I forlengelsen av Bergensbanen
I 1909 kunne man nyte et godt måltid i fornemme omgivelser, mens man reiste med toget mellom Oslo og Bergen. I et intervju i Dagens Næringsliv 25.02.2012 om sin dokumentarfilm om finanskrisen, omtaler Hans Petter Moland nettopp Bergensbanen:
Det er jo litt trist at fattiglandet Norge klarte å bygge Bergensbanen som skulle nedbetales på 100 år, mens vi nå ikke makter å tenke like langsiktig. Problemet er at en politiker ikke vil kunne høste fruktene i dag av gode vedtak for fremtiden.
Så kan en lure på om politikerne som vedtok byggingen av Bergensbanen hadde helt andre rammevilkår for å utøve politikk og bli valgt/gjenvalgt enn dagens politikere har. Valgordningen i Norge ble i stor grad endret tidlig på 1900-tallet, før systemet etter hvert ble slik vi kjenner det i dag. Er det endringene i valgordningen som har gitt oss et mer kortsiktig preget politisk system? Jeg tviler.
Hans Petter Moland er inne på noe når han sier om politikerne:
Men det er ikke bare deres feil, heller. Vi velgere må ville ha de politikerne som tenker langsiktig. Vi må stemme på den politikeren som virkelig vil bli den grønne revolusjonens far. Hvis han finnes.
Kanskje er det slik at det er med oss velgere at den største endringen har skjedd, siden de reisende i 1909 kunne nyte en god kopp kaffe mens de lot øynene følge den spektakulære utsikten fra Bergensbanen? Kanskje er det vi som ikke evner å tenke ut over morgendagen eller i beste fall inneværende fireårige valgperiode?
I 1909 var det i overkant av 2 millioner nordmenn. 19. mars 2012 vil vi, i følge SSB, passere 5 millioner. Det var med andre ord langt færre som den gangen skulle bidra til å finansiere det store løftet som Bergensbanen var. Likevel fremsto det da som et riktig valg for fremtiden.
Les gjerne dette i lys av de klimautfordringene vi står overfor. Om ikke mange år må vi ha omformet samfunnet slik at det i et langsiktig perspektiv er bærekraftig.
Hans Petter Molands uttalelser til DN gir grunnlag for spørsmålet: hva kan bidra til at vi velgere virkelig vil ha politikere som tenker langsiktig og som tør å gjøre valg som går langt utover det å posisjonere seg for neste valg?
Jesus, teater, saft og vafler. Salg.
Et stille øyeblikk i det jeg passerte. Lørdag i januar, kald vind. Os fra vafler som stekes. En fornemmelse av høytid.
Kjente jeg deg – egentlig?
Kanskje en søkt kobling til Rolf Jacobsens sterke dikt “Kjente jeg deg?“, som har et helt annet tema. Men likevel: det er et grunnleggende spørsmål som kan stilles i mange sammenhenger. På ett vis kan det også handle om å utfordre ens egne forutinntatte oppfatninger eller fordommer, om du vil. Det som nå har utløst min bruk av dette spørsmålet, er den nye bølgen av synspunkter omkring inndelingen av kommuner i landet, og ikke minst alle de som framfører bastante oppfatninger om hvor elendig det står til i de små kommunene. Konklusjonen som trekkes er enkel: her må kommunene slås sammen.
Når en skuer ut over landet med ståsted i hovedstaden eller andre større sentra, kan en ha forståelse for at det synes åpenbart at små kommuner (som vi har mange av) med opptil noen få tusen innbyggere, neppe kan gi gode løsninger for innbyggerne. Et annet sentralt argument som nå kommer fra flere, er at det er urettferdig at de som bor i de større kommunene må ta rekninga som følger av at små kommuner er dyrere i drift.
På lederplass i Dagens Næringsliv 18.09.2010 tråkker man til: “Småkommuner er også dyre i drift. Storsamfunnet bidrar betydelig. Det har aldri vært noen demokratisk rett at andre skal betale regningene.” En harmdirrende pekefinger. En halvvering av antall kommuner er løsningen.
Det er bra med en diskusjon og vurdering av hvilken organisering av samfunnet vi bør ha framover. Endringer i strukturer, behov, løsninger osv kan medføre behov for nye inndelinger og omfordeling av oppgavene som skal løses. Det en imidlertid kan ønske seg, er en mer nyansert samfunnsdebatt om temaet, hvor påstander i større grad dokumenteres. Noen ganger kan det faktisk være forskjell på det en TROR, og det som (hvis en tar seg bryet med å sjekke tilgjengelige fakta) er VIRKELIG. Det kjedelige er selvsagt at virkeligheten har så utrolig mange flere aspekter ved seg enn de enkle konklusjonene som skaper de sterke innleggene i media.
Nylig kunne vi lese i Kommunal Rapport at grunnskolen i Flatanger (en kystkommune i Nord-Trøndelag med rundt 1100 innbyggere) rangeres på topp når skolenorge skal beskrives med statistikk. De oppnår svært gode læringsresultater, og har lærere med god kompetanse. Alt er tydeligvis ikke helsvart ute i distriktsnorge.
Ja. Det er åpenbart at skoleklasser med maksimalt antall elever (for eksempel i Oslo) er billigere å drive enn en skoleklasse med færre elever (for eksempel i Flatanger kommune). Ta en titt på norgeskartet. Det er klart det på mange områder koster mer pr tjenestemottaker å gi et tjenestetilbud i spredtbygde områder med et lite antall innbyggere, enn i mer konsentrerte sentra. Og rådmannens årslønn målt pr innbygger gir selvsagt et mye høyere tall i Flatanger enn i Oslo.
Fra Flatanger til nærmeste by Namsos er det ca en times reisetid gjennom vakkert landskap langs fjell og svingete veier. Kanskje kunne man styrt skolene og helsetilbudene i Flatanger fra Namsos. Det ville neppe gitt bedre skoleresultater for elevene, men noen ledende stillinger i Flatanger hadde en nok spart. Over tid kan en undre seg over hvordan dette ville påvirket Flatanger-samfunnet. Hvordan ville det påvirke flyttestrømmene i regionen? Hvor ville den økonomiske besparelsen på sikt tatt veien? Med fortløpende endringer i inntektssystemet for kommunene og med skiftende regjeringer er dette vanskelig å forutse.
