Elefanten i beredskapsrommet

At beredskapsarbeid er viktig, det kan vi fort bli enig om. En grunnleggende utfordring med hvordan vi i praksis bedriver arbeidet med beredskap, er imidlertid at dette arbeidet gjerne blir reaktivt. Vi reagerer først når en uønsket hendelse har oppstått. Beredskapsarbeid blir da å unngå at samme hendelse skjer på nytt, og være best mulig rustet til å takle slike hendelser om de skulle inntreffe igjen. Ta 22. juli 2011. Én enkelt persons grufulle handlinger førte til en kritisk debatt om vår beredskap, politiets organisering, fysisk sikring av regjeringsbygninger osv. Det skulle bare mangle.

Når nye uønskede hendelser inntreffer, blir vårt virkelighetsbilde justert. Vi tar inn over oss at slike ting faktisk kan skje, og motiveres til å gjøre nødvendige endringer og bruke ressurser på å innrette oss slik at vi neste gang skal være bedre forberedt. Torsdag 21. juli 2011 var verden en annen enn det den ble for oss alle dagen etter.

Det er umulig å ha en god beredskap for absolutt alt som kan inntreffe, og det er like umulig å forutse absolutt alt som kan skje. Enkeltpersoners handlinger er kanskje noe av det vanskeligste å forutse. Gang på gang sjokkeres vi nettopp av hva vi mennesker er i stand til å gjøre – mot hverandre og mot planeten vi bor på.

Det vi har vanskeligst for å tenke beredskap om, er framtidige hendelser vi som enkeltmennesker og samfunn ikke har opplevd før. Selv om alle piler allerede skulle peke direkte i retning av en eller annen kommende katastrofe. Skriften på veggen er som skrevet med usynlig skrift – inntil dagen kommer og vi plutselig tydelig klarer å lese det som har stått der som et varsel så lenge.

Nyhetsbildet preges i dag av flyktningkatastrofen i Europa. Millioner av fortvilte mennesker er på flukt fra sine hjem i Syria og flere andre land. Mange klarer på utrolig vis etter hvert å komme seg til Europa. Enkelte kommer på sykkel over grensa fra Russland til Finnmark, andre finner andre veier. Mange har fått en våt grav i Middelhavet. Land etter land i EU stenger grensene, bygger piggtrådgjerder og snur seg vekk fra rekkene av mennesker på flukt.

Det står skrevet mye interessant i Nasjonalt risikobilde (NRB) 2014 som Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har publisert. Men det står ingenting om en mulig kraftig strøm av flyktninger fra Syria i 2015. Om 22. juli 2011 står det en hel del, naturlig nok.

Utklipp fra Nasjonalt Risikobilde 2014

Utklipp fra Nasjonalt Risikobilde 2014

Krigen i Syria har som kriger flest komplekse årsakssammenhenger. Deler av en befolkning reagerer med protester mot en diktator, av flere grunner. Så tar det hele etter hvert av i et voldskaos med mange ulike parter og ingen åpenbare løsninger. Det er det enkle bildet vi leser i overskriftene i avisene.

Syria har historisk sett vært selvforsynt med hvete. I årene før krigsutbruddet i Syria sviktet avlingene, som følge av en tørke som var den verste som noen gang er registrert i Syria. Landet ble preget av økende fattigdom og enormt mange mennesker på flukt. Samtidig ankom om lag 1,5 millioner flyktninger Syria fra borgerkrigen i nabolandet Irak. Omtrent like mange syrere forlot landsbygda på grunn av tørken som begynte i 2006. Både irakere og lokale bønder søkte tilflukt i de syriske byene, hvor det oppsto sosiale spenninger som bidro til misnøye med regimet. Situasjonen ble ikke bedre av at det syriske regimet gjorde lite eller ingen ting for å hjelpe de tørkerammede bøndene på landsbygda. Demonstrasjoner ble møtt med militær makt og krigen var i gang.

Flere forskere mener at det er grunnlag for å hevde at tørken i Syria skyldes eller ble forsterket av de menneskeskapte klimaendringene. Om man dermed kan si at flyktningene fra Syria er klimaflyktninger, vet jeg ikke, men indirekte kan det være en viss grad av dekning for å mene det.

