Fragmentsamfunnet

I den hastige hverdagen er det lett å glemme å lete etter, forstå og savne svar på hvordan alt henger sammen. Alt vi omgir oss med, hvor kommer det egentlig fra? Hvordan og av hvem er det satt sammen? Hvem har brakt det hit?

Vi er blitt utrolig dyktige til å hente ut fragmenter av ressurser fra alle deler av kloden, frakte disse fragmentene til helt andre kontinenter og deretter bearbeide og sette sammen fragmentene til nye produkter. Skiftende hender (små og store) og maskiner tar i fragmentene hele veien. Få, om noen, kjenner hele historien.

Vi er fragmentsamfunnet. Bygget på løsrevne deler, bruddstykker. Fragmenter.

(Foto: flickr CC by gelinh)

Helhet og tydelig forståelse av sammenhenger er ikke det vi er sterkest på. La oss glatt innrømme det.

Spesialisering i et ufattelig omfang. Teknologisk utvikling. Produksjon der lønnskostnadene er desidert lavest. Storskala transportløsninger som gir knapt målbare fraktkostnader per enhet. Globalisering. Vi oppnår fantastiske resultater. Det meste er mulig å produsere til latterlig lave priser, og er dermed oppnåelig og tilgjengelig for de fleste av oss. I nærmest ubegrensede mengder. Tenk deg om. Du finner fort eksemplene selv. Ta bare en titt på Ebay, DealExtreme (DX, blant venner) eller tilsvarende om du trenger inspirasjon. Inspirasjon uten perspirasjon.

Det er slik vi vil ha det. Det er jo det.

Fotografen Marcus Bleasdale gir oss i en rapport fra Øst-Kongo et sterkt innblikk i en flik av den lange kjeden fra ressursene (fragmentene) hentes ut av bakken til de omsider havner i de mobiltelefonene og bærbare pc'ene vi kjøper. Vi er en vesentlig brikke i et spill og en konflikt de fleste av oss ikke aner vi er en del av. Ett eksempel og én konflikt av mange.

Tillater man seg å fundere litt over temaet og prøver å se det store i alt det små, kan det i et ubevoktet øyeblikk dukke opp uvante spørsmål. Sære og rare spørsmål som:

  • Er vi i fragmentsamfunnet blitt dyktigere enn hva vi samlet sett har godt av?
  • Har vi overvunnet hindringer vi ikke burde overvunnet? Klarte vi ikke å stoppe når vi først var i gang?
  • Makter vi å se og reagere i tide (eller i det hele tatt) om det på et gjerne fjernt sted (som Bangladesh, Øst-Kongo eller atmosfæren) i den komplekse kjeden oppstår skadevirkninger?
  • I det lange løp: Klarer vi å se noe som helst i et langt løp?
  • Er kompleksiteten i fragmentsamfunnet så høy at nettopp kompleksiteten blir vårt viktigste alibi for ikke å se helheten og sammenhengene i alt vi driver med?

For å bryte litt med det vante (av og til en interessant øvelse), så kan vi jo gruble litt på slike spørsmål. I et fragment av et øyeblikk, i det minste.

 

Mot evigheten og forbi

Lekefiguren Buzz Lightyear (en Space Ranger fra Stjernekommandoen) i animasjonsfilmen Toy Story strakte armen mot verdensrommet og sa de magiske ordene: “Mot evigheten og forbi!”. Buzz oppdaget for øvrig etter hvert i filmen at det nok var lettere å rope ut dette enn faktisk å gjøre det.

Slik er det også for oss som er satt til å styre økonomien i en kommune. Det er ikke nok – i kommunale planer med ambisjoner for det meste – å se mot stjernene, strekke armen i været og skyte fart mot visjonene. Så kjedelig det enn er, må en dessverre også ta hensyn til kommuneøkonomien. Nedtur. Både årsbudsjettet og den fireårige økonomiplanen må være i balanse, som det heter. Utgiftene må tilpasses de inntektene kommunen har.