Som rådmann i en liten kommune er jeg ikke på noe vis nøytral i debatten om kommunenorges framtid. Jeg ser ikke bort fra at endringer av kommunegrenser kan være fornuftig mange steder, etter at en har veid alle potensielle fordeler og ulemper opp mot hverandre. Men om jeg er føler meg skråsikker på noe, så er det at svarene på hva som gir gode løsninger i kommunene framover, handler om mer enn å fastsette et tall på hvor mange kommuner vi skal ha.
Det gjøres utrolig mye bra arbeid også i mange små kommuner, som har mange svært engasjerte medarbeidere med god kompetanse og som – på grunn av små forhold – samarbeider godt med øvrige deler av kommuneorganisasjonen om å gi optimale tilbud til innbyggerne. Noe av dette kan en kalle smådriftsfordeler, og handler om at korte linjer og god oversikt kan gi raske beslutninger og godt tilpassede tjenester med god tilgjengelighet. Dette hører med i debatten om kommunenorge.
La debatten om kommunestruktur framover bli preget av raushet, nyanser og faktabaserte argumenter. Og mist ikke av syne alle de gode historiene som hver dag skapes mellom kommunen og innbyggerne også i småkommunene!
Kindled Spirits
Etter å ha testet ut e-bokleseprogrammet Kindle for pc en stund med god erfaring, bestilte jeg siste versjon av det fysiske lesebrettet (Kindle 3) fra Amazon da det i slutten av juli ble annonsert. Slo til på billigste versjon, dvs uten 3G men med Wifi trådløst nett, som med min planlagte bruk er fullt ut tilstrekkelig. 139 dollar. Med avgifter og frakt ble summen vel kr 1200,-. Brettet ble sendt en dag før antydet leveringsdato, en av de siste augustdagene. Det tok to dager fra USA til Oslo. Der måtte det åpenbart puste ut, ettersom det først 6 dager senere ble levert på døra her av Postens utsendte. Men pakken var som den skulle være, og alt fungerte som det skulle. Eksemplarisk pakket, forøvrig.
CC http://www.flickr.com/photos/edvvc/
Det første spørsmålet var hvordan jeg skulle få av plastbelegget som dekket skjermen med bruksanvisning om hvordan man startet opp lesebrettet. Så gikk det opp for meg at det faktisk ikke var noe belegg, det var skjermbildet! Mitt første møte med e-Ink…
Tilkobling til trådløstnettet fungerte umiddelbart. Det gikk i det hele tatt smertefritt å komme i gang, og få lastet over de bøkene jeg tidligere hadde handlet på Amazon.com. Fungerte gjorte det også å sende over egne dokumenter (PDF) til lesebrettets egen epost-adresse.
Etter å ha brukt det noen dager, er min opplevelse at Kindle 3 er trolig lett (240 gram, lettere enn en paperback), utrolig tynn, god å holde i, fantastisk lesbarhet (noe helt annet enn en vanlig pc-skjerm), lett å orientere seg i, og med god funksjonalitet. Det er kjapt å gjøre oppslag i den innebygde ordboka. Det samme med søk (enten i boka du leser, i alle bøkene på brettet, eller på nett i Wikipedia, Google…).
Du kan gjøre notater, merke avsnitt, dele (Twitter/Facebook) avsnitt med kommentarer, osv.
Kindle 3 har en eksperimentell webleser (webkit), som er det den gir seg ut for, nemlig ekseprimentell. Har vist seg noe ustabil, men fungerer ellers sånn passe. Kjekt å ha, men du kjøper ikke en Kindle først og fremst for å bruke web.
OPPDATERT: Etter automatisk oppdatering med versjon 3.0.1, ser det ut til at webleseren er blitt svært stabil.
Med opptil 1 måned batteritid er ikke lading noe tema.
Lesing av bøker på brettet (som jo er hovedformålet) er rett og slett meget bra. Tror nesten jeg foretrekker det framfor en vanlig bok, som gjerne er tyngre.
Gode erfaringer så langt, altså. Kommer nok tilbake med flere synspunkter etter hvert.
Årets første padletur
Endelig klart for årets første og svært etterlengtede padletur! Har også tidligere år gjerne startet sesongen i april. I dag er det ingen tvil, alt ligger til rette for en flott tur. Bor så nære sjøen at det enkleste er å trille kajakken etter meg på dertil egnet tralle. 5 små minutter å spasere ned til havna. Jeg er ikke alene, båtfolket er også i full gang med å starte sesongen.
Så er jeg nede i kajakken og glir rolig ut fra havna, herlig følelse. Små krusninger på overflata, en liten bris blafrer i mot meg. Legger kursen langs land ut mot den åpne fjorden. Passerer noen hytter, enkelte er åpenbart allerede i full bruk. Mye som skal gjøres klart.
Runder neset og fjorden åpner seg. En annen kajakkpadler kommer i mot, er på tur heim. Vi hilser og stopper, får en hyggelig prat om kajakkutstyr og erfaringer. Alltid noe nytt som frister. Takk for praten, snakkes! Og jeg glir videre utover. Stillheten smyger seg innpå – selv om jeg bare er få minutter utenfor byen.
Et lite stykke framfor meg ser jeg vannoverflata brått stilne, et speil av himmel åpner seg så langt jeg ser. Noen padletak videre og jeg legger ned åra, siger lydløst langs berget. Eventyrlig.
Hemnafjellet er fortsatt snøkledd.
Fra en strand ser jeg hvit røyk fra tre bål, her jobbes det!
Turen tilbake er ren nytelse, studerer formasjonene i svabergene, de ulike lagene og fargene i fjellet. Som vanlig en liten kribling i magen når hurtigbåten passerer ikke mange meter unna med fossende bølger på slep. Alltid rart å se hvordan sjøen hever seg før bølgene når kajakken.
Tilbake i havna. Mersmak. Det må ikke bli lenge til neste tur, og gjerne en lengre tur!
Kvalitet, klær og holdbarhet
Everything we personally own that’s made, sold, shipped, stored, cleaned, and ultimately thrown away does some environmental harm every step of the way, harm that we’re either directly responsible for or is done on our behalf. (Yvon Chouinard i boken “Let My People Go Surfing“).
