Kjente jeg deg – egentlig?

Kanskje en søkt kobling til Rolf Jacobsens sterke dikt «Kjente jeg deg?«, som har et helt annet tema. Men likevel: det er et grunnleggende spørsmål som kan stilles i mange sammenhenger. På ett vis kan det også handle om å utfordre ens egne forutinntatte oppfatninger eller fordommer, om du vil. Det som nå har utløst min bruk av dette spørsmålet, er den nye bølgen av synspunkter omkring inndelingen av kommuner i landet, og ikke minst alle de som framfører bastante oppfatninger om hvor elendig det står til i de små kommunene. Konklusjonen som trekkes er enkel: her må kommunene slås sammen.

Når en skuer ut over landet med ståsted i hovedstaden eller andre større sentra, kan en ha forståelse for at det synes åpenbart at små kommuner (som vi har mange av) med opptil noen få tusen innbyggere, neppe kan gi gode løsninger for innbyggerne. Et annet sentralt argument som nå kommer fra flere, er at det er urettferdig at de som bor i de større kommunene må ta rekninga som følger av at små kommuner er dyrere i drift.

På lederplass i Dagens Næringsliv 18.09.2010 tråkker man til: «Småkommuner er også dyre i drift. Storsamfunnet bidrar betydelig. Det har aldri vært noen demokratisk rett at andre skal betale regningene.» En harmdirrende pekefinger. En halvvering av antall kommuner er løsningen.

Det er bra med en diskusjon og vurdering av hvilken organisering av samfunnet vi bør ha framover. Endringer i strukturer, behov, løsninger osv kan medføre behov for nye inndelinger og omfordeling av oppgavene som skal løses. Det en imidlertid kan ønske seg, er en mer nyansert samfunnsdebatt om temaet, hvor påstander i større grad dokumenteres. Noen ganger kan det faktisk være forskjell på det en TROR, og det som (hvis en tar seg bryet med å sjekke tilgjengelige fakta) er VIRKELIG. Det kjedelige er selvsagt at virkeligheten har så utrolig mange flere aspekter ved seg enn de enkle konklusjonene som skaper de sterke innleggene i media.

Nylig kunne vi lese i Kommunal Rapport at grunnskolen i Flatanger (en kystkommune i Nord-Trøndelag med rundt 1100 innbyggere) rangeres på topp når skolenorge skal beskrives med statistikk. De oppnår svært gode læringsresultater, og har lærere med god kompetanse. Alt er tydeligvis ikke helsvart ute i distriktsnorge.

Ja. Det er åpenbart at skoleklasser med maksimalt antall elever (for eksempel i Oslo) er billigere å drive enn en skoleklasse med færre elever (for eksempel i Flatanger kommune). Ta en titt på norgeskartet. Det er klart det på mange områder koster mer pr tjenestemottaker å gi et tjenestetilbud i spredtbygde områder med et lite antall innbyggere, enn i mer konsentrerte sentra. Og rådmannens årslønn målt pr innbygger gir selvsagt et mye høyere tall i Flatanger enn i Oslo.

Fra Flatanger til nærmeste by Namsos er det ca en times reisetid gjennom vakkert landskap langs fjell og svingete veier. Kanskje kunne man styrt skolene og helsetilbudene i Flatanger fra Namsos. Det ville neppe gitt bedre skoleresultater for elevene, men noen ledende stillinger i Flatanger hadde en nok spart. Over tid kan en undre seg over hvordan dette ville påvirket Flatanger-samfunnet. Hvordan ville det påvirke flyttestrømmene i regionen? Hvor ville den økonomiske besparelsen på sikt tatt veien?   Med fortløpende endringer i inntektssystemet for kommunene og med skiftende regjeringer er dette vanskelig å forutse.

Som rådmann i en liten kommune er jeg ikke på noe vis nøytral i debatten om kommunenorges framtid. Jeg ser ikke bort fra at endringer av kommunegrenser kan være fornuftig mange steder, etter at en har veid alle potensielle fordeler og ulemper opp mot hverandre. Men om jeg er føler meg skråsikker på noe, så er det at svarene på hva som gir gode løsninger i kommunene framover, handler om mer enn å fastsette et tall på hvor mange kommuner vi skal ha.