Klimaendringene er kort nevnt flere steder i Nasjonalt risikobilde 2014, mest i form av mulige stormer, hetebølger og ekstremvær i Norge. «Klimatilpasning» brukes flere steder som begrep for en forebyggende løsning på disse klimautfordringene. Klimaflyktninger nevnes ikke. Hvordan vi skal klimatilpasse oss en framtidig stri strøm av globale klimaflyktninger, er mer uklart.

Risiko handler alltid om hva som kan skje i framtida og er derfor forbundet med usikkerhet. Usikkerheten knytter seg til om en bestemt uønsket hendelse vil inntreffe og hva konsekvensene av denne hendelsen vil bli. (NRB 2014)

I disse dager regner norske myndigheter på harde livet for å finne ut hvor mange milliarder kroner Syria-flyktningene vil koste oss i årene som kommer, og hvordan dette skal finansieres. Et av forslagene til inndekning er å kutte i klimastøtten Norge gir for å bevare regnskog. Å kutte i klimatiltak vil i det lange løp være å kutte i det som kanskje er viktigst for å bevare noenlunde stabilitet i levegrunnlaget for mennesker i mange land rundt om på kloden. Hvor disse menneskene vil flykte om de blir nødt til det, kan vi ikke vite, men man skal ikke se bort fra at mange vil søke mot områder som i mindre grad rammes av klimaendringene. Klimatiltak kan slik sett betraktes som å «hjelpe dem der de er», som det stadig snakkes om.

Det norske Forsvaret er basert på en tanke om beredskap. Minnet om 9. april gjør at det er bred støtte i befolkningen for å bruke et stort antall milliarder kroner på et militært forsvar til vanns, på land og i luften med. Nye jagerfly til omtrent en milliard kroner pr stk er bestilt. Vi vet ikke om Norge igjen kommer til å bli angrepet, men blir vi det så skal vi være forberedt. Det er tanken.

I beredskapssammenheng er det få kriser vi med høy grad av sikkerhet faktisk vet vil komme, om vi ikke gjør tilstrekkelig innsats for å forhindre det. Men klimakrisen er slik. Vi vet. Nok. Skriften på veggen står med store og tydelige bokstaver. Den store kloke beredskapsplanen som skal forhindre krisen mangler vi. Det vil si, beredskapsplanen finnes, men har dessverre foreløpig lav tilslutning. Noen skal visst snart snakke sammen i Paris. #COP21

Om ikke klimakrisen er «elefanten i rommet» man ikke snakker om, så er det i alle fall på tide å slippe klimakrisen ordentlig inn i beredskapsrommet. Tromme sammen troppene og tydelig mobilisere til innsats med krigslignende tempo. Vi kan når vi først bestemmer oss. Denne gangen kan vi dessverre ikke vente til krisen er et faktum før vi reagerer. Klimatiltak er beredskapsarbeid i beste forstand. Si det høyt.

Så får vi bestrebe oss på å ta i mot de flyktningene som kommer hit med den respekt og medmenneskelighet vi selv ville ha ønsket å bli møtt med, om det var vi som ble tvunget til å flykte fra eget hjem, familie, land og språk. Det er ikke så mange tiår siden vi selv var der.

 

Reklamer

Kvoter, unoter og KISS

Folk forstår begrepet kvoter. I taxfree-køen på flyplassen er de fleste klar over hvor mye øl, vin og sprit det er lov å ta med seg heim uten å måtte fortolle varene. Enkelt og greit. Verre er det med klimakvoter.

Holder vi oss til flyreiser, har nok mange riktignok oppfattet at man som privatperson kan kjøpe en klimakvote som skal motvirke det CO2-utslippet din flyreise representerer. Vi betaler litt for at noen gjør et klimatiltak i utlandet. Så langt henger vi med, og tror sånn cirka at vi skjønner konseptet.

Men så har vi handelen med CO2-kvoter som skjer innenfor rammene av det europeiske systemet for handel med utslippsrettigheter. Systemet er kalt European Union Emissions Trading Scheme (ETS). Forkortelsen er kurant å lære seg, men hvordan virker det egentlig…? Hvilke virksomheter er berørt av systemet? Hvordan er kvoteprisene for tida? Hvem bestemmer kvotene? Hvordan påvirker systemet klimautslippene?