Photo by khairilfz (cc)
Fleecegenser er et praktisk plagg, og her i familien har vi en del eksemplarer av arten – av både kjente og ukjente merker. Fleecegensere kan holde seg veldig godt lenge, og gjerne gå i arv mellom ungene. Men liten tue kan som kjent velte stort lass. Glidelåsen i halsen på disse genserene er ofte et kritisk punkt. Hvem har vel ikke erfart at glidelåsen går i stykker etter bare et par gangers bruk (blir sittende fast i bare en av sidene). Og dermed blir jo hele plagget adskillig mindre attraktivt å bruke. Det havner gjerne lengre og lengre bak i klesskapet – før det til slutt dessverre blir kastet. Det å eventuelt skifte glidelås i disse gensrene er ingen liten oppgave, og blir i praksis ikke gjort. Selve genseren i seg selv er god som ny. The devil is in the details, som det heter.
Because the overall durability of a product is only as good as its weakest element, the ultimate goal should be a product whose parts wear out at rouhgly the same time and only after a long life. (Yvon Chouinard, samme bok)
Dette bare som ett lite eksempel på klær som med normal bruk likevel ender opp med å ha kort holdbarhet. Glidelåser er ofte kritiske punkt. Andre klær tåler ikke normal vask, de krymper, blir skeive, mister fargene eller trykk, etc. Eller blir fort umoderne.
Noen klesprodusenter garanterer for levetida til plagget. Går noe i stykker, får du fikset det uten ekstra kostnad. Flott service! Jeg har en velbrukt Norrøna goretex skalljakke med slik garanti. Etter relativt kort tid i bruk, gikk også her glidelåsen i stykker ved at den delen en drar i, brakk av. Tilbake til butikken med jakka, og ny glidelåsholder ble satt på med en gang. Fornøyd kunde. End of story – nesten.
For ikke lenge etter, gikk glidelåsholderen av på ny. Samme problem. Denne gang ble en liten binders en akutt og midlertidig løsning, som viste seg å bli en mer permanent løsning. Og når den lille bindersen var utslitt, gikk jeg bare over til en litt større – for bedre grep.
Kudos til produsenter som tenker kvalitet i alle detaljer, for mer holdbare klær.
Grønn Hverdag har gode tips om klær.
Blås i det?
Aftenposten 31.03.2010 skriver om endringer i vår oppfatning av røykere de siste 20 årene. SIRUS-forsker Karl Erik Lund siteres:
- Røykerne er tapergruppen. De sitter igjen med en adferd som før var glamorøs og populær, men som nå bare blir sett på som harry.
I min barndoms 1973 røykte over halvparten av voksne menn. Siden da er antallet røykere blitt halvert. Det er nå 21 % av den voksne befolkningen som røyker daglig. I tillegg er det 9 % som røyker av og til.
Det er snart gått 40 år siden 1973. Fire tiår. Vi er i løpet av disse årene blitt 910.000 flere nordmenn, samtidig som andelen som røyker er redusert med 50 %.
Endringen i nordmenns oppfatning av røykere, kommer som følge av en rekke ulike tiltak i løpet av de siste tiårene. Antirøykekampanjer og stadig nye restriksjoner får mye av æren. 1. juli 1975 ble tobakkskadeloven innført. Den omfattet da den ble innført forbud mot tobakksreklame, aldersgrense for kjøp av tobakk (opprinnlig 16 år) og påbud om merking av av tobakksvarer med advarsel om helsefare. Siden har lovens restriksjoner blitt gradvis skjerpet. Fra 1. juni 2004 ble det forbudt med røyking på serveringssteder. Lovens § 6 (om offentlige steder) omtales gjerne som “røykeloven”.
En reduksjon på 50 % i andel røykere (antallet røykere ikke redusert med mer enn ca 38 %) på nesten 40 år – hva kan dette si oss om mulighetene til reduksjon i våre klimagassutslipp framover? I følge forskerne må vi redusere utslippene med kanskje 80-90 % i løpet av de nærmeste årene. Gir utviklingen på røykeområdet grunn til optimisme eller pessimisme?
Sammenlignet med klimautfordringene er røyking et begrenset område som er veldig konkret og lett forståelig. Røykerne selv vet svært godt at røyken inneholder flere tusen stoffer, hvorav ca 50 er kreftfremkallende. Hjerte-/karsykdommer. Osv. Ingen mangel på informasjon. Likevel er det fortsatt ca 30 % voksne som røyker daglig eller av og til. Avhengighet.
Kanskje skal vi også oppfatte klimagassutslippene våre som avhengighet. Vi er blitt avhengige av å bruke bilen i det omfang vi gjør. Vi er blitt avhengige av å fly på utenlandsreiser noen ganger i året. Vi er blitt avhengige av å kunne kjøpe rimelige forbruksartikler, nye mobiltelefoner hvert år, osv. Som med røykesluttkurs må vi kanskje arrangere klimagassutslippkutt-kurs? Go to rehab?
På røykeområdet ser vi at restriksjoner gjennom lovgivningen har gitt vesentlige resultater. På tross av betydelig motstand ved innføringen av restriksjonene. Og vi har vennet oss til den nye hverdagen hvor det er røykerne som ikke lenger oppfattes å sette standarden.
Det gir en viss pekepinn på hva som vil være nødvendig framover for å nå klimamålene.
Miljøledelse i media
Hva er viktig? Hva er vi opptatt av? Sjansen er nok stor for at svar på disse enkle spørsmålene er sterkt påvirket av hva vi fanger opp i media. Media former i stor grad samfunnsdebatten og oppfattelsen som hver av oss har av samfunnet vi lever i. Ingen bombe, vi vet det er slik det er.
Når avisene gang på gang har flersiders oppslag om hvem av Ica, Kiwi, Mega, Rema etc som har aller billigst mat, er det lett å konkludere med at dette nok er en svært viktig sak. Når media med storslegga stadig hamrer inn i oss at det er KRISE i kraftsituasjonen i Midt-Norge, er det få som vil våge å stille spørsmål ved om situasjonen fortjener betegnelsen krise og for hvem av oss det eventuelt måtte være krise (og sammenlignet med hva?). Slik er det.
Samtidig er det slik at det media ikke skriver om, åpenbart ikke kan være særlig viktig. Når det ikke skrives om hvem av Ica, Kiwi, Mega, Rema etc som gjør mest for å forsikre seg om at måten de driver på og produktene de selger (både på kort og lang sikt) tar hensyn helsa di og til omgivelsene, er det nok for at dette er uviktig.
