Miljøledelse i media

Hva er viktig? Hva er vi opptatt av? Sjansen er nok stor for at svar på disse enkle spørsmålene er sterkt påvirket av hva vi fanger opp i media. Media former i stor grad samfunnsdebatten og oppfattelsen som hver av oss har av samfunnet vi lever i. Ingen bombe, vi vet det er slik det er.

Når avisene gang på gang har flersiders oppslag om hvem av Ica, Kiwi, Mega, Rema etc som har aller billigst mat, er det lett å konkludere med at dette nok er en svært viktig sak. Når media med storslegga stadig hamrer inn i oss at det er KRISE i kraftsituasjonen  i Midt-Norge, er det få som vil våge å stille spørsmål ved om situasjonen fortjener betegnelsen krise og for hvem av oss det eventuelt måtte være krise (og sammenlignet med hva?). Slik er det.

Samtidig er det slik at det media ikke skriver om, åpenbart ikke kan være særlig viktig. Når det ikke skrives om hvem av Ica, Kiwi, Mega, Rema etc som gjør mest for å forsikre seg om at måten de driver på og produktene de selger (både på kort og lang sikt) tar hensyn helsa di og til omgivelsene, er det nok for at dette er uviktig.

Forskere har en god stund påpekt at vår livsstil også her på berget setter alt for store klimaspor, og vil medføre store og uante endringer i livsbetingelsene rundt omkring på kloden. Trolig må vi redusere våre klimaspor med 80-90 % for å unngå at det hele blir ukontrollerbart. Det er mye. Svært mye. De tiltakene vi setter inn må derfor være tilsvarende kraftfulle. Slike nødvendige tiltak krever i vårt demokratiske samfunn at tiltakene har støtte i befolkningen. Blant velgerne. Slik at våre politiske ledere kan få vedtatt det som kreves.

Mellom velgerne og politikerne befinner media seg. Og påvirker som nevnt hva vi mener er viktig.

For å si det kort, gjenstår det et godt stykke før vi er der at nødvendige klimatiltak har tilstrekkelig støtte i befolkningen. Hvilken rolle media påtar seg framover i forhold til dette, vil trolig være avgjørende for om og eventuelt når vi kommer dit at de påkrevde grepene kan bli tatt.

Forslag

Jeg har derfor et helt konkret forslag til et tilsynelatende lite tiltak som media selv kan gjennomføre. Tiltaket vil enkelt sagt med stor sannsynlighet bidra til at media i økende grad vil påta seg den rollen i opinionsdannelsen rundt klimaendringene som media må ha. Om vi skal lykkes. Forslaget er rett og slett:

Innfør miljøledelse i virksomheten.

Miljøsertifisering ISO 14001 - illustrasjonEn måte å gjøre dette på, er å miljøsertifisere virksomheten – mediabedriften – i henhold til ISO-standarden 14001. Det finnes flere typer miljøsertifiseringer, men den internasjonale standarden ISO 14001 er en av de sertifiseringer som gjerne anbefales av de som forstår seg på det. Når sertifiseringa er gjennomført, har du etablert et system i virksomheten for vurdering av hvor tiltak bør settes inn, oppfølging av tiltak og fokus på kontinuerlig miljøforbedring. Den røde tråden i det man driver med i miljøarbeidet.

Når miljøsertifikatet først er i lomma, betyr ikke det nødvendigvis at det skinner gyldent av virksomheten på miljøområdet. Det betyr imidlertid at du har påtatt deg og virksomheten en forpliktelse og etablert et system for å gjennomføre tiltak som gradvis vil gi forbedringer. Og du stiller deg åpen for innsyn fra en ekstern revisor.

Den virksomheten jeg er en del av – Overhalla kommune – ble miljøsertifisert etter ISO 14001-standarden høsten 2007. Et par nabokommuner gjorde det samme. Mange private virksomheter – små som store – har gjort det. Vel og bra å ha blitt sertifisert første gang (årlig resertifisering). Min erfaring er imidlertid at det over tid gjør noe med virksomheten. Og det har gjort noe med meg som leder i virksomheten. Miljøarbeidet er blitt en sentral av styringssystemet vårt. Og har med det fått fokus.