For de utålmodige som ikke synes kommuneøkonomi er spesielt pirrende: Jeg kommer snart til hovedtemaet, så heng med videre. Kanskje ser du sammenhengen om litt.

Noen år kan en kanskje drive kommunen med høyere utgifter enn inntekter. Det en da gjør er å spe på driftsbudsjettet med midler som tidligere år er satt til side som reserver – fondsmidler. Det går gjerne fint ett år, to år, kanskje tre. Men når fondsmidlene etter hvert er brukt opp (og forhåpentligvis i god tid før), skjønner man at mer varige løsninger må finnes for å skape balanse i budsjettet. Utgiftene må ned og/eller inntektene må opp. Jo da, det finnes andre triks også. For eksempel å skyve (stadig større) deler av pensjonskostnadene foran seg en del år, eller å føre som driftsinntekt momskompensasjonen fra investeringer. Alle slike triks har imidlertid det til felles at en før eller senere blir avslørt og må slutte med slike kreative løsninger.

Budskapet er relativt enkelt å forstå for de fleste. En kan ikke over tid bruke mer penger (les: ressurser) enn det en har. Kommunens framtidsplaner må også innrettes etter denne enkle regelen.

Langt mer krevende er det å utforme og finne en forståelig regel for bruken av naturressursene til planeten vår. De menneskeskapte klimaendringene er et høyaktuelt eksempel på dette. “The heat is on”, som Agnetha Fältskog sang så framsynt allerede i 1983.

Samlet sett har vi nå et historisk høyt forbruk av naturens ressurser. Dette skaper likevel i liten grad allmenn bekymring for om ressursbruken er holdbar i det lange løp. Jo mer vi klarer å bore, sprenge og grave ut av Moder Jord, desto bedre går det med oss. Vi bruker opp våre felles “fondsmidler” i et høyt tempo, for å holde på sammenligningen med kommunebudsjettet. Brutto nasjonalprodukt (BNP) øker, Norges Bank kan notere en fin *vekst* i økonomien og vi kan leve lenge i landet. Dette minner mistenkelig mye om Buzz Lightyears slagord, ikke sant?

Kanskje er det dimensjonene på det hele som blir for store for oss. Fra hvert vårt lokale ståsted er det vanskelig å få øye på problemene med høyt ressursforbruk. Det er i det daglige rett og slett lite som tyder på at ressursene ikke er uendelige. Avfall i alle former kildesorteres jo på forskriftsmessig vis og bare… forsvinner. Det er gitt svært få av oss å få gjøre som Buzz Lightyear, betrakte jordkloden utenfra og på avstand. Hadde vi også kunnet se Jorda utenfra, ville det kanskje vært mer begripelig for oss at vår klode er et lite, lukket system med begrensede ressurser, og at det er en hårfin balanse (som i kommunebudsjettet) å få stilt inn alle elementer slik at det er levelige forhold for menneskearten.

(Foto: NASA)

Johan Rockström og hans medforskere i Stockholm Resilience Centre publiserte i 2009 et arbeid hvor de har identifisert ni ulike tålegrenser for planeten vår ('planetary boundaries'). Innenfor disse tålegrensene har vi noenlunde levelige vilkår. Vi har etter forskernes oppfatning allerede overskredet tre av de ni tålegrensene.

De ni tålegrensene for naturen er: Klimaendring, raten av tapt biologisk mangfold, biogeokjemisk syklus (både nitrogen og fosfor), ozonnedbryting i stratosfæren, forsuring av havet, globalt vannforbruk, endring i arealbruk, atmosfærisk partikkelbelastning og miljøgifter.

Klimagassutslipp/klimaendring er en av de tre tålegrensene vi har overskredet. Atmosfærisk CO2-nivå burde vært på maksimalt 350 ppm (parts per million) for å unngå mer enn 2 graders økning i snittemperaturen på Jorda. Vi har nå allerede passert 400 ppm og nivået øker jevnt og trutt for hvert år som går.