Forskere har en god stund påpekt at vår livsstil også her på berget setter alt for store klimaspor, og vil medføre store og uante endringer i livsbetingelsene rundt omkring på kloden. Trolig må vi redusere våre klimaspor med 80-90 % for å unngå at det hele blir ukontrollerbart. Det er mye. Svært mye. De tiltakene vi setter inn må derfor være tilsvarende kraftfulle. Slike nødvendige tiltak krever i vårt demokratiske samfunn at tiltakene har støtte i befolkningen. Blant velgerne. Slik at våre politiske ledere kan få vedtatt det som kreves.
Mellom velgerne og politikerne befinner media seg. Og påvirker som nevnt hva vi mener er viktig.
For å si det kort, gjenstår det et godt stykke før vi er der at nødvendige klimatiltak har tilstrekkelig støtte i befolkningen. Hvilken rolle media påtar seg framover i forhold til dette, vil trolig være avgjørende for om og eventuelt når vi kommer dit at de påkrevde grepene kan bli tatt.
Forslag
Jeg har derfor et helt konkret forslag til et tilsynelatende lite tiltak som media selv kan gjennomføre. Tiltaket vil enkelt sagt med stor sannsynlighet bidra til at media i økende grad vil påta seg den rollen i opinionsdannelsen rundt klimaendringene som media må ha. Om vi skal lykkes. Forslaget er rett og slett:
Innfør miljøledelse i virksomheten.
En måte å gjøre dette på, er å miljøsertifisere virksomheten – mediabedriften – i henhold til ISO-standarden 14001. Det finnes flere typer miljøsertifiseringer, men den internasjonale standarden ISO 14001 er en av de sertifiseringer som gjerne anbefales av de som forstår seg på det. Når sertifiseringa er gjennomført, har du etablert et system i virksomheten for vurdering av hvor tiltak bør settes inn, oppfølging av tiltak og fokus på kontinuerlig miljøforbedring. Den røde tråden i det man driver med i miljøarbeidet.
Når miljøsertifikatet først er i lomma, betyr ikke det nødvendigvis at det skinner gyldent av virksomheten på miljøområdet. Det betyr imidlertid at du har påtatt deg og virksomheten en forpliktelse og etablert et system for å gjennomføre tiltak som gradvis vil gi forbedringer. Og du stiller deg åpen for innsyn fra en ekstern revisor.
Den virksomheten jeg er en del av – Overhalla kommune – ble miljøsertifisert etter ISO 14001-standarden høsten 2007. Et par nabokommuner gjorde det samme. Mange private virksomheter – små som store – har gjort det. Vel og bra å ha blitt sertifisert første gang (årlig resertifisering). Min erfaring er imidlertid at det over tid gjør noe med virksomheten. Og det har gjort noe med meg som leder i virksomheten. Miljøarbeidet er blitt en sentral av styringssystemet vårt. Og har med det fått fokus.
Det samme miljøfokuset bør media ha. Hvis vi skal lykkes med å omstille samfunnet vårt til et lavutslippssamfunn. Da bør journalistikken heves flere hakk over fokus på marginale forskjeller i matpriser, bensinpris m.v. Miljøsertifisering av egen virksomhet er et godt sted å begynne.
Miljøsertifisering er fullt gjennomførbart for de fleste virksomheter. Ett eksempel er Hoston Miljøservice AS i Orkdal, Sør-Trøndelag. De er et selskap som blant annet driver med tømming og mobil rensing av slam fra septiktanker og renseanlegg. De er ca 6 ansatte, og har vært miljøsertifisert siden 2006.
Sertifisering krever litt tid og et systematisk arbeid, men er kanskje først og fremst et spørsmål om vilje til miljøfokus i virksomheten.
Noen mediabedrifter (gjerne lokalaviser) som tar utfordringen?
Bilen – rett og slett
Tenkte første bloggpost (!) skulle handle om bilen, en velsignelse i hverdagen med barnehage, jobb, handling, tidsklemme osv osv. Starter rett utenfor døra di og bringer deg helt fram dit du skal, når du vil og etter den ruta du bestemmer. Effektivt. Frihet. En grunnleggende rettighet, nærmest, ikke sant?
I 2007 var det 2,7 millioner biler i Norge. Omtrent 600.000 husstander har 2 biler. Vi kjører hvert år lengre med bilene våre. Noen få prosenter i økning hvert år. SSB viser utviklingen i persontransporten etter krigen:
Den blå kurven peker fortsatt oppover. Ett problem: bilene slipper ut CO2. Og her kommer spørsmålet som kan besvares i to ulike retninger: Hvordan redusere klimautslippene fra biltrafikken?
Den ene svar-retningen går langs høyteknologisk forskning, spennende nye typer drivstoff, hybrid, el,… Løsninger som skal redusere klimautslippet fra nye biler, som gradvis skal fortrenge de gamle bensinslukerne. EU stiller krav om at nye biler i 2015 ikke skal ha høyere utslipp enn 120 gram CO2/km. Det er en del lavere enn utslippet fra min bil nå. Men hvis vi hvert år får stadig flere biler som kjører stadig litt mer – blir det da summa summarum noe særlig mindre klimautslipp fra bilparken…?
Den andre svar-retningen snakkes det mindre om. Fordi det fort blir upopulært: Kjøre mindre bil. Javel ja. Redusert frihet. En nærmest utenkelig tanke?
Er det noen politiske partier som har programfestet en årlig reduksjon i biltrafikken fremover? Ingen vinnersak til årets stortingsvalg.
Hvordan i all verden skal man kunne få redusert biltrafikken i årene fremover? Du og jeg må åpenbart enten helt kutte ut noen bilreiser eller kjøre litt kortere reiser. Hmmm… Eller så må de samme reisene foregå på annen måte:
Kollektivt, flere i samme bil (samkjøring), eller eventuelt “manuelt” (gå/sykle) når turen er kort nok.
30 % av bilturene våre er på under 3 km. Mange av disse turene kan sikkert erstattes av å gå eller sykle. Mange sykler også daglig til og fra jobb adskillig lengre etapper enn 3 km.
I følge Statistisk Sentralbyrå kostet bensinen oss mest (sett i forhold til lønna) i 1975. Da merket man det på pungen når tanken skulle fylles. Hvordan er det i dag? Aldri vært så billig å dra kortet for en full tank.