Det samme miljøfokuset bør media ha. Hvis vi skal lykkes med å omstille samfunnet vårt til et lavutslippssamfunn. Da bør journalistikken heves flere hakk over fokus på marginale forskjeller i matpriser, bensinpris m.v. Miljøsertifisering av egen virksomhet er et godt sted å begynne.

Miljøsertifisering er fullt gjennomførbart for de fleste virksomheter. Ett eksempel er Hoston Miljøservice AS i Orkdal, Sør-Trøndelag. De er et selskap som blant annet driver med tømming og mobil rensing av slam fra septiktanker og renseanlegg. De er ca 6 ansatte, og har vært miljøsertifisert siden 2006.

Sertifisering krever litt tid og et systematisk arbeid, men er kanskje først og fremst et spørsmål om vilje til miljøfokus i virksomheten.

Noen mediabedrifter (gjerne lokalaviser) som tar utfordringen?

Bakvendtland

…der øst er vest…

Når en kommer inn på enkelte tema, slår det meg at holdningene våre gir et visst preg av å være ‘bakvendtlandsk’. Ta for eksempel økologisk mat.

Hvis vi starter med blanke ark, og stiller oss spørsmålet:

Hva skal jeg velge, når jeg a) kan spise ren mat, eller b) kan spise mat som er dyrket med en viss tilføring/sprøyting av ulike (og for deg ukjente) kjemikalier og stoffer?

blomster

I utgangspunktet skulle en tro at ren mat (uten kunstige tilsettingsstoffer) virket som det logiske valget. Med andre ord, en skulle tro økologisk mat ville vært hovedvalget for alle forbrukere. Og dermed skulle en tro at alternativet med mat som ikke er økologisk fremstilt, ville hatt en tung oppgave med å overbevise om at det likevel er slik mat som bør foretrekkes.

Men markedsandelen til økologisk mat viser jo at dette langt fra er situasjonen. Tvert i mot. Det gjennomføres stadig nye undersøkelser som prøver å slå fast om det faktisk er slik at økologisk mat gir noen helsemessige gevinster. Det synes som om det er en slags omvendt bevisbyrde, hvor det er den rene maten som er tiltalt og må bevise sin uskyld.

Pussig fenomen.

Jeg sier ikke at mat som ikke er økologisk er helseskadelig. Jeg peker bare på at i vårt samfunn er det den ‘unaturlig’ fremstilte maten som sees på som normalen. Økologisk blir – satt litt på spissen – gjerne sett på som det litt sære, eksentriske søskenbarnet til vanlig mat. Gjentar: Vanlig mat.

Noe av årsaken til at uøkologisk mat velges, er selvsagt at den er noe billigere enn økologisk mat. Spørsmålet er bare hva som er riktig pris. Hvis riktig pris er det det koster å fremstille mat på en for samfunnet  bærekraftig måte, er det trolig økologisk mat som har riktig pris.

Forøvrig kan en bemerke at matbudsjettet til norske husholdninger aldri har vært lavere, sett i forhold til samlet inntekt.

Ny velstand

Smaker på ordet ‘velstand’. Tygger litt på det, kjenner det har en kjerne jeg ikke har vært helt bevisst. En kjerne som nærmest står i motsetning til den betydningen av ordet jeg har oppfattet så langt. Og jeg kommer til det straks.

Forskere ved CICERO og NTNU sier det samme: «CO2-utslipp er svært avhengig av velstandsnivået». Velstandsnivået. Der er det igjen.

En nærliggende slutning ut fra det CICERO og NTNU sier ovenfor, er at eneste måte å redusere klimautslippene på, er å redusere velstanden vår. Veldig motiverende med en målsetting om mindre velstand. Mer tristhet, mer av det traurige, mer av det som sender oss i retning av depresjon og hva verre er. Ikke sant?

Men er det sant?

Når føler vi egentlig velstand? Vel-stand. Kanskje når vi er i en tilstand hvor vi befinner oss vel? Når ståa rett og slett er bra?