Det anslås at menneskelig aktivitet allerede også har overskredet tålegrensen for raten av tapt biologisk mangfold, og for endringer i det globale nitrogenkretsløpet. Vi nærmer oss raskt tålegrensen for det globale fosforkretsløpet, globalt vannforbruk, forsuring av havet, og global endring i arealbruk.

Om en kommune ikke klarer å holde balanse i budsjettet eller i den fireårige økonomiplanen sin, står statlige myndigheter (fylkesmannen) klare til å holde kommunen i ørene. Man havner i slike tilfeller på den beryktede ROBEK-lista (Register om betinget godkjenning og kontroll) og følges da opp med ekstra kontrolltiltak for å komme på rett kjøl. Ingen kommune med respekt for seg selv ønsker å havne på lista. 46 kommuner står likevel i skrivende stund på lista.

På nasjonalt og internasjonalt nivå behøves det åpenbart nye økonomiske styringssystemer som også tar hensyn til balansen i naturen. BNP er en mangelfull indikator. Forbruket av de begrensede ressursene og belastningen på de tjenestene naturen gir oss, må komme med i regnestykket.

Så bør det kanskje også her opprettes en slags ROBEK-liste hvor man plasserer stater som ikke klarer å holde orden i den store balansen?

 

En klimautfordring til avisa

Jeg har (ubeskjedent nok, slik man kan være på en blogg) en utfordring til alle avisredaksjoner i Norge. En klimautfordring. Jeg kommer straks til den. Bli med meg først og se på bakteppet for utfordringen.

Vi ser det i hverdagen vår. Vi ser det på nasjonalt nivå. Og vi ser det internasjonalt, ikke minst nå nylig gjennom de seneste klimaforhandlingene som foregikk i Mexico. Hva ser vi? Vi ser at alvoret i situasjonen i liten grad synker inn. Vi ser at det som gjøres av avhjelpende tiltak stort sett bare gir marginal eller nærmest symbolsk effekt i forhold til det som situasjonen virkelig krever.

Earth Image by Galileo Spacecraft

Earth Image by Galileo Spacecraft (NASA Commons)

For verdens beste forskere på fagområdet er i overveldende grad enige: vi mennesker er i fellesskap i ferd med å endre klimaet på jorda på en dramatisk måte, og det bare i løpet av et par hundre år, regnet fra midten av 1800-tallet. Vi – vår generasjon og noen helt få generasjoner før oss – er de som er i ferd med å gjøre varig og alvorlig skade på kloden. Men alt dette vet du. Så la oss komme til poenget.

Min klimautfordring til avisredaktørene landet rundt er todelt:

1) Første del av utfordringen til avisene er å be redaktørene og redaksjonene ta den forestående menneskeskapte klimakrisen alvorlig. Dødsens alvorlig. Forutsett at det som hovedtyngden av forskerne er kommet til, faktisk vil slå til. Forutsett at det haster, haster noe voldsomt. Forutsett at konsekvensene for menneskeheten som sådan blir dramatiske, om små og lite virksomme tiltak fortsatt er det eneste som gjøres. Forutsett at mye står på spill for våre barn og barnebarn, som nå har startet sine livsløp. Hverken mer eller mindre. Forutsett alt det.

Andre del av utfordringen til avisene er langt enklere, og er helt konkret:

2) Basert på første del av utfordringen ovenfor, utfordres avisene til i 2011 å sette av 6 utgaver som temautgaver, med den menneskeskapte globale oppvarmingen som hovedtema. 6 av ca 240 (?) årlige utgaver bør være overkommelig og vil være en god start. I 2012 utfordres avisene så til å sette av 12 utgaver som temautgaver med klimakrisen i fokus. Og glem for all del ikke første del av utfordringen ovenfor, hva som må forutsettes når temaet skal tas opp.

Så tar vi det derfra.

Når framtidige lesere i 2020, 2030 og senere leter fram aviser fra 2011 og 2012, hva vil de tenke om det klimafokuset avisene fra den gang hadde? Vil de synes avisene tok sin kritiske samfunnsrolle og var framsynte med å sette nødvendig dagsorden?