Og når noe er billig, blir det vanligvis kjøpt (og her kjørt) mer. Samtidig som den reelle literprisen er på det laveste, blir også bilene mer og mer gjerrige. I tråd med strengere statlige krav. Vi kjører stadig lengre på en liter. Trenger ikke stoppe så ofte for påfyll. Større frihet. Herlig. Men sterke incentiver til redusert bilkjøring…?
Jeg har en god stund vært opptatt av den nye lovende teknologien som reduserer klimautslippet fra de nye bilene. Men nå har dette bleknet. Vi lurer oss selv. Rett og slett. Med stadig økende biltrafikk monner nye lavutslippsbiler i beste fall lite. Alt for lite, og for sent. Klimagassutslipp på 120 g/km i år 2015 tilsvarer fort 150 g/km når du tar hensyn til økende trafikk. Ikke akkurat spenstig. Og slettes ingen del av den store Løsningen på klimautfordringene.
Først og fremst må vi – du og jeg – ønske oss politikere som snakker om dette med reduksjon i personbiltrafikken. Og som er villige til å gjennomføre tiltak i tråd med en slik målsetting.
Tiltak: Kraftig forsterket fokus på og tilrettelegging av kollektivtilbud, også i distriktene. Kraftig forsterket fokus på utbygging og tilrettelegging av gang- og sykkelveier - med den folkehelseeffekten det vil gi. Aktiv og sterk bruk av prismekanismene for å stimulere til å vri trafikken over til kollektivbruk (ca 60 øre CO2-avgift pr liter monner ikke…).
I 2008 pendlet over 620 overhallinger til og fra jobb i Namsos (SSB tabell 03321). Det er nærmere 1/3 av de sysselsatte i kommunen. En reiseavstand på grovt regnet mellom 15 og 30 km hver vei, avhengig av bosted og arbeidssted. Forsøk med å få disse pendlerne over på buss, viser så langt at ca 1 – 3 % benytter seg av busstilbudet. 1 – 3 %... Svært mange kjører alene, på omtrent samme tid som bussene går. Stort sett til samme tid hver dag. Jeg vet det fordi jeg selv samkjører motsatt vei (i mangel av passende busstilbud). Selv om mange nok har gode grunner for at buss ikke passer til deres behov (bussruta, rutetider, levere i barnehage osv), burde utvilsomt en vesentlig større andel tatt bussen.
Dette er en god illustrasjon på utfordringene i persontransporten i forhold til å nå klimamålene. Sterkere tiltak må til, enn kun å fokusere på nye teknologier som gir litt lavere g/km utslipp pr bil.
Skal vi nå klimamålene må vi nok snarest komme dit at vi som hovedregel (der det er mulig) kjører kollektivt, samkjører med andre eller bruker beina. Skal vi nå klimamålene må det å kjøre alene i bilen til jobb bli unntaket, ikke hovedregelen slik det gjerne er nå. Igjen: der det er mulig. Mange steder eksisterer det ikke noe reelt alternativ til bilkjøring. Med sterk satsing på kollektivtilbud bør det bli færre slike steder etter hver.
Samkjøring til og fra jobb er forøvrig mulig å få til mange steder. Kan trygt anbefales!
Helseminister Bjarne Håkon Hanssen formidler i disse dager glimrende tanker om hva som vil kreves av helsereform for å møte fremtidas økende antall eldre og livsstilssykdommene. Forebygge, ikke reparere, er budskapet.
Sånn er det faktisk med klimautfordringene også. Teknologi-tiltakene er bare reparasjon. Tiltak som reduserer forbruket er forebygging. Yes we can?
Min afrikanske opprinnelse
Et av de store spørsmålene som kan dukke opp av og til, er hvor vi – jeg – kommer fra. Hvem var mine forfedre? Hvor og hvordan levde de? Hvordan var de? Hvordan var samfunnet de levde i? Mange spørsmål utledet av det første.
Jeg har derfor syslet en del med slektsgranskning, og stadig fått tak i mer informasjon om mine forfedre noen få generasjoner tilbake i tid. Som regel stopper tilgangen til opplysninger opp når en går 2-300 år tilbake i tid.
Nysgjerrigheten ble derfor vekket da jeg hørte om et prosjekt i regi av National Geographic: The Genographic Project. Her samler de inn DNA-prøver fra de som melder seg til å delta i prosjektet. På bakgrunn av analyser av DNA-prøvene forsøker de å kartlegge hvordan mennesket har forflyttet seg fra opprinnelsen. Jo flere som sender inn, desto bedre vil kartleggingen bli.
Så jeg bestilte og mottok et prøvesett, utførte testprosedyren (skrape med en liten børste i munnhulen), sendte inn og fikk omsider en rapport som viser reiseruta til mitt Y-kromosom! Y-kromosomet overføres uendret fra far til sønn, fra generasjon til generasjon. Uendret, med unntak av mutasjoner som oppstår. Disse mutasjonene kalles markører, som også kan følges fra generasjon til generasjon.
Resultatene var kanskje ikke særlig overraskende, men likevel var det med en viss følelse av høytid jeg leste rapporten om hvor jeg kommer fra: På et kart var det trukket opp en lang reise som startet i det nordøstlige Afrika, i området ved Rift-dalen, kanskje i dagens Etiopia, Kenya eller Tanzania for ca 50.000 år siden.
M168 er navnet på markøren på Y-kromosomet til min først registrerte forfar – min afrikanske opprinnelse. Hans etterkommere ble den eneste slektslinjen som har overlevd utenfor Afrika. Han blir derfor en felles forfar til alle ikke-afrikanske menn som lever i dag.
Da isen over nord-Europa begynte å smelte for 50.000 år siden, fikk man en periode i Afrika med et varmere og fuktigere klima. Dette medførte at Sahara-ørkenen en tid ble til frodig savanne med et dyreliv som var jaktbart. Man fikk med andre ord en slags ‘korridor’ gjennom den tidligere hindringen som Sahara som ørken representerte. Samtidig utviklet mennesket økt intelligens, og man fikk forbedrede verktøy og våpen som samlet sett ga mennesket en mulighet til å utforske nye muligheter.
Andre markører i Y-kromosomet viser en reiserute via midt-Østen, Balkan, Spania (i tilflukt fra den siste istida i nord-Europa) og til slutt hit til nordvest-Europa – meg.
En kan bare fantasere om hvilke utfordringer, drama, liv alle disse forfedrene opplevde, og hvordan deres ferd var fra Afrika og – steg for steg – hit til et lite sted i Norge. Hver og en i en lenke direkte til meg.