Tenker jeg tilbake på sommeren som ligger bak meg, finner jeg fort egne eksempler på slik velstand. Teltliv på Helgeland med familien. Våkne barn. Sovende barn. Turstier. Padleturer i stillhet på blankstille sjø i nærområdet (se videoen nedenfor fra en slik tur). Korte sykkelturer. Det enkle livet.

Fra teltåpningen

Fra teltåpningen

Et fellestrekk er at dette dreier seg om tid. Litt lengre tid enn ellers. Saktere tempo. Og dermed større oppmerksomhet om omgivelsene. Og om meg selv.

Det er velstand. Smak på det. Tygg gjerne litt på det du også.

Velstand ble brått et ord jeg har fått større sans for. Jeg vil ha mer slik velstand! Men det er en helt annen velstand enn det CICERO og NTNU sier vi må ha mindre av, om vi skal redusere klimagassutslippene. Den nye velstanden har klimaet faktisk godt av. Og jeg har godt av den nye velstanden. Grei motivasjon det, for å bidra positivt til å unngå for dramatiske klimaendringer.

Ingenting nytt i det jeg skriver om her. Mange andre har tenkt og skrevet langt skarpere om essensen i dette. Men akkurat denne definisjonen av velstand gir god mening og funker for meg. Henger du med?

Få lavutslippsbil på 1-2-3!

Vi har fokus på hvor mange gram CO2 de nye hybridbilene slipper ut per km. Stadig forbedret teknologi imponerer med stadig lavere utslipp.

Selv kjører man kanskje en ikke lenger så ny bil som *kremt* slett ikke lenger imponerer på klimafronten. Bør man selge og anskaffe f.eks. en Prius?

Rema-svaret på det er jo at det enkle ofte er det beste. I denne sammenhengen kan det sies slik (nå kommer det):

Noen få færre bilturer enn vanlig, og du har konvertert din bil til en lavutslippsbil! (wow!)

3 av 10 bilturer er korte bilturer i nærområdet. Bytt ut noen av de korte turene med sykkel, buss etc og du kan klappe deg selv på ryggen for å ha oppnådd en mer klimavennlig transport. Ikke vanskelig i det hele tatt. Gir en god følelse – og en helsemessig gevinst på toppen hvis du går eller sykler.

10 av 10 bilførere sier dette virker.

Shampoens bakside

Bare for å gjøre det klart med én gang: Nei, jeg er ikke veldig opptatt av shampo eller andre hårprodukter. Ikke i det hele tatt. Utover det at jeg med relativt  jevne mellomrom vasker håret og da fortrinnsvis med noe som jeg synes lukter greit. Shampoflasken plukkes mer eller mindre tilfeldig opp i dagligvaren.

Men tilfeldigvis har dette med hårlivets gleder likevel nå fattet min interesse. Eller mer spesifikt, ei shampoflaske produsert i regi av Celina Midelfart: Herbal Essences. For normalt hår.

Produktnavnet gir hentydninger om essenser av urter. Mmmm… Kanskje var det dette jeg falt for i dagligvaren? Jeg vet ikke.

Framsida av shampoflaska lokker også med følgende tre stikkord: kamille, aloe vera og pasjonsblomst. Igjen mmmm… Høres ut som den reneste livseliksir. Skulle kanskje til og med tatt en liten slurk?

Teksten på baksida av flaska gjør meg imidlertid mer usikker på shampoens helse- og lykkebringende sider. Når jeg bare får lest teksten, skriftstørrelsen setter øynene på prøve. Innholdet er dette (med forbehold om feil pga liten skrift):

