…der øst er vest…
Når en kommer inn på enkelte tema, slår det meg at holdningene våre gir et visst preg av å være ‘bakvendtlandsk’. Ta for eksempel økologisk mat.
Hvis vi starter med blanke ark, og stiller oss spørsmålet:
Hva skal jeg velge, når jeg a) kan spise ren mat, eller b) kan spise mat som er dyrket med en viss tilføring/sprøyting av ulike (og for deg ukjente) kjemikalier og stoffer?
I utgangspunktet skulle en tro at ren mat (uten kunstige tilsettingsstoffer) virket som det logiske valget. Med andre ord, en skulle tro økologisk mat ville vært hovedvalget for alle forbrukere. Og dermed skulle en tro at alternativet med mat som ikke er økologisk fremstilt, ville hatt en tung oppgave med å overbevise om at det likevel er slik mat som bør foretrekkes.
Men markedsandelen til økologisk mat viser jo at dette langt fra er situasjonen. Tvert i mot. Det gjennomføres stadig nye undersøkelser som prøver å slå fast om det faktisk er slik at økologisk mat gir noen helsemessige gevinster. Det synes som om det er en slags omvendt bevisbyrde, hvor det er den rene maten som er tiltalt og må bevise sin uskyld.
Pussig fenomen.
Jeg sier ikke at mat som ikke er økologisk er helseskadelig. Jeg peker bare på at i vårt samfunn er det den ‘unaturlig’ fremstilte maten som sees på som normalen. Økologisk blir – satt litt på spissen – gjerne sett på som det litt sære, eksentriske søskenbarnet til vanlig mat. Gjentar: Vanlig mat.
Noe av årsaken til at uøkologisk mat velges, er selvsagt at den er noe billigere enn økologisk mat. Spørsmålet er bare hva som er riktig pris. Hvis riktig pris er det det koster å fremstille mat på en for samfunnet bærekraftig måte, er det trolig økologisk mat som har riktig pris.
Forøvrig kan en bemerke at matbudsjettet til norske husholdninger aldri har vært lavere, sett i forhold til samlet inntekt.
Under overflata 