Ser en det ut fra slike lange linjer, kaster det et annet lys over de diskusjonene som kommer opp med jevne mellomrom om innvandring, rase- og kulturblanding, nærmest som om dette er et nytt fenomen som nå skaper helt nye utfordringer. Innvandring, rase- og kulturblanding har pågått kontinuerlig i de titusener av år siden M168 og hans gruppe dro ut av Afrika gjennom Sahara og etterkommerne som siden har befolket blant annet Europa. Det samfunnet vi har i dag er resultatet (skapt av) av slike menneskeforflytninger.
Anbefaler flere å delta i dugnaden til The Genographic Project, slik at kartleggingen av vår felles forhistorie stadig blir forbedret. Det har betydning for vår forståelse av oss selv og av framtidige samfunnsendringer.
Shampoens bakside
Bare for å gjøre det klart med én gang: Nei, jeg er ikke veldig opptatt av shampo eller andre hårprodukter. Ikke i det hele tatt. Utover det at jeg med relativt jevne mellomrom vasker håret og da fortrinnsvis med noe som jeg synes lukter greit. Shampoflasken plukkes mer eller mindre tilfeldig opp i dagligvaren.
Men tilfeldigvis har dette med hårlivets gleder likevel nå fattet min interesse. Eller mer spesifikt, ei shampoflaske produsert i regi av Celina Midelfart: Herbal Essences. For normalt hår.
Produktnavnet gir hentydninger om essenser av urter. Mmmm… Kanskje var det dette jeg falt for i dagligvaren? Jeg vet ikke.
Framsida av shampoflaska lokker også med følgende tre stikkord: kamille, aloe vera og pasjonsblomst. Igjen mmmm… Høres ut som den reneste livseliksir. Skulle kanskje til og med tatt en liten slurk?
Teksten på baksida av flaska gjør meg imidlertid mer usikker på shampoens helse- og lykkebringende sider. Når jeg bare får lest teksten, skriftstørrelsen setter øynene på prøve. Innholdet er dette (med forbehold om feil pga liten skrift):
- Aqua
- Sodium Laureth Sulfate
- Sodium Lauryl Sulfate
- Cocamidopropyl/Betaine
- Sodium Chloride, Sodium Citrate
- Citric Acid
- Sodium Xylenesulfonate
- Parfum
- Cocamide MEA
- Sodium Benzoate
- Tetrasodium EDTA
- PEG-60 Almond Glycerides
- Propylene Glycol
- Linoleamidopropyl PG-Dimonium Chloride Phosfate
- Guar Hydroxypropyltrimonium Chloride
- Benzyl Alcohol
- Butylphenyl/Methylpropional
- Hexyl Cinnamal
- Limonene
- Sodium Diethylenetriamine Pentamethylene Phosfonate
- Etidronic Acid
- Hydroxyisohexyl 3-Cyclohexene Carboxaldehyde
- Citronellol
- Passiflora Incarnata
- Anthemis Nobilis
- Aloe Barbadensis
- Methylchlorisothiazolinone
- Phenoxylethanol
- Cl 19140
- Methylisothiezolinone
- Cl 60730
- Cl 15510
- Methylparaben
- Ethylparaben
- Butylparaben
- Propylparaben
- Isobutylparaben
- Fumaric Acid.
Det var det hele.
Og så jeg som bare skulle vaske håret…
Det som – i dusjen – i et glimt fanget mitt øye, var de siste ordene som slutter på -paraben. Har tidligere fått med meg en advarsel i forhold til solkremer (for barn) som inneholder parabener, og at dette kan ha mindre bra sider. For å si det pent. Hormonhermende, eller noe i den dur.
Jeg er ingen kjemiker og innrømmer åpent at det er få av ordene i innholdet jeg skjønner hva er. Lista starter bra med Aqua, noe jeg regner med er godt gammeldags vann. Deretter går vi på lista inn i en – for meg – mørk og dyp underverden som ikke høres særlig koselig ut.
Neste skritt for meg nå blir å sjekke ut på nett hva noen av ingrediensene er for noe. Tar gjerne i mot tips om det er noen eksperter der ute. Men samtidig vil jeg gjøre en annen ting: Si farvel til Celina Midelfart og Herbal Essences, og heller gå til anskaffelse av en økologisk shampo. Føre var-prinsippet slår meg som et lurt trekk. Er jeg overdrevent forsiktig? Hysterisk? Mulig det. Pussig likevel at vi som forbrukere tar for gitt at alt vi kjøper og gjerne smører på kroppen, er sunt og helt ok. Historien har tross alt mange eksempler på at det motsatte var tilfelle.
Sorry, Celina!
Oppdatering:
Se også:
- Salon.com: What’s really in your shampoo
Få lavutslippsbil på 1-2-3!
Vi har fokus på hvor mange gram CO2 de nye hybridbilene slipper ut per km. Stadig forbedret teknologi imponerer med stadig lavere utslipp.
Selv kjører man kanskje en ikke lenger så ny bil som *kremt* slett ikke lenger imponerer på klimafronten. Bør man selge og anskaffe f.eks. en Prius?
Rema-svaret på det er jo at det enkle ofte er det beste. I denne sammenhengen kan det sies slik (nå kommer det):
Noen få færre bilturer enn vanlig, og du har konvertert din bil til en lavutslippsbil! (wow!)
3 av 10 bilturer er korte bilturer i nærområdet. Bytt ut noen av de korte turene med sykkel, buss etc og du kan klappe deg selv på ryggen for å ha oppnådd en mer klimavennlig transport. Ikke vanskelig i det hele tatt. Gir en god følelse – og en helsemessig gevinst på toppen hvis du går eller sykler.
10 av 10 bilførere sier dette virker.
Ny velstand
Smaker på ordet ‘velstand’. Tygger litt på det, kjenner det har en kjerne jeg ikke har vært helt bevisst. En kjerne som nærmest står i motsetning til den betydningen av ordet jeg har oppfattet så langt. Og jeg kommer til det straks.
Forskere ved CICERO og NTNU sier det samme: «CO2-utslipp er svært avhengig av velstandsnivået». Velstandsnivået. Der er det igjen.
En nærliggende slutning ut fra det CICERO og NTNU sier ovenfor, er at eneste måte å redusere klimautslippene på, er å redusere velstanden vår. Veldig motiverende med en målsetting om mindre velstand. Mer tristhet, mer av det traurige, mer av det som sender oss i retning av depresjon og hva verre er. Ikke sant?