Det gjøres utrolig mye bra arbeid også i mange små kommuner, som har mange svært engasjerte medarbeidere med god kompetanse og som – på grunn av små forhold – samarbeider godt med øvrige deler av kommuneorganisasjonen om å gi optimale tilbud til innbyggerne. Noe av dette kan en kalle smådriftsfordeler, og handler om at korte linjer og god oversikt kan gi raske beslutninger og godt tilpassede tjenester med god tilgjengelighet. Dette hører med i debatten om kommunenorge.

La debatten om kommunestruktur framover bli preget av raushet, nyanser og faktabaserte argumenter. Og mist ikke av syne alle de gode historiene som hver dag skapes mellom kommunen og innbyggerne også i småkommunene!

Kindled Spirits

Etter å ha testet ut e-bokleseprogrammet Kindle for pc en stund med god erfaring, bestilte jeg siste versjon av det fysiske lesebrettet (Kindle 3) fra Amazon da det i slutten av juli ble annonsert. Slo til på billigste versjon, dvs uten 3G men med Wifi trådløst nett, som med min planlagte bruk er fullt ut tilstrekkelig. 139 dollar. Med avgifter og frakt ble summen vel kr 1200,-. Brettet ble sendt en dag før antydet leveringsdato, en av de siste augustdagene. Det tok to dager fra USA til Oslo. Der måtte det åpenbart puste ut, ettersom det først 6 dager senere ble levert på døra her av Postens utsendte. Men pakken var som den skulle være, og alt fungerte som det skulle. Eksemplarisk pakket, forøvrig.

Det første spørsmålet var hvordan jeg skulle få av plastbelegget som dekket skjermen med bruksanvisning om hvordan man startet opp lesebrettet. Så gikk det opp for meg at det faktisk ikke var noe belegg, det var skjermbildet! Mitt første møte med e-Ink…

Tilkobling til trådløstnettet fungerte umiddelbart. Det gikk i det hele tatt smertefritt å komme i gang, og få lastet over de bøkene jeg tidligere hadde handlet på Amazon.com. Fungerte gjorte det også å sende over egne dokumenter (PDF) til lesebrettets egen epost-adresse.

Etter å ha brukt det noen dager, er min opplevelse at Kindle 3 er trolig lett (240 gram, lettere enn en paperback), utrolig tynn, god å holde i, fantastisk lesbarhet (noe helt annet enn en vanlig pc-skjerm), lett å orientere seg i, og med god funksjonalitet. Det er kjapt å gjøre oppslag i den innebygde ordboka. Det samme med søk (enten i boka du leser, i alle bøkene på brettet, eller på nett i Wikipedia, Google…).

Du kan gjøre notater, merke avsnitt, dele (Twitter/Facebook) avsnitt med kommentarer, osv.

Kindle 3 har en eksperimentell webleser (webkit), som er det den gir seg ut for, nemlig ekseprimentell. Har vist seg noe ustabil, men fungerer ellers sånn passe. Kjekt å ha, men du kjøper ikke en Kindle først og fremst for å bruke web.

OPPDATERT: Etter automatisk oppdatering med versjon 3.0.1, ser det ut til at webleseren er blitt svært stabil.

Med opptil 1 måned batteritid er ikke lading noe tema.

Lesing av bøker på brettet (som jo er hovedformålet) er rett og slett meget bra. Tror nesten jeg foretrekker det framfor en vanlig bok, som gjerne er tyngre.

Gode erfaringer så langt, altså. Kommer nok tilbake med flere synspunkter etter hvert.

Forby samarbeid mellom kommuner?

I kommune-norge pågår det for tida en diskusjon som trolig oppleves å være for spesielt interesserte, men som berører svært prinsipielle sider av organiseringen av kommunene vi alle bor i. Sakens kjerne er om det fortsatt skal være forbudt for en gruppe kommuner å ha et helhetlig samarbeid innen flere områder.

I dag er lovverket faktisk slik at det i hovedsak bare er lagt til rette for et samarbeid fra saksområde til saksområde, uten en felles politisk og administrativ overbygning for alle samarbeidsområder.

Noen kommunesamarbeid er i dag organisert som interkommunale selskaper (IKS, med egen lov), for eksempel innen renovasjonsområdet. Skal de samme kommunene som har renovasjonsselskapet også samarbeide om for eksempel barnevern, blir det gjerne organisert på annen måte med en annen politisk/administrativ styringsform, for eksempel ved at en av kommunene opererer som vertskommune.