Blir du provosert av at jeg kaller det en utfordring, så se heller på det som et godt ment forslag. Jeg kan i hvertfall love at jeg med stor sannsynlighet vil kjøpe hvert temanummer og lese det med stor interesse. Det samme vil nok mange andre. Og debattere temaet i sosiale media.

Vil slike temautgaver i avisene ha noen betydning? Motspørsmål kan være: Påvirkes jeg og du av hva vi leser i avisa? Påvirkes våre politikere av hva avisa slår opp og setter fokus på? Svaret kan ligge et sted der. Og så kan alt være en god begynnelse på noe mer.

Blås i det?

Aftenposten 31.03.2010 skriver om endringer i vår oppfatning av røykere de siste 20 årene. SIRUS-forsker Karl Erik Lund siteres:

– Røykerne er tapergruppen. De sitter igjen med en adferd som før var glamorøs og populær, men som nå bare blir sett på som harry.

Illustrasjon røykingI min barndoms 1973 røykte over halvparten av voksne menn. Siden da er antallet røykere blitt halvert. Det er nå 21 % av den voksne befolkningen som røyker daglig. I tillegg er det 9 % som røyker av og til.

Det er snart gått 40 år siden 1973. Fire tiår. Vi er i løpet av disse årene blitt 910.000 flere nordmenn, samtidig som andelen som røyker er redusert med 50 %.

Endringen i nordmenns oppfatning av røykere, kommer som følge av en rekke ulike tiltak i løpet av de siste tiårene. Antirøykekampanjer og stadig nye restriksjoner får mye av æren. 1. juli 1975 ble tobakkskadeloven innført. Den omfattet da den ble innført forbud mot tobakksreklame, aldersgrense for kjøp av tobakk (opprinnlig 16 år) og påbud om merking av av tobakksvarer med advarsel om helsefare. Siden har lovens restriksjoner blitt gradvis skjerpet. Fra 1. juni 2004 ble det forbudt med røyking på serveringssteder. Lovens § 6 (om offentlige steder) omtales gjerne som «røykeloven».

En reduksjon på 50 % i andel røykere (antallet røykere ikke redusert med mer enn ca 38 %) på nesten 40 år – hva kan dette si oss om mulighetene til reduksjon i våre klimagassutslipp framover? I følge forskerne må vi redusere utslippene med kanskje 80-90 % i løpet av de nærmeste årene. Gir utviklingen på røykeområdet grunn til optimisme eller pessimisme?

Illustrasjon klimagassutslippSammenlignet med klimautfordringene er røyking et begrenset område som er veldig konkret og lett forståelig. Røykerne selv vet svært godt at røyken inneholder flere tusen stoffer, hvorav ca 50 er kreftfremkallende. Hjerte-/karsykdommer. Osv. Ingen mangel på informasjon. Likevel er det fortsatt ca 30 % voksne som røyker daglig eller av og til. Avhengighet.

Kanskje skal vi også oppfatte klimagassutslippene våre som avhengighet. Vi er blitt avhengige av å bruke bilen i det omfang vi gjør. Vi er blitt avhengige av å fly på utenlandsreiser noen ganger i året. Vi er blitt avhengige av å kunne kjøpe rimelige forbruksartikler, nye mobiltelefoner hvert år, osv. Som med røykesluttkurs må vi kanskje arrangere klimagassutslippkutt-kurs? Go to rehab?

På røykeområdet ser vi at restriksjoner gjennom lovgivningen har gitt vesentlige resultater. På tross av betydelig motstand ved innføringen av restriksjonene. Og vi har vennet oss til den nye hverdagen hvor det er røykerne som ikke lenger oppfattes å sette standarden.

Det gir en viss pekepinn på hva som vil være nødvendig framover for å nå klimamålene.

Miljøledelse i media

Hva er viktig? Hva er vi opptatt av? Sjansen er nok stor for at svar på disse enkle spørsmålene er sterkt påvirket av hva vi fanger opp i media. Media former i stor grad samfunnsdebatten og oppfattelsen som hver av oss har av samfunnet vi lever i. Ingen bombe, vi vet det er slik det er.

Når avisene gang på gang har flersiders oppslag om hvem av Ica, Kiwi, Mega, Rema etc som har aller billigst mat, er det lett å konkludere med at dette nok er en svært viktig sak. Når media med storslegga stadig hamrer inn i oss at det er KRISE i kraftsituasjonen  i Midt-Norge, er det få som vil våge å stille spørsmål ved om situasjonen fortjener betegnelsen krise og for hvem av oss det eventuelt måtte være krise (og sammenlignet med hva?). Slik er det.

Samtidig er det slik at det media ikke skriver om, åpenbart ikke kan være særlig viktig. Når det ikke skrives om hvem av Ica, Kiwi, Mega, Rema etc som gjør mest for å forsikre seg om at måten de driver på og produktene de selger (både på kort og lang sikt) tar hensyn helsa di og til omgivelsene, er det nok for at dette er uviktig.

Forskere har en god stund påpekt at vår livsstil også her på berget setter alt for store klimaspor, og vil medføre store og uante endringer i livsbetingelsene rundt omkring på kloden. Trolig må vi redusere våre klimaspor med 80-90 % for å unngå at det hele blir ukontrollerbart. Det er mye. Svært mye. De tiltakene vi setter inn må derfor være tilsvarende kraftfulle. Slike nødvendige tiltak krever i vårt demokratiske samfunn at tiltakene har støtte i befolkningen. Blant velgerne. Slik at våre politiske ledere kan få vedtatt det som kreves.

Mellom velgerne og politikerne befinner media seg. Og påvirker som nevnt hva vi mener er viktig.

For å si det kort, gjenstår det et godt stykke før vi er der at nødvendige klimatiltak har tilstrekkelig støtte i befolkningen. Hvilken rolle media påtar seg framover i forhold til dette, vil trolig være avgjørende for om og eventuelt når vi kommer dit at de påkrevde grepene kan bli tatt.

Forslag

Jeg har derfor et helt konkret forslag til et tilsynelatende lite tiltak som media selv kan gjennomføre. Tiltaket vil enkelt sagt med stor sannsynlighet bidra til at media i økende grad vil påta seg den rollen i opinionsdannelsen rundt klimaendringene som media må ha. Om vi skal lykkes. Forslaget er rett og slett:

Innfør miljøledelse i virksomheten.

Miljøsertifisering ISO 14001 - illustrasjonEn måte å gjøre dette på, er å miljøsertifisere virksomheten – mediabedriften – i henhold til ISO-standarden 14001. Det finnes flere typer miljøsertifiseringer, men den internasjonale standarden ISO 14001 er en av de sertifiseringer som gjerne anbefales av de som forstår seg på det. Når sertifiseringa er gjennomført, har du etablert et system i virksomheten for vurdering av hvor tiltak bør settes inn, oppfølging av tiltak og fokus på kontinuerlig miljøforbedring. Den røde tråden i det man driver med i miljøarbeidet.

Når miljøsertifikatet først er i lomma, betyr ikke det nødvendigvis at det skinner gyldent av virksomheten på miljøområdet. Det betyr imidlertid at du har påtatt deg og virksomheten en forpliktelse og etablert et system for å gjennomføre tiltak som gradvis vil gi forbedringer. Og du stiller deg åpen for innsyn fra en ekstern revisor.

Den virksomheten jeg er en del av – Overhalla kommune – ble miljøsertifisert etter ISO 14001-standarden høsten 2007. Et par nabokommuner gjorde det samme. Mange private virksomheter – små som store – har gjort det. Vel og bra å ha blitt sertifisert første gang (årlig resertifisering). Min erfaring er imidlertid at det over tid gjør noe med virksomheten. Og det har gjort noe med meg som leder i virksomheten. Miljøarbeidet er blitt en sentral av styringssystemet vårt. Og har med det fått fokus.

Det samme miljøfokuset bør media ha. Hvis vi skal lykkes med å omstille samfunnet vårt til et lavutslippssamfunn. Da bør journalistikken heves flere hakk over fokus på marginale forskjeller i matpriser, bensinpris m.v. Miljøsertifisering av egen virksomhet er et godt sted å begynne.

Miljøsertifisering er fullt gjennomførbart for de fleste virksomheter. Ett eksempel er Hoston Miljøservice AS i Orkdal, Sør-Trøndelag. De er et selskap som blant annet driver med tømming og mobil rensing av slam fra septiktanker og renseanlegg. De er ca 6 ansatte, og har vært miljøsertifisert siden 2006.

Sertifisering krever litt tid og et systematisk arbeid, men er kanskje først og fremst et spørsmål om vilje til miljøfokus i virksomheten.

Noen mediabedrifter (gjerne lokalaviser) som tar utfordringen?

Ny velstand

Smaker på ordet ‘velstand’. Tygger litt på det, kjenner det har en kjerne jeg ikke har vært helt bevisst. En kjerne som nærmest står i motsetning til den betydningen av ordet jeg har oppfattet så langt. Og jeg kommer til det straks.

Forskere ved CICERO og NTNU sier det samme: «CO2-utslipp er svært avhengig av velstandsnivået». Velstandsnivået. Der er det igjen.

En nærliggende slutning ut fra det CICERO og NTNU sier ovenfor, er at eneste måte å redusere klimautslippene på, er å redusere velstanden vår. Veldig motiverende med en målsetting om mindre velstand. Mer tristhet, mer av det traurige, mer av det som sender oss i retning av depresjon og hva verre er. Ikke sant?

Men er det sant?

Når føler vi egentlig velstand? Vel-stand. Kanskje når vi er i en tilstand hvor vi befinner oss vel? Når ståa rett og slett er bra?

Tenker jeg tilbake på sommeren som ligger bak meg, finner jeg fort egne eksempler på slik velstand. Teltliv på Helgeland med familien. Våkne barn. Sovende barn. Turstier. Padleturer i stillhet på blankstille sjø i nærområdet (se videoen nedenfor fra en slik tur). Korte sykkelturer. Det enkle livet.

Fra teltåpningen

Fra teltåpningen

Et fellestrekk er at dette dreier seg om tid. Litt lengre tid enn ellers. Saktere tempo. Og dermed større oppmerksomhet om omgivelsene. Og om meg selv.

Det er velstand. Smak på det. Tygg gjerne litt på det du også.

Velstand ble brått et ord jeg har fått større sans for. Jeg vil ha mer slik velstand! Men det er en helt annen velstand enn det CICERO og NTNU sier vi må ha mindre av, om vi skal redusere klimagassutslippene. Den nye velstanden har klimaet faktisk godt av. Og jeg har godt av den nye velstanden. Grei motivasjon det, for å bidra positivt til å unngå for dramatiske klimaendringer.

Ingenting nytt i det jeg skriver om her. Mange andre har tenkt og skrevet langt skarpere om essensen i dette. Men akkurat denne definisjonen av velstand gir god mening og funker for meg. Henger du med?

Få lavutslippsbil på 1-2-3!

Vi har fokus på hvor mange gram CO2 de nye hybridbilene slipper ut per km. Stadig forbedret teknologi imponerer med stadig lavere utslipp.

Selv kjører man kanskje en ikke lenger så ny bil som *kremt* slett ikke lenger imponerer på klimafronten. Bør man selge og anskaffe f.eks. en Prius?

Rema-svaret på det er jo at det enkle ofte er det beste. I denne sammenhengen kan det sies slik (nå kommer det):

Noen få færre bilturer enn vanlig, og du har konvertert din bil til en lavutslippsbil! (wow!)

3 av 10 bilturer er korte bilturer i nærområdet. Bytt ut noen av de korte turene med sykkel, buss etc og du kan klappe deg selv på ryggen for å ha oppnådd en mer klimavennlig transport. Ikke vanskelig i det hele tatt. Gir en god følelse – og en helsemessig gevinst på toppen hvis du går eller sykler.

10 av 10 bilførere sier dette virker.