Men er det sant?
Når føler vi egentlig velstand? Vel-stand. Kanskje når vi er i en tilstand hvor vi befinner oss vel? Når ståa rett og slett er bra?
Tenker jeg tilbake på sommeren som ligger bak meg, finner jeg fort egne eksempler på slik velstand. Teltliv på Helgeland med familien. Våkne barn. Sovende barn. Turstier. Padleturer i stillhet på blankstille sjø i nærområdet (se videoen nedenfor fra en slik tur). Korte sykkelturer. Det enkle livet.
Fra teltåpningen
Et fellestrekk er at dette dreier seg om tid. Litt lengre tid enn ellers. Saktere tempo. Og dermed større oppmerksomhet om omgivelsene. Og om meg selv.
Det er velstand. Smak på det. Tygg gjerne litt på det du også.
Velstand ble brått et ord jeg har fått større sans for. Jeg vil ha mer slik velstand! Men det er en helt annen velstand enn det CICERO og NTNU sier vi må ha mindre av, om vi skal redusere klimagassutslippene. Den nye velstanden har klimaet faktisk godt av. Og jeg har godt av den nye velstanden. Grei motivasjon det, for å bidra positivt til å unngå for dramatiske klimaendringer.
Ingenting nytt i det jeg skriver om her. Mange andre har tenkt og skrevet langt skarpere om essensen i dette. Men akkurat denne definisjonen av velstand gir god mening og funker for meg. Henger du med?
Bakvendtland
…der øst er vest…
Når en kommer inn på enkelte tema, slår det meg at holdningene våre gir et visst preg av å være ‘bakvendtlandsk’. Ta for eksempel økologisk mat.
Hvis vi starter med blanke ark, og stiller oss spørsmålet:
Hva skal jeg velge, når jeg a) kan spise ren mat, eller b) kan spise mat som er dyrket med en viss tilføring/sprøyting av ulike (og for deg ukjente) kjemikalier og stoffer?
I utgangspunktet skulle en tro at ren mat (uten kunstige tilsettingsstoffer) virket som det logiske valget. Med andre ord, en skulle tro økologisk mat ville vært hovedvalget for alle forbrukere. Og dermed skulle en tro at alternativet med mat som ikke er økologisk fremstilt, ville hatt en tung oppgave med å overbevise om at det likevel er slik mat som bør foretrekkes.
Men markedsandelen til økologisk mat viser jo at dette langt fra er situasjonen. Tvert i mot. Det gjennomføres stadig nye undersøkelser som prøver å slå fast om det faktisk er slik at økologisk mat gir noen helsemessige gevinster. Det synes som om det er en slags omvendt bevisbyrde, hvor det er den rene maten som er tiltalt og må bevise sin uskyld.
Pussig fenomen.
Jeg sier ikke at mat som ikke er økologisk er helseskadelig. Jeg peker bare på at i vårt samfunn er det den ‘unaturlig’ fremstilte maten som sees på som normalen. Økologisk blir – satt litt på spissen – gjerne sett på som det litt sære, eksentriske søskenbarnet til vanlig mat. Gjentar: Vanlig mat.
Noe av årsaken til at uøkologisk mat velges, er selvsagt at den er noe billigere enn økologisk mat. Spørsmålet er bare hva som er riktig pris. Hvis riktig pris er det det koster å fremstille mat på en for samfunnet bærekraftig måte, er det trolig økologisk mat som har riktig pris.
Forøvrig kan en bemerke at matbudsjettet til norske husholdninger aldri har vært lavere, sett i forhold til samlet inntekt.
En klimautfordring til avisa
Jeg har (ubeskjedent nok, slik man kan være på en blogg) en utfordring til alle avisredaksjoner i Norge. En klimautfordring. Jeg kommer straks til den. Bli med meg først og se på bakteppet for utfordringen.
Vi ser det i hverdagen vår. Vi ser det på nasjonalt nivå. Og vi ser det internasjonalt, ikke minst nå nylig gjennom de seneste klimaforhandlingene som foregikk i Mexico. Hva ser vi? Vi ser at alvoret i situasjonen i liten grad synker inn. Vi ser at det som gjøres av avhjelpende tiltak stort sett bare gir marginal eller nærmest symbolsk effekt i forhold til det som situasjonen virkelig krever.
Earth Image by Galileo Spacecraft (NASA Commons)
For verdens beste forskere på fagområdet er i overveldende grad enige: vi mennesker er i fellesskap i ferd med å endre klimaet på jorda på en dramatisk måte, og det bare i løpet av et par hundre år, regnet fra midten av 1800-tallet. Vi – vår generasjon og noen helt få generasjoner før oss – er de som er i ferd med å gjøre varig og alvorlig skade på kloden. Men alt dette vet du. Så la oss komme til poenget.
Min klimautfordring til avisredaktørene landet rundt er todelt:
1) Første del av utfordringen til avisene er å be redaktørene og redaksjonene ta den forestående menneskeskapte klimakrisen alvorlig. Dødsens alvorlig. Forutsett at det som hovedtyngden av forskerne er kommet til, faktisk vil slå til. Forutsett at det haster, haster noe voldsomt. Forutsett at konsekvensene for menneskeheten som sådan blir dramatiske, om små og lite virksomme tiltak fortsatt er det eneste som gjøres. Forutsett at mye står på spill for våre barn og barnebarn, som nå har startet sine livsløp. Hverken mer eller mindre. Forutsett alt det.
Andre del av utfordringen til avisene er langt enklere, og er helt konkret:
2) Basert på første del av utfordringen ovenfor, utfordres avisene til i 2011 å sette av 6 utgaver som temautgaver, med den menneskeskapte globale oppvarmingen som hovedtema. 6 av ca 240 (?) årlige utgaver bør være overkommelig og vil være en god start. I 2012 utfordres avisene så til å sette av 12 utgaver som temautgaver med klimakrisen i fokus. Og glem for all del ikke første del av utfordringen ovenfor, hva som må forutsettes når temaet skal tas opp.
Så tar vi det derfra.
Når framtidige lesere i 2020, 2030 og senere leter fram aviser fra 2011 og 2012, hva vil de tenke om det klimafokuset avisene fra den gang hadde? Vil de synes avisene tok sin kritiske samfunnsrolle og var framsynte med å sette nødvendig dagsorden?