Og slik fortsetter det med organisering av samarbeid om legevaktordning, it-løsninger, osv. Oppdelt, enkeltvis, og ikke sjelden med en en relativt svak kobling tilbake til kommunestyrene i eierkommunene. NIVI Analyse har på oppdrag av KS laget et notat som beskriver status om interkommunalt samarbeid (pdf, 2010).

Etter å ha gitt tillatelse til to nasjonale forsøk i Nord-Trøndelag med utprøving av en modell for et mer helhetlig kommunesamarbeid innen flere områder, har regjeringen nå fremmet et lovforslag som åpner for å tillate dette. Lovforslaget om den såkalte samkommune-modellen er nå ute på høring, og debatteres åpenbart heftig i mange organer med interesse i hvordan kommunene kan organisere sin virksomhet.

Hovedstyret i kommunenes interesseorganisasjon KS var tidlig ute allerede før sommeren med sin uttalelse, som konkluderer med at den nye modellen for interkommunalt samarbeid ikke bør tillates. Forbrukerrådet (noe overraskende) gikk ut med samme konklusjon. Buskerud fylkeskommune og Ålesund kommune konkluderer i sine uttalelser også med at slikt samarbeid ikke bør tillates. Flere uttalelser kommer sikkert til innen fristen i oktober, både for og i mot.

Overhalla kommune deltar sammen med Namsos, Namdalseid og Fosnes kommuner i Midtre Namdal samkommune. I fire år (fra 09.09.09) får vi ha dette som et forsøk med en organisering som loven ellers ikke tillater. Vi er landets andre samkommune, Verdal og Levanger var først ute (Innherred samkommune). Begge samkommunene har over tid utviklet et forpliktende samarbeid på en rekke områder. I Midtre Namdal gjelder dette blant annet:

  • barnevern
  • miljø og landbruk
  • næringsutvikling
  • kommuneoverlege
  • legevakt
  • skatteoppkrever
  • IKT

Vi er nå i ferd med å etablere også felles organisering av NAV, og flere samarbeidsområder vurderes. I Midtre Namdal hadde vi også tidligere samarbeid innen stort sett de samme områdene som vi har nå, men med en mer fragmentert organisering. Enkelt sagt gikk dette ut på at det for hver samarbeidsordning var et eget lite styre med representanter fra deltakerkommunene. I tillegg var det et regionråd med to politikere fra hver kommune, som i praksis hadde få konkrete oppgaver, ut over å være et politisk forum hvor felles interesser kunne drøftes og formidles.

Etter å ha prøvd dette noen år, ble samarbeidet evaluert. Konklusjonen ble kort sagt at en ønsket å få samlet samarbeidsområdene under en felles «paraply» for å få et mer helhetlig grep om samarbeidet. Etter å ha søkt staten, fikk vi av Kongen i statsråd tillatelse til å prøve ut samkommunemodellen. Vi har nå et samkommunestyre bestående av 23 representanter (Overhalla 5, Namsos 11, Namdalseid 4 og Fosnes 3), med en ordfører og en administrasjonssjef i ledelse av samkommunen. Ordfører- og administrasjonssjefsrollene går på omgang (1 år hver) mellom hhv. ordførerne og rådmennene i eierkommunene.

Det er selvsagt for tidlig å trekke noen konklusjon om hvor vellykket samarbeidet vårt nå fungerer. Modellen skal prøves ut, politikk skal utøves i det nye samkommunestyret og tjenestene skal utvikles. Dette skal senere evalueres.

Så kan en jo spørre seg hvorfor flere sentrale aktører i det offentlige nå ikke vil at vår modell for samarbeid skal tillates. Argumentene er i korte trekk at man ser demokratiske problemer med organiseringen, og at man i stedet mener at kommunene bør slå seg sammen.

Det finnes åpenbart argumenter for at det bør bli færre kommuner i landet. Og det finnes argumenter for det motsatte. Spørsmålet er likevel om det først og fremst skal være mangelen på lovlige og funksjonelle samarbeidsformer mellom kommunene, som skal resultere i ønsket (for de som mener det) kommunestruktur. Spørsmålet er også om samkommunemodellen er dårligere på demokrati enn de øvrige samarbeidsformene som dagens lovverk tillater. Jeg tror svaret på begge spørsmål er nei.

Vil man slå sammen kommuner, bør argumentene for dette kunne stå på egne ben, uten hjelp av et snevert lovverk for samarbeidsmuligheter.

Med den geografien vi har i landet, vil det trolig være behov for kommunesamarbeid nær sagt uansett hvilken kommunestruktur som kommer. Å legge for snevre begrensninger på hvilke former for samarbeid som tillates, kan resultere i dårligere løsninger for kommunene og deres tjenestemottakere.

Har du synspunkter, hører jeg gjerne fra deg! 🙂

Årets første padletur

Endelig klart for årets første og svært etterlengtede padletur! Har også tidligere år gjerne startet sesongen i april. I dag er det ingen tvil, alt ligger til rette for en flott tur. Bor så nære sjøen at det enkleste er å trille kajakken etter meg på dertil egnet tralle. 5 små minutter å spasere ned til havna. Jeg er ikke alene, båtfolket er også i full gang med å starte sesongen.

Så er jeg nede i kajakken og glir rolig ut fra havna, herlig følelse. Små krusninger på overflata, en liten bris blafrer i mot meg. Legger kursen langs land ut mot den åpne fjorden. Passerer noen hytter, enkelte er åpenbart allerede i full bruk. Mye som skal gjøres klart.

Runder neset og fjorden åpner seg. En annen kajakkpadler kommer i mot, er på tur heim. Vi hilser og stopper, får en hyggelig prat om kajakkutstyr og erfaringer. Alltid noe nytt som frister. Takk for praten, snakkes! Og jeg glir videre utover. Stillheten smyger seg innpå – selv om jeg bare er få minutter utenfor byen.

Et lite stykke framfor meg ser jeg vannoverflata brått stilne, et speil av himmel åpner seg så langt jeg ser. Noen padletak videre og jeg legger ned åra, siger lydløst langs berget. Eventyrlig.

Hemnafjellet er fortsatt snøkledd.

Fra en strand ser jeg hvit røyk fra tre bål, her jobbes det!

Turen tilbake er ren nytelse, studerer formasjonene i svabergene, de ulike lagene og fargene i fjellet. Som vanlig en liten kribling i magen når hurtigbåten passerer ikke mange meter unna med fossende bølger på slep. Alltid rart å se hvordan sjøen hever seg før bølgene når kajakken.

Tilbake i havna. Mersmak. Det må ikke bli lenge til neste tur, og gjerne en lengre tur!

Kvalitet, klær og holdbarhet

Everything we personally own that’s made, sold, shipped, stored, cleaned, and ultimately thrown away does some environmental harm every step of the way, harm that we’re either directly responsible for or is done on our behalf. (Yvon Chouinard i boken «Let My People Go Surfing«).

glidelås

Photo by khairilfz (cc)

Fleecegenser er et praktisk plagg, og her i familien har vi en del eksemplarer av arten – av både kjente og ukjente merker. Fleecegensere kan holde seg veldig godt lenge, og gjerne gå i arv mellom ungene. Men liten tue kan som kjent velte stort lass. Glidelåsen i halsen på disse genserene er ofte et kritisk punkt. Hvem har vel ikke erfart at glidelåsen går i stykker etter bare et par gangers bruk (blir sittende fast i bare en av sidene). Og dermed blir jo hele plagget adskillig mindre attraktivt å bruke. Det havner gjerne lengre og lengre bak i klesskapet – før det til slutt dessverre blir kastet. Det å eventuelt skifte glidelås i disse gensrene er ingen liten oppgave, og blir i praksis ikke gjort. Selve genseren i seg selv er god som ny. The devil is in the details, som det heter.

Because the overall durability of a product is only as good as its weakest element, the ultimate goal should be a product whose parts wear out at rouhgly the same time and only after a long life. (Yvon Chouinard, samme bok)

Dette bare som ett lite eksempel på klær som med normal bruk likevel ender opp med å ha kort holdbarhet. Glidelåser er ofte kritiske punkt. Andre klær tåler ikke normal vask, de krymper, blir skeive, mister fargene eller trykk, etc. Eller blir fort umoderne.

Noen klesprodusenter garanterer for levetida til plagget. Går noe i stykker, får du fikset det uten ekstra kostnad. Flott service! Jeg har en velbrukt Norrøna goretex skalljakke med slik garanti. Etter relativt kort tid i bruk, gikk også her glidelåsen i stykker ved at den delen en drar i, brakk av. Tilbake til butikken med jakka, og ny glidelåsholder ble satt på med en gang. Fornøyd kunde. End of story – nesten.

For ikke lenge etter, gikk glidelåsholderen av på ny. Samme problem. Denne gang ble en liten binders en akutt og midlertidig løsning, som viste seg å bli en mer permanent løsning. Og når den lille bindersen var utslitt, gikk jeg bare over til en litt større – for bedre grep.

Kudos til produsenter som tenker kvalitet i alle detaljer, for mer holdbare klær.

Grønn Hverdag har gode tips om klær.

Blås i det?

Aftenposten 31.03.2010 skriver om endringer i vår oppfatning av røykere de siste 20 årene. SIRUS-forsker Karl Erik Lund siteres:

– Røykerne er tapergruppen. De sitter igjen med en adferd som før var glamorøs og populær, men som nå bare blir sett på som harry.

Illustrasjon røykingI min barndoms 1973 røykte over halvparten av voksne menn. Siden da er antallet røykere blitt halvert. Det er nå 21 % av den voksne befolkningen som røyker daglig. I tillegg er det 9 % som røyker av og til.

Det er snart gått 40 år siden 1973. Fire tiår. Vi er i løpet av disse årene blitt 910.000 flere nordmenn, samtidig som andelen som røyker er redusert med 50 %.

Endringen i nordmenns oppfatning av røykere, kommer som følge av en rekke ulike tiltak i løpet av de siste tiårene. Antirøykekampanjer og stadig nye restriksjoner får mye av æren. 1. juli 1975 ble tobakkskadeloven innført. Den omfattet da den ble innført forbud mot tobakksreklame, aldersgrense for kjøp av tobakk (opprinnlig 16 år) og påbud om merking av av tobakksvarer med advarsel om helsefare. Siden har lovens restriksjoner blitt gradvis skjerpet. Fra 1. juni 2004 ble det forbudt med røyking på serveringssteder. Lovens § 6 (om offentlige steder) omtales gjerne som «røykeloven».

En reduksjon på 50 % i andel røykere (antallet røykere ikke redusert med mer enn ca 38 %) på nesten 40 år – hva kan dette si oss om mulighetene til reduksjon i våre klimagassutslipp framover? I følge forskerne må vi redusere utslippene med kanskje 80-90 % i løpet av de nærmeste årene. Gir utviklingen på røykeområdet grunn til optimisme eller pessimisme?

Illustrasjon klimagassutslippSammenlignet med klimautfordringene er røyking et begrenset område som er veldig konkret og lett forståelig. Røykerne selv vet svært godt at røyken inneholder flere tusen stoffer, hvorav ca 50 er kreftfremkallende. Hjerte-/karsykdommer. Osv. Ingen mangel på informasjon. Likevel er det fortsatt ca 30 % voksne som røyker daglig eller av og til. Avhengighet.

Kanskje skal vi også oppfatte klimagassutslippene våre som avhengighet. Vi er blitt avhengige av å bruke bilen i det omfang vi gjør. Vi er blitt avhengige av å fly på utenlandsreiser noen ganger i året. Vi er blitt avhengige av å kunne kjøpe rimelige forbruksartikler, nye mobiltelefoner hvert år, osv. Som med røykesluttkurs må vi kanskje arrangere klimagassutslippkutt-kurs? Go to rehab?

På røykeområdet ser vi at restriksjoner gjennom lovgivningen har gitt vesentlige resultater. På tross av betydelig motstand ved innføringen av restriksjonene. Og vi har vennet oss til den nye hverdagen hvor det er røykerne som ikke lenger oppfattes å sette standarden.

Det gir en viss pekepinn på hva som vil være nødvendig framover for å nå klimamålene.

Miljøledelse i media

Hva er viktig? Hva er vi opptatt av? Sjansen er nok stor for at svar på disse enkle spørsmålene er sterkt påvirket av hva vi fanger opp i media. Media former i stor grad samfunnsdebatten og oppfattelsen som hver av oss har av samfunnet vi lever i. Ingen bombe, vi vet det er slik det er.

Når avisene gang på gang har flersiders oppslag om hvem av Ica, Kiwi, Mega, Rema etc som har aller billigst mat, er det lett å konkludere med at dette nok er en svært viktig sak. Når media med storslegga stadig hamrer inn i oss at det er KRISE i kraftsituasjonen  i Midt-Norge, er det få som vil våge å stille spørsmål ved om situasjonen fortjener betegnelsen krise og for hvem av oss det eventuelt måtte være krise (og sammenlignet med hva?). Slik er det.

Samtidig er det slik at det media ikke skriver om, åpenbart ikke kan være særlig viktig. Når det ikke skrives om hvem av Ica, Kiwi, Mega, Rema etc som gjør mest for å forsikre seg om at måten de driver på og produktene de selger (både på kort og lang sikt) tar hensyn helsa di og til omgivelsene, er det nok for at dette er uviktig.

Forskere har en god stund påpekt at vår livsstil også her på berget setter alt for store klimaspor, og vil medføre store og uante endringer i livsbetingelsene rundt omkring på kloden. Trolig må vi redusere våre klimaspor med 80-90 % for å unngå at det hele blir ukontrollerbart. Det er mye. Svært mye. De tiltakene vi setter inn må derfor være tilsvarende kraftfulle. Slike nødvendige tiltak krever i vårt demokratiske samfunn at tiltakene har støtte i befolkningen. Blant velgerne. Slik at våre politiske ledere kan få vedtatt det som kreves.

Mellom velgerne og politikerne befinner media seg. Og påvirker som nevnt hva vi mener er viktig.

For å si det kort, gjenstår det et godt stykke før vi er der at nødvendige klimatiltak har tilstrekkelig støtte i befolkningen. Hvilken rolle media påtar seg framover i forhold til dette, vil trolig være avgjørende for om og eventuelt når vi kommer dit at de påkrevde grepene kan bli tatt.

Forslag

Jeg har derfor et helt konkret forslag til et tilsynelatende lite tiltak som media selv kan gjennomføre. Tiltaket vil enkelt sagt med stor sannsynlighet bidra til at media i økende grad vil påta seg den rollen i opinionsdannelsen rundt klimaendringene som media må ha. Om vi skal lykkes. Forslaget er rett og slett:

Innfør miljøledelse i virksomheten.

Miljøsertifisering ISO 14001 - illustrasjonEn måte å gjøre dette på, er å miljøsertifisere virksomheten – mediabedriften – i henhold til ISO-standarden 14001. Det finnes flere typer miljøsertifiseringer, men den internasjonale standarden ISO 14001 er en av de sertifiseringer som gjerne anbefales av de som forstår seg på det. Når sertifiseringa er gjennomført, har du etablert et system i virksomheten for vurdering av hvor tiltak bør settes inn, oppfølging av tiltak og fokus på kontinuerlig miljøforbedring. Den røde tråden i det man driver med i miljøarbeidet.

Når miljøsertifikatet først er i lomma, betyr ikke det nødvendigvis at det skinner gyldent av virksomheten på miljøområdet. Det betyr imidlertid at du har påtatt deg og virksomheten en forpliktelse og etablert et system for å gjennomføre tiltak som gradvis vil gi forbedringer. Og du stiller deg åpen for innsyn fra en ekstern revisor.

Den virksomheten jeg er en del av – Overhalla kommune – ble miljøsertifisert etter ISO 14001-standarden høsten 2007. Et par nabokommuner gjorde det samme. Mange private virksomheter – små som store – har gjort det. Vel og bra å ha blitt sertifisert første gang (årlig resertifisering). Min erfaring er imidlertid at det over tid gjør noe med virksomheten. Og det har gjort noe med meg som leder i virksomheten. Miljøarbeidet er blitt en sentral av styringssystemet vårt. Og har med det fått fokus.

Det samme miljøfokuset bør media ha. Hvis vi skal lykkes med å omstille samfunnet vårt til et lavutslippssamfunn. Da bør journalistikken heves flere hakk over fokus på marginale forskjeller i matpriser, bensinpris m.v. Miljøsertifisering av egen virksomhet er et godt sted å begynne.

Miljøsertifisering er fullt gjennomførbart for de fleste virksomheter. Ett eksempel er Hoston Miljøservice AS i Orkdal, Sør-Trøndelag. De er et selskap som blant annet driver med tømming og mobil rensing av slam fra septiktanker og renseanlegg. De er ca 6 ansatte, og har vært miljøsertifisert siden 2006.

Sertifisering krever litt tid og et systematisk arbeid, men er kanskje først og fremst et spørsmål om vilje til miljøfokus i virksomheten.

Noen mediabedrifter (gjerne lokalaviser) som tar utfordringen?