Du kjenner kanskje hodepinen komme snikende. Jeg skal heldigvis ikke gjøre noe forsøk på å forklare ETS-konseptet. Det berører imidlertid poenget mitt med dette innlegget: KISS (Keep It Simple, Stupid), et kjent og kjært begrep i mange sammenhenger. Gjør det enkelt. REMA-metoden.

Det foregår stadige diskusjoner om effekter av klimatiltak og om hvordan slike tiltak virker innenfor rammen av EUs klimakvotesystem. Elektrifisering av Utsira-feltet med strøm fra land er et ferskt eksempel. Ekspertene fekter med de skarpeste argumentene de har for å vinne debatten. Innlegg og motinnlegg med stadig mer avanserte begreper og sammenhenger, rikt krydret med forkortelser som viser at du har medlemskap i de rette forskningskretser og samfunnsøkonomiske miljøer.

Det er sikkert en interessant og spennende debatt, for de innvidde. Det finnes sikkert også en teoretisk, modellbasert fasit på spørsmålet om hvilken klimaeffekt elektrifisering av Utsira vil ha, gitt EUs kvotesystem. For den såkalte «mannen i gata», meg og deg, blir dette likevel i beste fall forvirrende. Det som den ene dagen isolert sett er et godt klimatiltak, er neste dag et tilnærmet bortkastet tiltak når klimakvotesystemet ETS tas med i betraktningen. Dagen etter kommer nye argumenter på det motsatte. Vi som ikke er eksperter klarer ikke å forstå kjernespørsmålene i debatten, og må bestemme oss for hva vi tror på ut fra hvilke eksperter vi synes er mest troverdige. Men mest sannsynlig melder vi oss ut av hele debatten. Klimakvotesystemet kan fort spre en følelse av maktesløshet og av at diskusjonen om klimatiltak bare er forbeholdt eksperter.

Jeg tror forsåvidt på det at et system med klimakvoter som handles internasjonalt kan være et effektivt verktøy for å få ned klimautslippene, om systemet gjennomføres og følges opp med tilstrekkelig politisk styrke. Jeg tror samtidig at en grunnleggende forutsetning for å få til den nødvendige overgangen til lavutslippsamfunnet er å utvikle tiltak som folk flest forstår. KISS, remember?

Først med allment forståelige tiltak kan vi ha forhåpninger om at nødvendig omstillingstrykk på politiske ledere bygger seg opp nedenfra. Uten en bred forståelse og aksept i folket om iverksetting av nødvendige tiltak, er det vanskelig å å ha tro på at den politiske evnen til reell handling blir sterk nok og i tide. Hva er det som skal sørge for at den politisk styringen av EUs klimakvotesystem gir nødvendig (fornybar) kraft i systemet?

Du vil aldri se et folkehav som går på barrikadene for å få politikerne til å redusere kvotene i ETS. Beklager. It ain’t going to happen. Sannsynligheten er dermed stor for at klimakvotesystemet i EU i lang tid fremover forblir en smart konstruksjon som gjennomføres på en «slarkete» måte, og med for lav effekt på klimautslippene. En konspirasjonsteoretiker ville sikkert mistenkt at kompleksiteten i systemet nettopp har til hensikt å sørge for å tåkelegge landskapet slik at lite skjer. Det er å dra det for langt. Likevel, hvis olje-, gass- og kullselskaper og deres likesinnede fremstår som varme talsmenn for klimakvoteordninger som det eneste saliggjørende, kan det gjerne være grunn til å se nøye på hvilken agenda de egentlig har.

I påvente av at systemet med klimakvotehandel gir tilstrekkelig fart i overgangen til fornybarsamfunnet, får vi fortsette å gjennomføre tiltak som vi kan forstå og ha forutsetninger for å mene noe om. Gjør vi begge deler samtidig, øker sjansen for å lykkes med omstillingen.

Fossildrevet fornybar utvikling?