Blir du provosert av at jeg kaller det en utfordring, så se heller på det som et godt ment forslag. Jeg kan i hvertfall love at jeg med stor sannsynlighet vil kjøpe hvert temanummer og lese det med stor interesse. Det samme vil nok mange andre. Og debattere temaet i sosiale media.
Vil slike temautgaver i avisene ha noen betydning? Motspørsmål kan være: Påvirkes jeg og du av hva vi leser i avisa? Påvirkes våre politikere av hva avisa slår opp og setter fokus på? Svaret kan ligge et sted der. Og så kan alt være en god begynnelse på noe mer.
Forby samarbeid mellom kommuner?
I kommune-norge pågår det for tida en diskusjon som trolig oppleves å være for spesielt interesserte, men som berører svært prinsipielle sider av organiseringen av kommunene vi alle bor i. Sakens kjerne er om det fortsatt skal være forbudt for en gruppe kommuner å ha et helhetlig samarbeid innen flere områder.
I dag er lovverket faktisk slik at det i hovedsak bare er lagt til rette for et samarbeid fra saksområde til saksområde, uten en felles politisk og administrativ overbygning for alle samarbeidsområder.
Noen kommunesamarbeid er i dag organisert som interkommunale selskaper (IKS, med egen lov), for eksempel innen renovasjonsområdet. Skal de samme kommunene som har renovasjonsselskapet også samarbeide om for eksempel barnevern, blir det gjerne organisert på annen måte med en annen politisk/administrativ styringsform, for eksempel ved at en av kommunene opererer som vertskommune.
Og slik fortsetter det med organisering av samarbeid om legevaktordning, it-løsninger, osv. Oppdelt, enkeltvis, og ikke sjelden med en en relativt svak kobling tilbake til kommunestyrene i eierkommunene. NIVI Analyse har på oppdrag av KS laget et notat som beskriver status om interkommunalt samarbeid (pdf, 2010).
Etter å ha gitt tillatelse til to nasjonale forsøk i Nord-Trøndelag med utprøving av en modell for et mer helhetlig kommunesamarbeid innen flere områder, har regjeringen nå fremmet et lovforslag som åpner for å tillate dette. Lovforslaget om den såkalte samkommune-modellen er nå ute på høring, og debatteres åpenbart heftig i mange organer med interesse i hvordan kommunene kan organisere sin virksomhet.
Hovedstyret i kommunenes interesseorganisasjon KS var tidlig ute allerede før sommeren med sin uttalelse, som konkluderer med at den nye modellen for interkommunalt samarbeid ikke bør tillates. Forbrukerrådet (noe overraskende) gikk ut med samme konklusjon. Buskerud fylkeskommune og Ålesund kommune konkluderer i sine uttalelser også med at slikt samarbeid ikke bør tillates. Flere uttalelser kommer sikkert til innen fristen i oktober, både for og i mot.
Overhalla kommune deltar sammen med Namsos, Namdalseid og Fosnes kommuner i Midtre Namdal samkommune. I fire år (fra 09.09.09) får vi ha dette som et forsøk med en organisering som loven ellers ikke tillater. Vi er landets andre samkommune, Verdal og Levanger var først ute (Innherred samkommune). Begge samkommunene har over tid utviklet et forpliktende samarbeid på en rekke områder. I Midtre Namdal gjelder dette blant annet:
- barnevern
- miljø og landbruk
- næringsutvikling
- kommuneoverlege
- legevakt
- skatteoppkrever
- IKT
Vi er nå i ferd med å etablere også felles organisering av NAV, og flere samarbeidsområder vurderes. I Midtre Namdal hadde vi også tidligere samarbeid innen stort sett de samme områdene som vi har nå, men med en mer fragmentert organisering. Enkelt sagt gikk dette ut på at det for hver samarbeidsordning var et eget lite styre med representanter fra deltakerkommunene. I tillegg var det et regionråd med to politikere fra hver kommune, som i praksis hadde få konkrete oppgaver, ut over å være et politisk forum hvor felles interesser kunne drøftes og formidles.
Etter å ha prøvd dette noen år, ble samarbeidet evaluert. Konklusjonen ble kort sagt at en ønsket å få samlet samarbeidsområdene under en felles “paraply” for å få et mer helhetlig grep om samarbeidet. Etter å ha søkt staten, fikk vi av Kongen i statsråd tillatelse til å prøve ut samkommunemodellen. Vi har nå et samkommunestyre bestående av 23 representanter (Overhalla 5, Namsos 11, Namdalseid 4 og Fosnes 3), med en ordfører og en administrasjonssjef i ledelse av samkommunen. Ordfører- og administrasjonssjefsrollene går på omgang (1 år hver) mellom hhv. ordførerne og rådmennene i eierkommunene.
Det er selvsagt for tidlig å trekke noen konklusjon om hvor vellykket samarbeidet vårt nå fungerer. Modellen skal prøves ut, politikk skal utøves i det nye samkommunestyret og tjenestene skal utvikles. Dette skal senere evalueres.
Så kan en jo spørre seg hvorfor flere sentrale aktører i det offentlige nå ikke vil at vår modell for samarbeid skal tillates. Argumentene er i korte trekk at man ser demokratiske problemer med organiseringen, og at man i stedet mener at kommunene bør slå seg sammen.
Det finnes åpenbart argumenter for at det bør bli færre kommuner i landet. Og det finnes argumenter for det motsatte. Spørsmålet er likevel om det først og fremst skal være mangelen på lovlige og funksjonelle samarbeidsformer mellom kommunene, som skal resultere i ønsket (for de som mener det) kommunestruktur. Spørsmålet er også om samkommunemodellen er dårligere på demokrati enn de øvrige samarbeidsformene som dagens lovverk tillater. Jeg tror svaret på begge spørsmål er nei.
Vil man slå sammen kommuner, bør argumentene for dette kunne stå på egne ben, uten hjelp av et snevert lovverk for samarbeidsmuligheter.
Med den geografien vi har i landet, vil det trolig være behov for kommunesamarbeid nær sagt uansett hvilken kommunestruktur som kommer. Å legge for snevre begrensninger på hvilke former for samarbeid som tillates, kan resultere i dårligere løsninger for kommunene og deres tjenestemottakere.
Har du synspunkter, hører jeg gjerne fra deg! 
Siste kommentarer: