at andre skal betale regningene.» En harmdirrende pekefinger. En halvvering av antall kommuner er løsningen.

Det er bra med en diskusjon og vurdering av hvilken organisering av samfunnet vi bør ha framover. Endringer i strukturer, behov, løsninger osv kan medføre behov for nye inndelinger og omfordeling av oppgavene som skal løses. Det en imidlertid kan ønske seg, er en mer nyansert samfunnsdebatt om temaet, hvor påstander i større grad dokumenteres. Noen ganger kan det faktisk være forskjell på det en TROR, og det som (hvis en tar seg bryet med å sjekke tilgjengelige fakta) er VIRKELIG. Det kjedelige er selvsagt at virkeligheten har så utrolig mange flere aspekter ved seg enn de enkle konklusjonene som skaper de sterke innleggene i media.

Nylig kunne vi lese i Kommunal Rapport at grunnskolen i Flatanger (en kystkommune i Nord-Trøndelag med rundt 1100 innbyggere) rangeres på topp når skolenorge skal beskrives med statistikk. De oppnår svært gode læringsresultater, og har lærere med god kompetanse. Alt er tydeligvis ikke helsvart ute i distriktsnorge.

Ja. Det er åpenbart at skoleklasser med maksimalt antall elever (for eksempel i Oslo) er billigere å drive enn en skoleklasse med færre elever (for eksempel i Flatanger kommune). Ta en titt på norgeskartet. Det er klart det på mange områder koster mer pr tjenestemottaker å gi et tjenestetilbud i spredtbygde områder med et lite antall innbyggere, enn i mer konsentrerte sentra. Og rådmannens årslønn målt pr innbygger gir selvsagt et mye høyere tall i Flatanger enn i Oslo.

Fra Flatanger til nærmeste by Namsos er det ca en times reisetid gjennom vakkert landskap langs fjell og svingete veier. Kanskje kunne man styrt skolene og helsetilbudene i Flatanger fra Namsos. Det ville neppe gitt bedre skoleresultater for elevene, men noen ledende stillinger i Flatanger hadde en nok spart. Over tid kan en undre seg over hvordan dette ville påvirket Flatanger-samfunnet. Hvordan ville det påvirke flyttestrømmene i regionen? Hvor ville den økonomiske besparelsen på sikt tatt veien?   Med fortløpende endringer i inntektssystemet for kommunene og med skiftende regjeringer er dette vanskelig å forutse.

Som rådmann i en liten kommune er jeg ikke på noe vis nøytral i debatten om kommunenorges framtid. Jeg ser ikke bort fra at endringer av kommunegrenser kan være fornuftig mange steder, etter at en har veid alle potensielle fordeler og ulemper opp mot hverandre. Men om jeg er føler meg skråsikker på noe, så er det at svarene på hva som gir gode løsninger i kommunene framover, handler om mer enn å fastsette et tall på hvor mange kommuner vi skal ha.

Det gjøres utrolig mye bra arbeid også i mange små kommuner, som har mange svært engasjerte medarbeidere med god kompetanse og som – på grunn av små forhold – samarbeider godt med øvrige deler av kommuneorganisasjonen om å gi optimale tilbud til innbyggerne. Noe av dette kan en kalle smådriftsfordeler, og handler om at korte linjer og god oversikt kan gi raske beslutninger og godt tilpassede tjenester med god tilgjengelighet. Dette hører med i debatten om kommunenorge.

La debatten om kommunestruktur framover bli preget av raushet, nyanser og faktabaserte argumenter. Og mist ikke av syne alle de gode historiene som hver dag skapes mellom kommunen og innbyggerne også i småkommunene!

Reklamer

Kindled Spirits

Etter å ha testet ut e-bokleseprogrammet Kindle for pc en stund med god erfaring, bestilte jeg siste versjon av det fysiske lesebrettet (Kindle 3) fra Amazon da det i slutten av juli ble annonsert. Slo til på billigste versjon, dvs uten 3G men med Wifi trådløst nett, som med min planlagte bruk er fullt ut tilstrekkelig. 139 dollar. Med avgifter og frakt ble summen vel kr 1200,-. Brettet ble sendt en dag før antydet leveringsdato, en av de siste augustdagene. Det tok to dager fra USA til Oslo. Der måtte det åpenbart puste ut, ettersom det først 6 dager senere ble levert på døra her av Postens utsendte. Men pakken var som den skulle være, og alt fungerte som det skulle. Eksemplarisk pakket, forøvrig.

Det første spørsmålet var hvordan jeg skulle få av plastbelegget som dekket skjermen med bruksanvisning om hvordan man startet opp lesebrettet. Så gikk det opp for meg at det faktisk ikke var noe belegg, det var skjermbildet! Mitt første møte med e-Ink…

Tilkobling til trådløstnettet fungerte umiddelbart. Det gikk i det hele tatt smertefritt å komme i gang, og få lastet over de bøkene jeg tidligere hadde handlet på Amazon.com. Fungerte gjorte det også å sende over egne dokumenter (PDF) til lesebrettets egen epost-adresse.

Etter å ha brukt det noen dager, er min opplevelse at Kindle 3 er trolig lett (240 gram, lettere enn en paperback), utrolig tynn, god å holde i, fantastisk lesbarhet (noe helt annet enn en vanlig pc-skjerm), lett å orientere seg i, og med god funksjonalitet. Det er kjapt å gjøre oppslag i den innebygde ordboka. Det samme med søk (enten i boka du leser, i alle bøkene på brettet, eller på nett i Wikipedia, Google…).

Du kan gjøre notater, merke avsnitt, dele (Twitter/Facebook) avsnitt med kommentarer, osv.

Kindle 3 har en eksperimentell webleser (webkit), som er det den gir seg ut for, nemlig ekseprimentell. Har vist seg noe ustabil, men fungerer ellers sånn passe. Kjekt å ha, men du kjøper ikke en Kindle først og fremst for å bruke web.

OPPDATERT: Etter automatisk oppdatering med versjon 3.0.1, ser det ut til at webleseren er blitt svært stabil.

Med opptil 1 måned batteritid er ikke lading noe tema.

Lesing av bøker på brettet (som jo er hovedformålet) er rett og slett meget bra. Tror nesten jeg foretrekker det framfor en vanlig bok, som gjerne er tyngre.

Gode erfaringer så langt, altså. Kommer nok tilbake med flere synspunkter etter hvert.