Dette er det nye det snakkes om stadig oftere og med økende intensitet av stadig flere. Du har kanskje halvveis snappet det opp i forbifarten. Sjansen er likevel til stede for at du ikke helt har oppfattet rekkevidden av det. La meg derfor for sikkerhets skyld innlede med det enkle budskapet som sakte men sikkert kryper fram i den offentlige bevisstheten:

Minst 2/3 av verdens kjente fossile energireserver (kull, olje, gass) må bli liggende der de er – urørt – om vi skal kunne tilby våre barn og videre etterslekt noenlunde stabile og levelige vilkår i årene framover. Hoveddelen av de fossile reservene er altså “ubrennbare”.

Budskapet gis fra FNs klimapanel og det internasjonale energibyrået IEA. Norske myndigheter har gitt støtte til konklusjonen. Lar vi minst 2/3 av kull, olje og gass ligge, kan vi begrense den globale temperaturøkningen til 2 grader. Da kan det å beholde noenlunde levelige vilkår være innenfor rekkevidde for oss og våre etterkommere.

Om 2/3 av kjente reserver må bli liggende, tenker du nok at det ikke kan være noe poeng i å lete etter flere fossile reserver, som følgelig ikke kan brukes i det hele tatt. Ubrennbare de også, bare å avskrive. Men det er altså langtfra nok å ikke finne og ta i bruk nye olje- og gassreserver. De reservene vi allerede har plottet inn på kartet, må i hovedsak ikke utnyttes. Det er et krevende budskap å ta inn over seg.

Blir kull, olje og gass først hentet opp, er det garantert at den fossile energien også blir benyttet. Så hvordan kan vi se for oss at vi skal klare å la være å hente opp mer enn maksimalt 1/3 av de enorme økonomiske verdiene vi vet om og har kompetanse og teknologi til å utvinne? Klarer vi å holde fingrene fra oljefatet? Du tviler? La likevel spørsmålet få henge litt i lufta.

En del av verdiene vi i Norge henter opp via olje og gass fra Nordsjøen, plasserer vi i Oljefondet vårt. Verdiene i Oljefondet investeres i utlandet og slik at vi skal få best mulig avkastning. En del av verdiene investeres i utenlandske selskaper som også utvinner kull, olje eller gass – slik at de dermed kan utvinne mer kull, olje eller gass.Vår utvinning av olje og gass gir dermed en slags dobbelt negativ fossileffekt. Vi forsterker med andre ord klimakrisen ytterligere. Ikke akkurat det vi trenger å gjøre om vi skal forsøke å sikre noenlunde levelige vilkår for barn og etterslekt.

Hva om vi i stedet bruker deler av Oljefondet til å investere i selskaper som utvikler og produserer fornybar energi, slik at verden etter hvert vil bruke mindre og mindre fossile energikilder? Når nye, fornybare energikilder gradvis overtar, kan vi tenke at verdien av de kjente fossile reservene omsider vil bli vesentlig redusert, og etterhvert lite lønnsomme å utvinne. Da vil det åpenbart bli langt lettere for oss å la disse fossile reservene bli liggende urørt.

Oljefondet vil ikke kunne endre verden alene, langt i fra. Spørsmålet er likevel om vi skal bruke Oljefondet til å svekke eller styrke sannsynligheten for at vi klarer å håndtere klimakrisen vi står overfor. Svaret gir seg selv. Dette bør være et av de enkleste tiltakene vi kan sette i verk.

Alternativt kunne vi jo umiddelbart begynne å redusere utvinningen av de fossile energikildene verden kjenner til. Sannsynligvis en vanskeligere vei å gå, tror du ikke? Utfallet til slutt må imidlertid uansett bli det samme – det meste av kull, olje og gass må vi la ligge.

 

Innhentet av framtiden

Jeg mener det var i ungdomsskoletida en eller annen gang rundt 1980 jeg første gang hørte og ble forklart begrepet “drivhuseffekten”. Det var visst enkel fysikk og lett å forstå. En nøktern, teoretisk framstilling av hvordan det en gang i en fjern framtid kunne bli varmere på kloden når atmosfæren gradvis fylles av karbondioksid. Vi noterte det bak øret, men ble ikke spesielt bekymret. Vi visste jo også at sola omsider en dag, millioner av år fram i tid, ville slukne og at alt liv på jorda da ville dø. Vi oppfattet nok drivhuseffekten omtrent på samme vis. It's not going to happen on my watch, som tidligere president i USA, George W. Bush, så ofte sa.