  • Aqua
  • Sodium Laureth Sulfate
  • Sodium Lauryl Sulfate
  • Cocamidopropyl/Betaine
  • Sodium Chloride, Sodium Citrate
  • Citric Acid
  • Sodium Xylenesulfonate
  • Parfum
  • Cocamide MEA
  • Sodium Benzoate
  • Tetrasodium EDTA
  • PEG-60 Almond Glycerides
  • Propylene Glycol
  • Linoleamidopropyl PG-Dimonium Chloride Phosfate
  • Guar Hydroxypropyltrimonium Chloride
  • Benzyl Alcohol
  • Butylphenyl/Methylpropional
  • Hexyl Cinnamal
  • Limonene
  • Sodium Diethylenetriamine Pentamethylene Phosfonate
  • Etidronic Acid
  • Hydroxyisohexyl 3-Cyclohexene Carboxaldehyde
  • Citronellol
  • Passiflora Incarnata
  • Anthemis Nobilis
  • Aloe Barbadensis
  • Methylchlorisothiazolinone
  • Phenoxylethanol
  • Cl 19140
  • Methylisothiezolinone
  • Cl 60730
  • Cl 15510
  • Methylparaben
  • Ethylparaben
  • Butylparaben
  • Propylparaben
  • Isobutylparaben
  • Fumaric Acid.

Det var det hele.

Og så jeg som bare skulle vaske håret…

Det som – i dusjen – i et glimt fanget mitt øye, var de siste ordene som slutter på -paraben. Har tidligere fått med meg en advarsel i forhold til solkremer (for barn) som inneholder parabener, og at dette kan ha mindre bra sider. For å si det pent. Hormonhermende, eller noe i den dur.

Jeg er ingen kjemiker og innrømmer åpent at det er få av ordene i innholdet jeg skjønner hva er. Lista starter bra med Aqua, noe jeg regner med er godt gammeldags vann. Deretter går vi på lista inn i en – for meg – mørk og dyp underverden som ikke høres særlig koselig ut.

Neste skritt for meg nå blir å sjekke ut på nett hva noen av ingrediensene er for noe. Tar gjerne i mot tips om det er noen eksperter der ute. Men samtidig vil jeg gjøre en annen ting: Si farvel til Celina Midelfart og Herbal Essences, og heller gå til anskaffelse av en økologisk shampo. Føre var-prinsippet slår meg som et lurt trekk. Er jeg overdrevent forsiktig? Hysterisk? Mulig det. Pussig likevel at vi som forbrukere tar for gitt at alt vi kjøper og gjerne smører på kroppen, er sunt og helt ok. Historien har tross alt mange eksempler på at det motsatte var tilfelle.

Sorry, Celina!

Oppdatering:

Se også:

Min afrikanske opprinnelse

Et av de store spørsmålene som kan dukke opp av og til, er hvor vi – jeg – kommer fra. Hvem var mine forfedre? Hvor og hvordan levde de? Hvordan var de? Hvordan var samfunnet de levde i? Mange spørsmål utledet av det første.

Jeg har derfor syslet en del med slektsgranskning, og stadig fått tak i mer informasjon om mine forfedre noen få generasjoner tilbake i tid. Som regel stopper tilgangen til opplysninger opp når en går 2-300 år tilbake i tid.

Nysgjerrigheten ble derfor vekket da jeg hørte om  et prosjekt i regi av National Geographic: The Genographic Project. Her samler de inn DNA-prøver fra de som melder seg til å delta i prosjektet. På bakgrunn av analyser av DNA-prøvene forsøker de å kartlegge hvordan mennesket har forflyttet seg fra opprinnelsen. Jo flere som sender inn, desto bedre vil kartleggingen bli.

Så jeg bestilte og mottok et prøvesett, utførte testprosedyren (skrape med en liten børste i munnhulen), sendte inn og fikk omsider en rapport som viser reiseruta til mitt Y-kromosom! Y-kromosomet overføres uendret fra far til sønn, fra generasjon til generasjon. Uendret, med unntak av mutasjoner som oppstår. Disse mutasjonene kalles markører, som også kan følges fra generasjon til generasjon.

Resultatene var kanskje ikke særlig overraskende, men likevel var det med en viss følelse av høytid jeg leste rapporten om hvor jeg kommer fra: På et kart var det trukket opp en lang reise som startet i det nordøstlige Afrika, i området ved Rift-dalen, kanskje i dagens Etiopia, Kenya eller Tanzania for ca 50.000 år siden.