Lite visste vi om at det var nettopp i vår tid – på vår vakt – at dette skulle skje.

Det har ikke manglet på varsler de siste tiårene. Allerede 2. august 1977 kunne Aftenposten melde om at klimaendringer og matmangel fryktes som en konsekvens av bruken av kull som energikilde, med økende utslipp av karbondioksid som det bringer med seg. Aftenposten refererte amerikanske forskere som da nylig hadde lagt fram en rapport for president Carter og den Nasjonale Vitenskapelige komité i USA. Forskerne forutså alvorlige klimaendringer i første del av kommende århundre. Man kunne regne med temperaturstigning på omkring seks grader Celsius, som i omfattende grad kunne ødelegge matvareproduksjonen, medføre flere meter havnivåstigning og senke produktiviteten i sjøen.

En av lederne i forskergruppen, Roger R. Revelle, mente det ville være påkrevet med snarlige tiltak fordi det ville ta tiår å få full klarhet over situasjonen. Deretter ville det ta en generasjon å legge om til nye energikilder. Som Revelle sa det i 1977:

Roger Revelle

Roger Revelle

“Det vil være påkrevet med en helt usedvanlig innsats hvor man bringer sammen spesialister fra områder som matematikk, kjemi, meteorologi og sosialvidenskap. En av de største utfordringer man vil stå overfor vil være å få overtalt de forskjellige lands regjeringer og folk til å handle før det vil være for sent.”

Vel, nå er vi der. Vi er innhentet av framtiden. Kunnskapen om menneskeskapte klimaendringer er klar. Endringene i klimaet observeres tydelig og er noe som foregår – nå. Vi er på full fart mot minst to grader temperaturøkning, og med stor sannsynlighet for vesentlig høyere temperaturer på sikt.

Forskerne roper nå på umiddelbare og kraftfulle tiltak om vi skal unngå katastrofale klimaendringer om få tiår og videre. Forskerne står og vinker alt de kan for å fange oppmerksomheten vår. Not waving but drowning, for å sitere et kjent dikt.

Tiltak for å redusere klimagassutslippene har så langt i all hovedsak vært preget av at de skal kunne gjennomføres uten at vi skal merke noe til det, uten at vi skal kunne reagere negativt på det som iverksettes. De ulike næringene skal ikke merke noe til det. Klimatiltak som påvirker enkelte næringer, blir derfor gjerne kompensert med nye tiltak som motvirker effekten av klimatiltakene. Pent og forsiktig skal det være. Business stort sett “as usual”. Ingen ramaskrik. Politiske vedtak holder seg godt innenfor rammen av det vi kan akseptere, og vi er alle happy.

Problemet er bare at denne tilnærmingen i det store bildet ikke virker. I hvertfall ikke fort nok. Bare sjekk de siste målingene fra Mauna Loa, Hawaii.

Det som etter alle solemerker trengs framover er rett og slett tiltak vi vil merke. Tiltak som kraftig griper inn i vårt levevis. Tiltak som vil gjøre enkelte næringer mindre lønnsomme og dermed gi færre arbeidsplasser der (men kanskje skape flere arbeidsplasser på andre områder?). Vi må reise mindre med fly og bil, kjøpe færre ting, spise mindre kjøtt etc etc. Lista er lang. Vi vet hva det handler om. Men vi gjør det ikke helt frivillig.

Noen må sette grenser, grenser som faktisk begrenser. Slikt trenger man kloke politiske ledere til. Ledere som vil og tør utfordre de politiske rammene for hva som er akseptabelt å iverksette som tiltak. Ledere som vil gå foran. Ledere som kan mobilisere samfunnet til innsats som om det var krigstid. Ledere som klarer å stå samlet om retningen. En revolusjon av måten vi lever på er nødvendig, bare stillferdig evolusjon går for seint. R-ordet. Det er målestokken vi må bruke på klimatiltakene framover, om vi lytter til klimaforskerne.

Angela Merkel og Tyskland er godt i gang med sin «energiewende«, som et eksempel på at politisk ledelse i retning av lavutslippsamfunnet er mulig. Flere eksempler finnes. Eksempler på at noe er mulig, er viktig.

For vi har heldigvis gjort det før og med hell: levd gode liv med litt mindre av det meste – og kanskje med bedre tid til det som er viktig i livet. Det er noe vi kan. Vi er utrolig tilpasningsdyktige, det har vi bevist gang på gang opp gjennom historien. Det gir faktisk god grunn til optimisme.

Visste du forresten av det var svenske Svante Arrhenius som oppdaget drivhuseffekten allerede i 1896?

 

Fragmentsamfunnet

I den hastige hverdagen er det lett å glemme å lete etter, forstå og savne svar på hvordan alt henger sammen. Alt vi omgir oss med, hvor kommer det egentlig fra? Hvordan og av hvem er det satt sammen? Hvem har brakt det hit?

Vi er blitt utrolig dyktige til å hente ut fragmenter av ressurser fra alle deler av kloden, frakte disse fragmentene til helt andre kontinenter og deretter bearbeide og sette sammen fragmentene til nye produkter. Skiftende hender (små og store) og maskiner tar i fragmentene hele veien. Få, om noen, kjenner hele historien.

Vi er fragmentsamfunnet. Bygget på løsrevne deler, bruddstykker. Fragmenter.

(Foto: flickr CC by gelinh)

Helhet og tydelig forståelse av sammenhenger er ikke det vi er sterkest på. La oss glatt innrømme det.

Spesialisering i et ufattelig omfang. Teknologisk utvikling. Produksjon der lønnskostnadene er desidert lavest. Storskala transportløsninger som gir knapt målbare fraktkostnader per enhet. Globalisering. Vi oppnår fantastiske resultater. Det meste er mulig å produsere til latterlig lave priser, og er dermed oppnåelig og tilgjengelig for de fleste av oss. I nærmest ubegrensede mengder. Tenk deg om. Du finner fort eksemplene selv. Ta bare en titt på Ebay, DealExtreme (DX, blant venner) eller tilsvarende om du trenger inspirasjon. Inspirasjon uten perspirasjon.

Det er slik vi vil ha det. Det er jo det.

Fotografen Marcus Bleasdale gir oss i en rapport fra Øst-Kongo et sterkt innblikk i en flik av den lange kjeden fra ressursene (fragmentene) hentes ut av bakken til de omsider havner i de mobiltelefonene og bærbare pc'ene vi kjøper. Vi er en vesentlig brikke i et spill og en konflikt de fleste av oss ikke aner vi er en del av. Ett eksempel og én konflikt av mange.

Tillater man seg å fundere litt over temaet og prøver å se det store i alt det små, kan det i et ubevoktet øyeblikk dukke opp uvante spørsmål. Sære og rare spørsmål som:

  • Er vi i fragmentsamfunnet blitt dyktigere enn hva vi samlet sett har godt av?
  • Har vi overvunnet hindringer vi ikke burde overvunnet? Klarte vi ikke å stoppe når vi først var i gang?
  • Makter vi å se og reagere i tide (eller i det hele tatt) om det på et gjerne fjernt sted (som Bangladesh, Øst-Kongo eller atmosfæren) i den komplekse kjeden oppstår skadevirkninger?
  • I det lange løp: Klarer vi å se noe som helst i et langt løp?
  • Er kompleksiteten i fragmentsamfunnet så høy at nettopp kompleksiteten blir vårt viktigste alibi for ikke å se helheten og sammenhengene i alt vi driver med?

For å bryte litt med det vante (av og til en interessant øvelse), så kan vi jo gruble litt på slike spørsmål. I et fragment av et øyeblikk, i det minste.

 

Mot evigheten og forbi

Lekefiguren Buzz Lightyear (en Space Ranger fra Stjernekommandoen) i animasjonsfilmen Toy Story strakte armen mot verdensrommet og sa de magiske ordene: “Mot evigheten og forbi!”. Buzz oppdaget for øvrig etter hvert i filmen at det nok var lettere å rope ut dette enn faktisk å gjøre det.

Slik er det også for oss som er satt til å styre økonomien i en kommune. Det er ikke nok – i kommunale planer med ambisjoner for det meste – å se mot stjernene, strekke armen i været og skyte fart mot visjonene. Så kjedelig det enn er, må en dessverre også ta hensyn til kommuneøkonomien. Nedtur. Både årsbudsjettet og den fireårige økonomiplanen må være i balanse, som det heter. Utgiftene må tilpasses de inntektene kommunen har.

For de utålmodige som ikke synes kommuneøkonomi er spesielt pirrende: Jeg kommer snart til hovedtemaet, så heng med videre. Kanskje ser du sammenhengen om litt.

Noen år kan en kanskje drive kommunen med høyere utgifter enn inntekter. Det en da gjør er å spe på driftsbudsjettet med midler som tidligere år er satt til side som reserver – fondsmidler. Det går gjerne fint ett år, to år, kanskje tre. Men når fondsmidlene etter hvert er brukt opp (og forhåpentligvis i god tid før), skjønner man at mer varige løsninger må finnes for å skape balanse i budsjettet. Utgiftene må ned og/eller inntektene må opp. Jo da, det finnes andre triks også. For eksempel å skyve (stadig større) deler av pensjonskostnadene foran seg en del år, eller å føre som driftsinntekt momskompensasjonen fra investeringer. Alle slike triks har imidlertid det til felles at en før eller senere blir avslørt og må slutte med slike kreative løsninger.

Budskapet er relativt enkelt å forstå for de fleste. En kan ikke over tid bruke mer penger (les: ressurser) enn det en har. Kommunens framtidsplaner må også innrettes etter denne enkle regelen.

Langt mer krevende er det å utforme og finne en forståelig regel for bruken av naturressursene til planeten vår. De menneskeskapte klimaendringene er et høyaktuelt eksempel på dette. “The heat is on”, som Agnetha Fältskog sang så framsynt allerede i 1983.

Samlet sett har vi nå et historisk høyt forbruk av naturens ressurser. Dette skaper likevel i liten grad allmenn bekymring for om ressursbruken er holdbar i det lange løp. Jo mer vi klarer å bore, sprenge og grave ut av Moder Jord, desto bedre går det med oss. Vi bruker opp våre felles “fondsmidler” i et høyt tempo, for å holde på sammenligningen med kommunebudsjettet. Brutto nasjonalprodukt (BNP) øker, Norges Bank kan notere en fin *vekst* i økonomien og vi kan leve lenge i landet. Dette minner mistenkelig mye om Buzz Lightyears slagord, ikke sant?

Kanskje er det dimensjonene på det hele som blir for store for oss. Fra hvert vårt lokale ståsted er det vanskelig å få øye på problemene med høyt ressursforbruk. Det er i det daglige rett og slett lite som tyder på at ressursene ikke er uendelige. Avfall i alle former kildesorteres jo på forskriftsmessig vis og bare… forsvinner. Det er gitt svært få av oss å få gjøre som Buzz Lightyear, betrakte jordkloden utenfra og på avstand. Hadde vi også kunnet se Jorda utenfra, ville det kanskje vært mer begripelig for oss at vår klode er et lite, lukket system med begrensede ressurser, og at det er en hårfin balanse (som i kommunebudsjettet) å få stilt inn alle elementer slik at det er levelige forhold for menneskearten.

(Foto: NASA)

Johan Rockström og hans medforskere i Stockholm Resilience Centre publiserte i 2009 et arbeid hvor de har identifisert ni ulike tålegrenser for planeten vår ('planetary boundaries'). Innenfor disse tålegrensene har vi noenlunde levelige vilkår. Vi har etter forskernes oppfatning allerede overskredet tre av de ni tålegrensene.

De ni tålegrensene for naturen er: Klimaendring, raten av tapt biologisk mangfold, biogeokjemisk syklus (både nitrogen og fosfor), ozonnedbryting i stratosfæren, forsuring av havet, globalt vannforbruk, endring i arealbruk, atmosfærisk partikkelbelastning og miljøgifter.

Klimagassutslipp/klimaendring er en av de tre tålegrensene vi har overskredet. Atmosfærisk CO2-nivå burde vært på maksimalt 350 ppm (parts per million) for å unngå mer enn 2 graders økning i snittemperaturen på Jorda. Vi har nå allerede passert 400 ppm og nivået øker jevnt og trutt for hvert år som går.

Det anslås at menneskelig aktivitet allerede også har overskredet tålegrensen for raten av tapt biologisk mangfold, og for endringer i det globale nitrogenkretsløpet. Vi nærmer oss raskt tålegrensen for det globale fosforkretsløpet, globalt vannforbruk, forsuring av havet, og global endring i arealbruk.

Om en kommune ikke klarer å holde balanse i budsjettet eller i den fireårige økonomiplanen sin, står statlige myndigheter (fylkesmannen) klare til å holde kommunen i ørene. Man havner i slike tilfeller på den beryktede ROBEK-lista (Register om betinget godkjenning og kontroll) og følges da opp med ekstra kontrolltiltak for å komme på rett kjøl. Ingen kommune med respekt for seg selv ønsker å havne på lista. 46 kommuner står likevel i skrivende stund på lista.

På nasjonalt og internasjonalt nivå behøves det åpenbart nye økonomiske styringssystemer som også tar hensyn til balansen i naturen. BNP er en mangelfull indikator. Forbruket av de begrensede ressursene og belastningen på de tjenestene naturen gir oss, må komme med i regnestykket.

Så bør det kanskje også her opprettes en slags ROBEK-liste hvor man plasserer stater som ikke klarer å holde orden i den store balansen?

 

I forlengelsen av Bergensbanen

I 1909 kunne man nyte et godt måltid i fornemme omgivelser, mens man reiste med toget mellom Oslo og Bergen. I et intervju i Dagens Næringsliv 25.02.2012 om sin dokumentarfilm om finanskrisen, omtaler Hans Petter Moland nettopp Bergensbanen:

Det er jo litt trist at fattiglandet Norge klarte å bygge Bergensbanen som skulle nedbetales på 100 år, mens vi nå ikke makter å tenke like langsiktig. Problemet er at en politiker ikke vil kunne høste fruktene i dag av gode vedtak for fremtiden.

Så kan en lure på om politikerne som vedtok byggingen av Bergensbanen hadde helt andre rammevilkår for å utøve politikk og bli valgt/gjenvalgt enn dagens politikere har. Valgordningen i Norge ble i stor grad endret tidlig på 1900-tallet, før systemet etter hvert ble slik vi kjenner det i dag. Er det endringene i valgordningen som har gitt oss et mer kortsiktig preget politisk system? Jeg tviler.

Hans Petter Moland er inne på noe når han sier om politikerne:

Men det er ikke bare deres feil, heller. Vi velgere må ville ha de politikerne som tenker langsiktig. Vi må stemme på den politikeren som virkelig vil bli den grønne revolusjonens far. Hvis han finnes.

Kanskje er det slik at det er med oss velgere at den største endringen har skjedd, siden de reisende i 1909 kunne nyte en god kopp kaffe mens de lot øynene følge den spektakulære utsikten fra Bergensbanen? Kanskje er det vi som ikke evner å tenke ut over morgendagen eller i beste fall inneværende fireårige valgperiode?

I 1909 var det i overkant av 2 millioner nordmenn. 19. mars 2012 vil vi, i følge SSB, passere 5 millioner. Det var med andre ord langt færre som den gangen skulle bidra til å finansiere det store løftet som Bergensbanen var. Likevel fremsto det da som et riktig valg for fremtiden.

Les gjerne dette i lys av de klimautfordringene vi står overfor. Om ikke mange år må vi ha omformet samfunnet slik at det i et langsiktig perspektiv er bærekraftig.

Hans Petter Molands uttalelser til DN gir grunnlag for spørsmålet: hva kan bidra til at vi velgere virkelig vil ha politikere som tenker langsiktig og som tør å gjøre valg som går langt utover det å posisjonere seg for neste valg?