M168 er navnet på markøren på Y-kromosomet til min først registrerte forfar – min afrikanske opprinnelse. Hans etterkommere ble den eneste slektslinjen som har overlevd utenfor Afrika. Han blir derfor en felles forfar til alle ikke-afrikanske menn som lever i dag.

Da isen over nord-Europa begynte å smelte for 50.000 år siden, fikk man en periode i Afrika med et varmere og fuktigere klima. Dette medførte at Sahara-ørkenen en tid ble til frodig savanne med et dyreliv som var jaktbart. Man fikk med andre ord en slags ‘korridor’ gjennom den tidligere hindringen som Sahara som ørken representerte. Samtidig utviklet mennesket økt intelligens, og man fikk forbedrede verktøy og våpen som samlet sett ga mennesket en mulighet til å utforske nye muligheter.

Andre markører i Y-kromosomet viser en reiserute via midt-Østen, Balkan, Spania (i tilflukt fra den siste istida i nord-Europa) og til slutt hit til nordvest-Europa – meg.

En kan bare fantasere om hvilke utfordringer, drama, liv alle disse forfedrene opplevde, og hvordan deres ferd var fra Afrika og – steg for steg – hit til et lite sted i Norge. Hver og en i en lenke direkte til meg.

Ser en det ut fra slike lange linjer, kaster det et annet lys over de diskusjonene som kommer opp med jevne mellomrom om innvandring, rase- og kulturblanding, nærmest som om dette er et nytt fenomen som nå skaper helt nye utfordringer. Innvandring, rase- og kulturblanding har pågått kontinuerlig i de titusener av år siden M168 og hans gruppe dro ut av Afrika gjennom Sahara og etterkommerne som siden har befolket blant annet Europa. Det samfunnet vi har i dag er resultatet (skapt av) av slike menneskeforflytninger.

Anbefaler flere å delta i dugnaden til The Genographic Project, slik at kartleggingen av vår felles forhistorie stadig blir forbedret. Det har betydning for vår forståelse av oss selv og av framtidige samfunnsendringer.

Bilen – rett og slett

Tenkte første bloggpost (!) skulle handle om bilen, en velsignelse i hverdagen med barnehage, jobb, handling, tidsklemme osv osv. Starter rett utenfor døra di og bringer deg helt fram dit du skal, når du vil og etter den ruta du bestemmer. Effektivt. Frihet. En grunnleggende rettighet, nærmest, ikke sant?

I 2007 var det 2,7 millioner biler i Norge. Omtrent 600.000 husstander har 2 biler. Vi kjører hvert år lengre med bilene våre. Noen få prosenter i økning hvert år. SSB viser utviklingen i persontransporten etter krigen:

Persontransport 1946-2007 (SSB)

Den blå kurven peker fortsatt oppover. Ett problem: bilene slipper ut CO2. Og her kommer spørsmålet som kan besvares i to ulike retninger: Hvordan redusere klimautslippene fra biltrafikken?

Den ene svar-retningen går langs høyteknologisk forskning, spennende nye typer drivstoff, hybrid, el,… Løsninger som skal redusere klimautslippet fra nye biler, som gradvis skal fortrenge de gamle bensinslukerne. EU stiller krav om at nye biler i 2015 ikke skal ha høyere utslipp enn 120 gram CO2/km. Det er en del lavere enn utslippet fra min bil nå. Men hvis vi hvert år får stadig flere biler som kjører stadig litt mer – blir det da summa summarum noe særlig mindre klimautslipp fra bilparken…?

Den andre svar-retningen snakkes det mindre om. Fordi det fort blir upopulært: Kjøre mindre bil. Javel ja. Redusert frihet. En nærmest utenkelig tanke?

Er det noen politiske partier som har programfestet en årlig reduksjon i biltrafikken fremover? Ingen vinnersak til årets stortingsvalg.

Hvordan i all verden skal man kunne få redusert biltrafikken i årene fremover? Du og jeg må åpenbart enten helt kutte ut noen bilreiser eller kjøre litt kortere reiser. Hmmm… Eller så må de samme reisene foregå på annen måte:

Kollektivt, flere i samme bil (samkjøring), eller eventuelt «manuelt» (gå/sykle) når turen er kort nok.

30 % av bilturene våre er på under 3 km. Mange av disse turene kan sikkert erstattes av å gå eller sykle. Mange sykler også daglig til og fra jobb adskillig lengre etapper enn 3 km.

I følge Statistisk Sentralbyrå kostet bensinen oss mest (sett i forhold til lønna) i 1975. Da merket man det på pungen når tanken skulle fylles. Hvordan er det i dag? Aldri vært så billig å dra kortet for en full tank.

Og når noe er billig, blir det vanligvis kjøpt (og her kjørt) mer. Samtidig som den reelle literprisen er på det laveste, blir også bilene mer og mer gjerrige. I tråd med strengere statlige krav. Vi kjører stadig lengre på en liter. Trenger ikke stoppe så ofte for påfyll. Større frihet. Herlig. Men sterke incentiver til redusert bilkjøring…?

Jeg har en god stund vært opptatt av den nye lovende teknologien som reduserer klimautslippet fra de nye bilene. Men nå har dette bleknet. Vi lurer oss selv. Rett og slett. Med stadig økende biltrafikk monner nye lavutslippsbiler i beste fall lite. Alt for lite, og for sent. Klimagassutslipp på 120 g/km i år 2015 tilsvarer fort 150 g/km når du tar hensyn til økende trafikk. Ikke akkurat spenstig. Og slettes ingen del av den store Løsningen på klimautfordringene.

Først og fremst må vi – du og jeg – ønske oss politikere som snakker om dette med reduksjon i personbiltrafikken. Og som er villige til å gjennomføre tiltak i tråd med en slik målsetting.

Tiltak: Kraftig forsterket fokus på og tilrettelegging av kollektivtilbud, også i distriktene. Kraftig forsterket fokus på utbygging og tilrettelegging av gang- og sykkelveier – med den folkehelseeffekten det vil gi. Aktiv og sterk bruk av prismekanismene for å stimulere til å vri trafikken over til kollektivbruk (ca 60 øre CO2-avgift pr liter monner ikke…).

I 2008 pendlet over 620 overhallinger til og fra jobb i Namsos (SSB tabell 03321). Det er nærmere 1/3 av de sysselsatte i kommunen. En reiseavstand på grovt regnet mellom 15 og 30 km hver vei, avhengig av bosted og arbeidssted. Forsøk med å få disse pendlerne over på buss, viser så langt at ca 1 – 3 % benytter seg av busstilbudet. 1 – 3 %...  Svært mange kjører alene, på omtrent samme tid som bussene går. Stort sett til samme tid hver dag. Jeg vet det fordi jeg selv samkjører motsatt vei (i mangel av passende busstilbud). Selv om mange nok har gode grunner for at buss ikke passer til deres behov (bussruta, rutetider, levere i barnehage osv), burde utvilsomt en vesentlig større andel tatt bussen.

Dette er en god illustrasjon på utfordringene i persontransporten i forhold til å nå klimamålene. Sterkere tiltak må til, enn kun å fokusere på nye teknologier som gir litt lavere g/km utslipp pr bil.

Skal vi nå klimamålene må vi nok snarest komme dit at vi som hovedregel (der det er mulig) kjører kollektivt, samkjører med andre eller bruker beina. Skal vi nå klimamålene må det å kjøre alene i bilen til jobb bli unntaket, ikke hovedregelen slik det gjerne er nå. Igjen: der det er mulig. Mange steder eksisterer det ikke noe reelt alternativ til bilkjøring. Med sterk satsing på kollektivtilbud bør det bli færre slike steder etter hver.

Samkjøring til og fra jobb er forøvrig mulig å få til mange steder. Kan trygt anbefales!

Helseminister Bjarne Håkon Hanssen formidler i disse dager glimrende tanker om hva som vil kreves av helsereform for å møte fremtidas økende antall eldre og livsstilssykdommene. Forebygge, ikke reparere, er budskapet.

Sånn er det faktisk med klimautfordringene også. Teknologi-tiltakene er bare reparasjon. Tiltak som reduserer forbruket er forebygging. Yes we can?